Bodabodabarriere

Altså, helt ærlig, så syns jeg de der bodabodagreiene er tullete. Hvorfor skal man sette seg på et transportmiddel som man aldri ville drømt om å bruke i Norge, bare fordi man er i Afrika? Hvor trafikken er mye farligere også. Å sitte sidelengs og balansere bakerst på en ganske sliten og skramlete motorsykkel, uten hjelm, med en sjåfør full av pubertet. Jeg har alltid vært alt for snusfornuftig for sånne ting, og jeg har aldri helt skjønt pakka med å utsette seg for unødig risiko bare fordi man er i et annet land. Min opplevelse er at jeg utsetter meg for ganske mye risiko bare ved å være tilstede i trafikken her i det hele tatt. Og argumenter som at det er det eneste transportmidlet som funker her, de har jeg ikke hørt så mye på. Man kan jo gå. Vi har jo føtter. Det tar litt lenger tid, men sammen med bussen funker det fint. For jeg har ikke hatt det særlig travelt mens jeg har vært her, akkurat.

Men så var det her om dagen at jeg skulle møte ei venninne som jeg ikke visste hvor bodde. Og jeg har utrolig dårlig stedssans, dessverre. Så jeg tok bussen alt for langt, og visste ikke hvor jeg skulle gå for å komme meg tilbake. Jeg kunne jo bare tatt en buss tilbake, men jeg visste fortsatt ikke hvor jeg skulle gå av, og jeg hadde faktisk ikke så god tid. Og vips, så satt jeg på en boda. Midt på Bombo Road (som er ei av hovedgatene i sentrum), og uten hjelm. Og jeg var vettskremt! Men det gikk jo bra, og det gikk jo så fort, og jeg var nesten ikke svett, en gang. Litt svett av redsel, riktignok, men ikke av å gå i varmen.

Og det var det, bodabodabarrieren var brutt. Neste dag tok jeg boda både til og fra jobb, og brukte ca fem minutter i stedet for førti hver vei, og jammen var det godt. Jeg hadde til og med på meg høyhælte sko på jobb. Og dagen etter tok jeg jammen ta boda igjen. It’s just so convenient. Men jeg er jo fortsatt dritredd, da. Har helt krampe i hendene når vi kommer fram. Og helt rutinert er jeg ikke enda, heller. Da jeg skulle gå av her om dagen, gikk jeg av på feil side, altså der eksospotta er. Man skal alltid gå av på venstre side. Men jeg gikk av på høyre side, og uten å hoppe ut til sida, så da brant jeg meg jo. Så nå har jeg et ganske stort, brunt brannsår, like ved siden av edderkoppbittsåret mitt. Kan ikke akkurat si det er elegante legger, nei. Men hvis jeg tar boda, da kan jeg ha på akkurat hva slags skotøy jeg vil, uten å tenke på om det er godt å gå i, så om ikke leggene er elegante, så skal i hvert fall skoene være det! Nå kan jeg begynne å se like fjong ut som alle Kampala-damene.

Så moralen er: relax, look good and die young. Men jeg skal prøve å få kjøpt meg en hjelm.

GOD JUL!

Siden vi ikke var sammen med dere, så skal jeg fortelle hvordan julaften var for oss. Den var fin. Vi starta med en deilig julefrokost med philadelphia, røykalaks og masse andre gode pølser og oster. Og for Milan sin del, en lichijuice, to kopper passion juice og litt appelsinjuice. Så fikk Milan åpne en julegave på forskudd, nøye utvalgt for å få fred i heimen: Emil i Lønneberget-DVD. Han syns Emil sin pappa var litt i overkant sint og skummel, men har gått rundt og lekt at han er Emil hele dagen, så han var veldig fornøyd. Tusen takk! Og mens han så film bakte jeg kake til julekveldskosen.

Og så bar det til legen. Vi tok drosje, siden det er ganske vondt å gå med gift i beinet, og ganske vanskelig å få plass på bussen også, i disse juletider, så det ble mer som en svipptur. Halv elleve til ett. Men det gjorde vondt! Legen ville klemme ut resten av gifta, og det var ikke noe godt. Men jeg kan berolige alle bekymrede sjeler med at han var veldig fornøyd med det som kom ut, og tror jeg kommer til å bli fin igjen straks. Så da reiste vi hjem igjen, og la Milan til å sove, mens vi begynte å forberede julemiddagen. Eller, det vil si, mens Sverre begynte å forberede julemiddagen, og jeg lå på sofaen med beinet høyt. Legens ordre, ikke noe å gjøre noe med…

Sverre kokte pinnekjøtt i 10-liters kaffekjelen vår, og stekte grønnsaker i ovnen, og kokte poteter, og lagde soppstuing og kokte grøt. Alt dette på to kokeplater. Det var i hvert fall planen. Men, så streika ovnen. Jeg veit ikke hva som skjedde, men i det han hadde satt på pinnekjøttet og satt inn grønnsakene, og satt på vannkokeren til oppvaskvannet, så slutta alt å virke. Stikkontakten til vannkokeren og ovnen er på samme sted, og det virka som det bare ble litt for mye. Så da hadde vi ikke noen ovn, og akkurat på det tidspunkt ikke noe julemat, heller. Det var litt amper stemning i familien, for å si det sånn. Men heldigvis har landlordnaboen vår reist på juleferie og lagt igjen nøklene til vaktmannen for at han skal kunne vaske huset til de kommer tilbake. Så da fikk vi komme inn der og låne ovnen, og Sverre kunne fortsette sine kokkekunstbragder.

Og maten ble så god! Og alt ble ferdig samtidig, og vi var nydusja og fine hele familien, og Milan hadde pynta seg så han var helt andektig, og satt pent og rolig og spiste soppstuing og risengrynsgrøt. Han syns ikke noe særlig om pinnekjøttet, jeg må nok skuffe svigerfar der. Men vi hadde en riktig hyggelig og høytidelig julemiddag, og fikk til og med putta inn en kortversjon av juleevangeliet.

Og så var det tid for julegavene. Siden juletreet blåste over ende, brukte vi en pappkasse som var pynta med julepapir med bilde av grønne julekuler på, og putta alle pakkene oppi. Det funka fint. Milan leita veldig etter julegaven til Jesus, det er jo tross alt hans bursdag, men han syns nok egentlig det var helt greit at de fleste gavene var til han. Og han sier tusen takk! Og det sier vi også. Vi hadde en fin julaften, og første juledag ser ut til å bli like bra. Vi hadde egentlig planlagt å bruke dagen ved bassenget, men været er ikke noe særlig i dag, så vi ble heller hjemme. Vi slapper av og spiser gode ting og leser og leker med de nye julegavene, og har en første juledag akkurat som hjemme. Og gleder oss til den deilige bassengdagen vi kanskje skal ha i morgen.

Så god jul, alle sammen!

...med dramatiske følger

Da er det endelig den andre halvparten av familien Tolfsby i Uganda som skriver et innlegg. Eller tredjedelen hvis man regner med Milan, som for så vidt er både "unable to sign" (som det står som signatur i passet hans) og "unable to blogg". For meg årets første og siste, og mitt 28 år gamle livs hittil eneste. Jeg har jo lest andres blogger før, men har aldri helt tenkt på hva jeg kan skrive på en slik blogg, som enten er interessant, spennende, morsomt og/eller oppsiktsvekkende nok. Og så skal det jo helst være bra skrevet, uten masse skrivefeil og rare plasseringer av komma, og uten altfor mange innskutte setninger, som kan gjøre det litt vanskelig for alle å forstå alt det man mener å si... Men altså, her kommer mitt første blogginnlegg, lille julaften i Kampala, Uganda.

Vifta står på fullt, det er nemlig 30+ grader i den lille stua vår, litt varmere enn den stua dere kanskje sitter i nå og sprengfyrer i peisen. Hvis ikke juleværet er +1 og sludd da. Sara pynter til jul med julekrybbe av bananblader og noen liljer som juletresubstitutt. Kalaliljer sier hun det heter og jeg husker at hun hadde det i brudebuketten sin da vi gifta oss. Vi hadde et bedre alternativ til juletre, nemlig en grein fra et tre vi hadde i hagen, det eneste, som liknet litt på et grantre. Men i forrige uke ødela en liten førjulsstorm (ja, vi har dårlig vær vi også, det blir til og med litt kaldt når regnet kommer, sånn 22-23+) den planen da den tok med seg julegrana vår. Vaktmannen prøvde å redde livet til dette treet, som altså ga det lille av skygge vi hadde i hagen og skulle gi oss den store julestemninga, ved å støtte det opp med noen pinner, men måtte gi tapt. Så det ble altså kalaliljer, selv om en grein fra naboens papayatre var oppe til vurdering (et motargument var at Milan synes de er best til å feie gulvet med). Julestemninga står med andre ord opp gjennom det lyseblå bølgeblikktaket vårt. Men i morgen kommer den nok, når jeg får mitt flybårne pinnekjøtt og Sara sin Toro 5-minutters risengrynsgrøt (takk til svoger Johan Arnt, svigers og SAS Ground Services).

Jula blir litt annerledes, point taken regner jeg med, så blir ikke mer om julefeiring i Afrika i dette blogginnlegget. Så hva skal jeg skrive om da? Som en fortsettelse, en dramatisk sådan, på det forrige innlegget på denne bloggen, så skal jeg skrive litt om denne neshornsafarien vi var på i forrige uke. Eller rettere sagt, følgene av den. Vi kom altså hjem med livet i behold, på tross av nærkontakt med fem siestahvilende neshorn og den alltid så risikofylte Ugandatrafikken (igjen takk til svoger Johan Arnt, denne gangen for trygg og sikker kjøring). For å finne disse neshornene måtte vi gå gjennom tett jungel og elefantgress (står alltid om elefantgress i sånne Afrikabøker jeg har lest en drøss av, uten helt å vite hva det er), eller for å tone ned dramatikken en smule, så var det mer som gress, høyt strå, litt trær, noen med torner, og aller mest brent gress. De svir eller brenner det gamle, uttørka gresset for å gi plass til nytt, frisk gress for neshornene (de spiser nemlig gress og ikke mennesker), for dere som ikke er så stødig på sånne jordbruksmetoder. Det var under denne gåturen det ulykksalige må ha inntruffet. Sara hadde som den fornuftige dama hun er tatt på seg langbukser til denne safarien, akkurat som guiden og alle rutinerte safarimennesker gjør. Johan Arnt og jeg gikk i shorts, mens Milan strevde seg av gårde i solsteiken i bæremeisen på pappas rygg. I skrivende stund sitter vi her, og forsøker å rekapitulere hvordan det må ha skjedd. Sara sier hun hadde bretta opp buksene da vi starta gåturen, men rulla dem ned "etter hvert". "Etter hvert" kan bety så mangt, enten da gresset ble høyere og det avsvidde gresset tok slutt eller da hun kjente det begynte å stikke. ”Stikkinga” var ikke stikkende gress, men mer som ett stikk, eller et bitt! Udyret må ha sittet på et av disse gresstråene som ikke var brent ned, sett toget av hvite, bare muzungu-legger komme gående og timet nøye; ikke den ugandiske guiden med langbukser og AK-47 rundt skulderen, ikke de hårete fotballeggene eller de helt hvite nyankommende desemberleggene, men de bruneste og minst hårete av dem, fortsatt med opprulla bukser. Ett bitt, knapt merkbart, men med uante og dramatiske konsekvenser.

Vi kommer oss altså hjem til trygge og relativt innsektsfrie Kampala, intetanende om det som hadde skjedd med vår elskede kone, mor og søster. Noe kløende myggstikklignende oppstår etter hvert på Saras legg, men myggstikk er jo relativt vanlig i Afrika. Litt Eurax fikser de fleste. Men det utvikler seg og blir til en slags byll med et åpent, ja gapende sår i midten av den. Til tross for store smerter tar hun bodaboda til jobb som vanlig og fortsetter juleforberedelsene som ingenting har skjedd. I dag, lille julaften, har byllen og smerten blitt så stor at det er på tide med et legebesøk. På ”The Surgery”, et lite sykehus ledet av en svært så eksentrisk britisk lege, blir Saras legg undersøkt. Etter å ha fastslått at det ikke er en mangoflue og etter å ha hørt om denne neshornutflukten vår, kan legen gi en diagnose. Udyret som lå og venta i gresset var en EDDERKOPP!! Av typen liten men ganske giftig. Den har sprøyta gifta si inn i leggen, og leggen er nå i ferd med å bli omgjort til en flytende masse. Hvis ikke legen og antibiotikaen kan stoppe denne grusomme prosessen. Vi håper det går bra! Hvis ikke er det litt kjipt å ha skrevet et så langt blogginnlegg om denne for vår del litt spennende Afrikahendelsen.

Håper den er spennende for dere også. Sara kommer sikkert til å avdramatisere dette senere. Den er nemlig egentlig mer spennende enn dramatisk.så ikke vær bekymra. Mitt første blogginnlegg måtte jo være litt spennende. Neste kommer en gang i 2009, forhåpentligvis flere, og litt mindre dramatiske.

Julefreden har senka seg i huset vårt i Uganda. Ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år.

Neshornsafari

Siden vi hadde så fint besøk, som også har førerkort, bestemte vi oss for å ta en tur til Ziwa Rhino sanctuary for å se på neshorn. Vi leide en stor og flott bil, og kjørte nordover langs veien mot Gulu. Én time i følge bilutleieren, to timer i følge guideboka, to og en halv i følge dama med neshornene. Vi brukte tre, det var ikke så ille. Og det er alltid fint å få se mer av Uganda! Selv om vi ikke kom så innmari langt nord, så fikk vi se at naturen forandra seg, og det ble tørrere og tørrere, med mer og mer krattskog og kaktusvegetasjon.

Neshornet hadde sin opprinnelse for flere millioner år siden, nå er det nesten ingen igjen. I hele Afrika regner man med at det finnes ca 3100 Black Rhinos, og ca 11 500 Southern White Rhinos. Nordlige hvite er så godt som utrydda allerede, man tror det finnes omtrent ti stykker igjen, og de holder til i Garamba nasjonalpark i Kongo, som er samme sted som Lord’s Resistance Army har hovedkvarteret sitt for tida. Så de holder nok ikke lenge, dessverre… I gamle dager var det masse neshorn også i Uganda, men på grunn av kriger, Idi Amin og krypskyttere er det nå ingen igjen (det siste ble sett i 1983). Bortsett fra seks i Ziwa Rhino Sanctuary, som er importert fra rundt om i verden, og får kose seg på 3000 hektar fint neshornland, hvor de voktes av omtrent femti vakter. Planen er at de skal settes ut i nasjonalparkene når de blir mange nok, men det er nok mange år fram i tid. Men de tre neshorndamene er gravide nå, og venter barn i april-mai, så det er håp! Og da skal vi tilbake å se på neshornbabyer, så hjertelig velkommen hvis dere vil være med :) (da er det nemlig to til fire år til neste gang disse damene blir gravide, så dette er en god mulighet!)

Og visste dere forresten at hornet til neshornet ikke egentlig er av bein, det er tykt, sammenfiltret hår som består av keratin (det som vi har i fingerneglene). Ganske sprøtt at de greier å lage hull i bildører med noe sånt! Og ganske rart at det er så ettertrakta at det nesten har kosta alle neshorn livet. De som blir satt ut i det fri nå, får kappa av hornene først, for å beskytte dem mot krypskyttere.

Det var mye kjøring for å gå en liten tur og se på fem neshorn som slappa av (det sjette er en einstøing, og hadde gått sin vei), men det var gøy. De er virkelig fascinerende disse dyrene, ligner ganske mye på dinosaurer, og helt utrolig store! Og ganske stas å ha stått så nært dem. Og kjøreturen var jo også fin, så alle var enige om at det var en fin tur:)

Juleglede!

På mandag fikk jeg ei melding på telefonen, med spørsmål om vi ville ha barnevakt et par dager. Vi har ikke så mange barnevakter her i Uganda, vi har faktisk ikke hatt barnevakt siden vi flytta, så det var virkelig et tilbud å glede seg over. Og ikke nok med det, tilbudet kom fra min kjære bror, som sa han kanskje ville ta seg en tur! (For de fleste vi kjenner er Uganda ikke et sted man ”tar seg en tur” til, men et mål for en lang og nøye planlagt reise, men for en luksus å ha en sånn impulsiv bror, som er ansatt i et flyselskap!) For en glede! Milan og Sverre var hjemme, for Milan har litt feber, og da Milan fikk høre det, sprang han ut på trappa og begynte å rope ”ontel Jontant, ontel Jontant, ontel Jontant!” Om og om igjen, uten stopp, han var nesten ikke syk lenger. Og så fulgte et døgn i spenning og venting. Johan Arnt skulle reise på ID-billetter, altså som ansatt i flyselskapet, og fikk bare være med hvis det var ledige plasser. Og flyet var ganske overbooka allerede. Det er vanskelig å ikke håpe innmari mye, og det er enda vanskeligere å forklare dette med ID-billetter for en toåring. Så Milan prata om onkel som skulle komme, ikke i den store, røde bilen (som de kjørte i oktober da de var på besøk), men i fly. Og vi sa kanskje, kanskje, vi håper!

Og for en glede, han fikk plass! ”Vi ses i kveld!” sto det på meldinga, og det var nære på at jeg ikke vekka Milan for å fortelle det. Men tross all glede, formiddagsluren hans er svært viktig for meg, så jeg lot det være. Men da han våkna, da hadde vi en riktig gledesdans. Og resten av dagen venta vi og kikka bortover veien og opp i lufta, og ropte litt, og venta. Og reide opp seng og hang opp myggnett og gleda oss!

Og da han kom, da ble det virkelig juleglede i heimen! En time forsinka, så vi har ikke vært oppe så seint siden Nordic Sports Day-festen 1. November, men det var verdt det! En ganske hvit, stor og ekte bror flybåren fra Norge. Og med pinnekjøtt i baggasjen! Pinnekjøtt, som Sverre ikke har turt å drømme om en gang. Nå er han glad, nå!

Og Milan var også glad (og litt morgengretten) da han våkna og så at onkel var kommet, og planla at de skulle spise wheetabix, se på Christmas Concert-DVDen, og leke med alle lekene. Det kommer til å bli en fin dag! Og vi er så glade for besøk, og alt er bare stas. Nå blir det jul i heimen.

Vakt og venn

Det er tidlig på morgenen, men Milan og jeg har allerede vært oppe lenge. Vi har sett hele Christmas Concert på video, vaska opp og bakt muffins. Sverre er den heldige som får sove i dag. Og siden internett funker så innmari bra i dag, så må jeg nesten benytte anledningen til å legge ut et innlegg igjen. Så jeg tenkte at jeg ville fortelle om vaktmannen vår. Torstein spurte jo en gang om han var livvakt eller vaktmester. Kanskje er han litt begge deler. Mest er han vel noe det er en selvfølge at alle hvite har, sånn at vi også må ha det. For å dele noe av vår rikdom ved å gi han arbeid og lønn, og fordi det fort kan gå rykter om de hvite som bor helt ubevokta. Så det er vel først og fremst livvakt, da. Selv om det høres innmari dramatisk ut. Og jeg tror ikke akkurat at han har så mye å stille opp med, dersom noen skulle prøve å angripe oss. Men han snakker i hvert fall med dem som kommer på porten og spør etter arbeid, så vi slipper å si nei selv, og det er jo godt. Og han følger med på det som skjer, og sier fra hvis vi har for mye verdisaker stående på trappa, og koster bort alle nattens insekter før vi står opp om morgenen (så vi slipper å se hvor mange kakerlakker som egentlig fins her), og klipper hekken og holder orden.

Men først og fremst er han Milans beste venn. De kjører bodaboda sammen, ser på geitene, spiller fotball, lager mat og slapper av i godstolen hans. Milan springer ut for å si hei hver morgen når han står opp, og jubler av glede når vi kommer hjem fra byen og han kan snakke med han igjen. Og han er så stolt når han får hjelpe til å lage posho og bønner på kullovnen, og syns at det er verdens beste mat. ”Nam nam, vaktmannposho!” sier han, og spiser fire ganger så mye som han gjør av den middagen vi lager. Og ærlig talt, det er ikke særlig godt, så jeg tror nok han spiser det bare av kjærlighet.

Og ellers er vaktmannen god å ha for å spørre om alt som en muzungu ikke forstår her i landet. Og det kan jo være litt av hvert. Siden han har seks barn selv, kan han for eksempel berolige oss med at Milans BCG-vaksinearr ser helt normalt ut. Og han kan fortelle at Independence Day, det er bare for lærere og offentlig ansatte. Vi vanlige folk bryr oss ikke så mye om den dagen, sier han. Og så kan han fortelle at prisen på en kilo ris har blitt doblet på ett år, og det samme med det meste annet. Og hvis vi lurer på hva vi egentlig burde betalt for å få reparert ei bukse, så veit vaktmannen det.

Så vaktmannen vår, livvakt, vaktmester, venn og rådgiver, han er vi glad i!

Listefeber

LISTE OVER DET VI DRØMMER OM NÅR VI KOMMER HJEM TIL NORGE

1. Vaskemaskin.
2. Krøllete truser. Altså, å ikke måtte stryke dem for å drepe larvene fra mangofluene.
3. Å kunne bestemme temperaturen på vannet i dusjen selv.
4. Ei god barnevogn.
5. Rette, hele, jevne, breie fortau.
6. At biler stopper hvis du ønsker å krysse veien ved en fotgjengerovergang.
7. At fotgjengeroverganger er ganske vanlig.
8. Kaviar (Sverre).
9. Stratos (Sara).
10. At strømmen sjelden forsvinner. Og at det i hvert fall blir ganske skandale hvis den ikke kommer tilbake med det samme.
11. Å slippe å finne kakerlakker inne i huset. Jeg får frysninger.
12. At det sannsynligvis ikke er 17 løshunder som bråker hele natta rett utafor porten.
13. Sub.
14. Å slippe å være gjennomvåte av svette et hvert tidspunkt på dagen.
15. Å slippe å høre på fire timers konserter med afrikanske trommer hver eneste kveld, av noen som ikke er så særlig flinke.


LISTE OVER DET VI KOMMER TIL Å SAVNE NÅR VI KOMMER HJEM TIL NORGE

1. At vi ikke trenger å kle på oss mer enn shorts og t-skjorte.
2. Å ha god tid.
3. At vi ikke trenger å stresse.
4. Kjempestore avokadoer til ei krone.
5. Vaktmannen.
6. Bassenget i barnehagen (Milan).
7. At Grace kommer og vasker huset vårt to ganger i uka.
8. Å sove i ei seng som står rett under vinduet, med bare blondegardiner, og se på den vakre stjernehimmelen.
9. Posho (Milan).
10. At fremmede folk stopper bilen sin og sier ”oh, that’s the funny boy from the shop, do you want a lift?” når vi går til bussen på vei til barnehagen.
11. Nypressa passion juice, mango juice og apple juice (Milan. “Si til mannen at jeg vil ha passion juice!”).
12. Nypressa appelsinjuice (Sara).
13. Alle de vakre blomstene og de fantastiske fargene.
14. Bird watching på Nilen og Victoriasjøen (Sverre).
15. Å ligge ved bassengkanten og sole seg og drikke kaffe mocca og lese og surfe på internett.
16. At det alltid går en buss. Alltid. For et stress å må være på busstoppet til et bestemt tidspunkt! Og så vittig å fortelle bussjåførene her om Sporveiens reisegaranti på 20 minutter…

Tenkte at lister var ganske riktig nå i disse førjulstider...

Advent

Da har det blitt desember, og adventstid. Med 30 grader, sol og rødt støv overalt er det vanskelig å få den helt store julestemninga, men vi prøver. Vi har med tre jule-CDer, og de spiller vi hele tida. Spørs om vi blir litt leie før vi kommer til selve jula… Og så ser vi på video av Milans Christmas Concert når vi vil ha mer av den afrikanske julefeelinga, med glitter og diskant og lysegrønn bløtkake. Og både vi og Milan er så stolte når vi ser han vrikke og danse til Rudolf er rød på nesa og Jinglebells!

Og så har vi ei bok som vi leser hver dag, som en slags adventskalender. Det er ei sånn lita, blå bok som man kan knytte sammen permene på så den blir ei stjerne, med lag på lag-motiver. Milan har allerede revet av Josef i et forsøk på å få han inn døra til herberget. Han har nok ikke helt fått med seg det der med at det ikke var rom for dem… Eller kanskje han allerede har blitt så afrikansk til sinns at han tenker ”what? Ikke plass?? Hvis de trenger å komme inn, så må de selvfølgelig få komme inn, trykk dere sammen her! Squize!” Ikke veit jeg. Men Josef er i hvert fall borte, og Maria er alene med eselet sitt og den store magen.

Men han har i hvert fall fått med seg at jula er Jesu bursdag, og det er jo noe. ”Da skal vi si hurra for Jesus!” sier han, ”nå blir han stor gutt!” Og selvfølgelig, når det er bursdag, da må man ha kake, det har han fått med seg etter søtten bursdagsfeiringer i barnehagen. Men når det gjelder julebakst, så blir det nok ikke noe av det. Jeg veit ikke helt hva natron heter på engelsk, men jeg tror ikke de har det her. Og det er jo, sånn jeg har forstått det, hovedingrediensen i alle julekaker. Så det blir nok brownies. Og da tror jeg vi må vente til litt nærmere jul med å bake den, hvis ikke blir den bare spist opp før tida… Så i stedet for å bake, drømmer vi om alt det vi skal kjøpe inn av gode saker til jul. For det går nemlig an å få tak i røykalaks! ”Good Norwegian smoked salmon” reklamerer de. Det koster så mye at jeg ikke kan si det en gang, men vi skal ha det til jul. Og vi skal kose oss! Og Sverre leter fortsatt etter lam, og håper å kunne lage en deilig julemiddag. Vi får se, jeg tror vi må ha en back up. Eller, en back up på lammet, og en back up på strømmen.

Og sånn går adventsdagene. Vi venter og gleder oss og planlegger. Det er dårlig med sjokoladekalender og adventskrans og lilla pynt, men det gjør ikke noe. Vi har en pakke som ligger på postkontoret og venter, og flere som er underveis, har jeg hørt, og et blomstrende juletre i hagen, og rosa vegger, så vi greier oss fint!

REGN

I går var jeg på posthuset og posta julekort og julegaver. Jeg hadde ikke nok penger, så jeg måtte ta tilbake to av brevene for å få råd. Det tok meg en og en halv time, og jeg har fortsatt frimerkesmak i munnen. Og fordi jeg ikke hadde beregna at det kunne ta så lang tid å sende noen kort og en pakke, så var jeg litt seint ute for å hente Milan i barnehagen. Og da jeg kom ut, så begynte det å regne. Det er et eller annet med regndråpene her, de er så innmari store, og så er det så mange av dem på en gang, så jeg hoppa inn i den første bussen jeg fant, uten å se om det var den fulleste. Og det var ikke det, det var en av de tommeste. Og det fortsatte den å være, enda conductoren ropte uten stans for å tiltrekke seg passasjerer. For folk vil helst ikke bevege seg fra den tørre plassen de har funnet, og bort til en buss, før det har slutta å regne. Det er ikke så mange som tenker som meg, at de har noe å rekke. Og det tenkte ikke bussjåføren, heller. Så vi venta og vi venta, og noen ganger er jeg ganske tålmodig og kulturtilpassa, men i dag var jeg sur. Så da vi etter en halv time endelig begynte å skulle kjøre videre, og det viste seg at vi hadde motorstopp, og alle de andre lo, da satt jeg med en svart sky av sinne over hodet, sånn som Donald har.

Så måtte alle mennene ut og dytte. Og dette foregikk rett etter krysset med Jinja Road og Yusuf Lule Road (dere kan sjekke på googleearth hvis dere vil se det), og det er et ganske trafikkert kryss. Fem felter i vår retning, masse biler som akkurat hadde fått opp farta etter å ha stått lenge i kø for rødt lys, og der trilla vi av gårde. I regnet. Jeg er glad jeg er jente. Og vi fikk jo start, selvfølgelig fikk vi det, de får alltid start, og conductoren sa ”this is Africa, we don’t care!”. Jeg tror jeg sa noe sånt som ”hrmf!”

Og det regna fortsatt, og veien var ganske våt, og alle bussene konkurrerte om hvem som kunne sprute mest på hverandre. Plutselig ropte dama som satt i forsetet, for hu var blitt våt på beina, og så viste det seg at hele bilen var full av vann, motoren og alt. Jeg tror det må ha skjedd noe med vannledningene eller noe, for det var innmari mye vann på den veien i dag, mye mer enn vanlig. Flom, vil jeg si. Og da vi kom til Lugogo, der jeg skulle av, var det flere biler som hadde fått motorstopp på grunn av alt vannet (og muligens også andre medvirkende årsaker, kan jeg tenke meg). Så bussjåføren ville ikke stoppe der, han tok meg med ganske mye lenger opp i veien, og sa at jeg bare kunne ta en bodaboda tilbake. For det første så kjører jeg ikke boda, jeg tør ikke. For det andre så er det i hvert fall helt idiotisk å kjøre boda på det føret som var der. For det tredje så hadde jeg ingen penger til å ta boda for. Og for det fjerde så var en del av den sprutekonkurransen mellom bussene å se hvor mye de greide å sprute på bodaene de passerte. Så jeg syns ikke det var noen god løsning.

Og det regna fortsatt, og jeg var ganske langt unna barnehagen, og også skilt fra den av et knedypt gjørmehav, og med bare 500 shilling i lomma. Det er ikke så mye. Så jeg ringte til Sverre. Og Sverre måtte gå fra jobben med en gang, og ta en boda (for han tør…) ned til barnehagen, og en drosje derfra, og først hente Milan og så meg. Og så dro vi hjem alle sammen, og det fine med det var jo at Sverre kom tidlig hjem, og ikke sent, så vi kunne ha en hyggelig ettermiddag sammen. Og da vi kom hjem hadde det slutta å regne og alt var tørka bort.

Så egentlig er det fint med regn. Og det har vært en fin dag. Og jeg har fått jobb. Så jeg er jo glad! Regn, det bare frisker opp fargene, det. Og renser opp i sjela og knytter folk sammen.

Ja, hva skal vi egentlig gjøre i jula?

Det er jo ikke det at vi har det travelt, vi har plenty med tid, men dagene går nå likevel. Rart med det der. Men til slutt greide vi å finne ut at hotellet vi vil være på i jula ikke er nedlagt, og få en e-postadresse som funka. Etter litt fram og tilbake-mailing med spørsmål om de har myggnett, barneseng, priser og sånne ting, sendte vi en mail med reservasjon for fire dager i jula. Det var jo over en måned igjen. Men det er fullt. Helt fullt, ikke et eneste rom igjen. Så hva gjør vi da i jula?? Det kan se ut som om vi er litt seine med planlegginga her...



Og det hadde jeg ærlig talt ikke trodd. Jeg vil ikke være frekk, men jeg har ikke akkurat inntrykk av at ugandere sånn generelt er så innmari tidlig ute. I hvert fall ikke de på jobben til Sverre. De snakker fortsatt om at Sverre og sjefen hans kanskje skal ta en tur til Rwanda i slutten av november. Altså, Rwanda er nabolandet, men det er jo et stykke å reise likevel, og i hvert fall med buss, som er alternativet her. Og det er jo snakk om å bli der noen dager, når de først betaler reise og visum. For meg er dette slutten av november. Så jeg trodde vi hadde god tid med å planlegge jula.

Men det var altså feil, og nå ser det ut til at det blir hjemmejul. Shit ass. Hva skal vi spise?? Vi har ei kokeplate som virker, og ei som nesten virker, og et bittelite kjøkken. Pinnekjøtt blir det helt sikkert ikke, selv om Sverre sirkler rundt kjøttdisken hver gang vi er på butikken, for å se om de har noe lam som kan ligne. De har ikke det. Kanskje vi må bestille bord på en indisk restaurant, hvis ikke alle restaurantene også er fulle allerede. Men jeg veit ikke om jeg og Sverre og Milan og mange fremmede, og ingen barnestol, på en indisk restaurant, er det som får julestemninga til å strømme på. I disse dager er det bare svetten som strømmer, i hvert fall. Men fredag er det Christmas Concert i barnehagen, og Milan danser og synger og vrikker hele dagene nå, så alt blir kanskje mye bedre etter det. Jeg skal i hvert fall kjøpe røde lys! Hvis jeg finner.

En liten tur i bassenget

Vi ligger ved bassengkanten og koser oss, og leser bøker og surfer på internett med vårt trådløse bærbare moden. Sverre har hjemmekontor i dag, så vi tok det med oss hit til bassenget, og lever det reneste luksusliv. Vi gikk hjemmefra tidlig om morgenen, det gjør man jo når man skal på jobb. Først er det en ti minutters gåtur langs ganske hullete røde jordveier, ned til bussen. Milan ville også gå, så det tok førti minutter. But what’s the rush? Først hilste vi på tre hunder som lå og sov (det gjør de nemlig ikke på natta!), så skulle vi snakke med noen geiter som sto i grøftekanten og spiste, og si hei til den hvite høna. Som egentlig er en brun hane, men det er jo ei hvit høne der også, så det blir på en måte riktig. Milan er veldig tøff på avstand, når han hører hanen galer, sier han ”den hvite høna mi roper på meg” og så må vi gå og hilse på, men når den galer sånn helt nært, så sier han ”den er sint!” Og så kan vi gå videre. Det er noen kaktuser vi må se på og ikke ta på fordi piggene stikker, og så må han servere ca søtten kakestykker (steiner) som han finner langs veien. Og så er vi ved skolen, og må hilse på alle barna som roper byebye muzungu. Og så er vi framme ved busstoppet, og i dag er det en kuflokk der også. Det er et kombinert buss- og bodabodastopp, så det står alltid en fire-fem motorsykler med sjåfører der og venter. Men de veit at vi ikke vil sitte på, så de spør ikke så ivrig. Og ganske snart kommer første buss, som er full. I dag måtte vi vente ganske lenge, for vi har med vogna, men til slutt kom en buss som skulle andre veien, som hadde plass til oss. Så fikk vi stabla oss inn, og ble med til endestasjonen, og måtte vente til bussen var full, så kunne vi kjøre. Men da gikk det fort. Vi kjørte forbi frukthandlere med stabler av aubergine, tomater, avokado og papaya, snekkere med rekker med senger og hyller, og boder med klær og sko hengende i snor fra taket. Vi fikk motorstopp over en alt for høy fartsdump, men fikk start igjen nesten straks, og kjørte forbi en bodaboda med fire høner hengende fra styret. Så var vi framme. Sverre måtte riktignok videre, for han måtte på et møte på kontoret, selv om det var hjemmekontor, men nå er han tilbake. Og nå ligger vi altså her blant palmer og mangotrær, og drikker passion juice og kaffe, og bare koser oss. Sverre og Milan svømmer, og jeg syns de er så vakre, og livet er så bra som det kan bli. Uganda er et fint sted i november!

Barnehagen. Eller skolen, som det heter her.

Milan begynte i barnehage litt tidligere enn planlagt. Jeg var ikke så tålmodig som jeg trodde. Eller, det var ikke så mange parker og lekeplasser og aktivitetstilbud og steder å finne venner som jeg trodde. Det høres jo bedre ut, for min del. Så allerede dag 36 begynte han i barnehage. The Hungry Caterpillar Pre-school, class Nursery 2. Så fra åtte til tolv har han skole, så er det varmlunsj (og da har de allerede spist frokost og hatt to snack times, så det er ikke noen slankekur…), som vi kan betale ekstra for, så Afternoon Clubs, som vi kan betale enda mer for, og så Day Care, som selvfølgelig også koster. Men hvis vi henter han før tre, så slipper vi å betale for det.

Barnehagen har eget svømmebasseng, og tirsdager og onsdager har Milan svømmeundervisning. Tirsdager har han også sports. Fredager er det water play, som er litt sånn plaske med vann i baljer og bli innmari våte. Så han er godt fornøyd. Selv var jeg litt ambivalent i starten, det er et kjempefint sted, store gressplener og kaniner som springer omkring, men en litt annen pedagogikk enn vi er vant til. En noe over middels bekymra mor kan få litt mageknip. For når det er sand pit time, da er det meninga at hver eneste toåring skal sitte i sandkassen, og ikke springe omkring. Og det er jo ikke akkurat sånn Milan er vant til å ha det, vi pleier vel mest å følge etter han akkurat dit han vil… Men på den andre side, pappa syns nok at vi lar Milan bestemme litt vel mye selv, så det er vel en middelvei i alt. Og jeg har blitt veldig rolig etter hvert. Han har fortsatt sin sterke vilje intakt, noen ganger er det nesten så jeg skulle ønske de kunne knekke den, bare litt… Toåringer, ass! Og han er så glad for Auntie Farida og alle vennene sine, og ville nok helst vært der hver dag, ikke bare tre dager i uka. Han smiler lurt og sier at han skal gråte når jeg går, men som oftest er han så travelt opptatt med å sykle rundt på en boda-boda (lekemotorsykkel), eller mate kaninene, eller spille dataspill, at han glemmer å gråte.

Og i følge lærerrapporten forrige uke, har han allerede lært alle tallene fra en til fem, og alle bokstavene til og med F. På engelsk. Det kan jeg jo ikke klage på! Selv om jeg kanskje heller vil si at ”he was present while this was being teached”. Men det er vel bare flisespikkeri. Vi er alle veldig glade for barnehagen! Og nå gleder vi oss til julespillet, som skal være i slutten av november. Vi har fått innbydelse, dress code for Nursery er brun skjorte og svarte bukser for gutter. Altså, det var jo dress code på coctailpartyet (som er caterpillar-varianten av foreldrekaffe), men dress code for toåringer?? Litt i overkant, kanskje. Jeg håper brun body med hvite roboter og svart shorts med dødningehode godkjennes. Milan har ikke akkurat flust med skjorter. Og jeg kjenner at en liten opprører rykker i meg. Men det skal bli morsomt å se, de har øvd og øvd i ukesvis, og de voksne har salsakurs hver ettermiddag. Så bare vent på rapport. Og det er lov å ha med familie og venner, så hvis noen syns dette høres ut som noe de ikke kan gå glipp av, så er det bare å hive seg på flyet:)

www.thehungrycaterpillarug.com

Kakerlakker og andre kryp.

Her om dagen, eller rettere sagt kvelden, hørte vi en knatrelyd like etter at vi hadde lagt oss. Det hørtes ut som om noen krøller sammen et ganske stort papirark. ”Det er nok ute” sa jeg. ”Nei, det er her inne” sa Sverre. Så skrudde vi på lommelyktene (vi har alltid hver vår liggende ved hodeputa, sånn i tilfellet et eller annet), og begynte å lyse. Og så fant vi en ganske stor kakerlakk, kanskje sju cm lang, en sånn med ganske tjukke, takkete bein, brun-oransje og glinsende, som krabbet rundt på en Banana Boat-papirpose med julegaver (men jeg sier ikke til hvem…). Altså, jeg tåler ikke kakerlakker. Jeg blir helt skjelven, kroppen prikker, det kjennes ut som om jeg kan besvime. Jeg pleier å fortelle det til vaktmannen hver gang vi finner noen (akkurat som om det er kakerlakker han skal vokte oss mot), og han ler godt. Så sier han et eller annet han syns er passende, i dette tilfellet ”yes, they like it dark”.

Men for å fortsette historien: vi diskuterte litt om vi skulle drepe den med Doom, men fant ut at det ville trenges ganske mye spray før den døde, og at vi da sannsynligvis ville få ganske vondt i hodet av å sove der inne. Så prøvde vi å fange den med en kopp (på dette tidspunkt hadde kakerlakken kommet seg over i stolen der vi hadde klærne våre og sengeteppet liggende). Det greide vi, men vi (Sverre) kunne jo ikke stå og holde den hele natta. Så fant vi et fat, og fikk lirka det under koppen, men da rømte kakerlakken. De er heldigvis ikke så smarte, og kan ikke rygge, så vi fikk fanga den på nytt, og nå inni kopp-fat-fella (et triks jeg lærte av Rebecca i Malawi).
Men hvor skulle vi gjøre av den? Sette den på gulvet til i morra? Tenk om den på mystisk vis skulle rømme? Sette den på trappa? Hva ville den vel ikke tiltrekke seg av uhyrer? Skylle den ned i do? Nei, vi har nok ikke sterk nok flush i vannklosettet vårt til at den ville forsvinne, og ikke veit jeg, de lever vel gjerne i vann også? Så åpna vi kjøkkendøra, Sverre gikk ut på trappa, jeg gjemte meg ganske langt inne i huset (selv om jeg skulle lyse med lykta så han så hva han gjorde), og så kasta Sverre kakerlakken så langt av gårde som han greide. Jeg aner ikke hvor langt det er, men det vil jeg helst ikke tenke på. Vi har ikke sett mer til den, i hvert fall.

Nå sitter jeg og tenker på at det kanskje er dumt å skrive dette. Hvor mange potensielle på vippen-gjester har jeg nå fått til å hoppe ned fra gjerdet og bestemme seg for ikke å komme likevel? Det er jo ikke det jeg vil oppnå med denne bloggen. Vi vil gjerne ha besøk! Så derfor vil jeg føye til at dette var historien om kakerlakk nr fem jeg har sett etter at vi flytta hit. Og en av dem var i Malawi, så den telles vel neppe. Så da blir det bare fire. Fire kakerlakker på over tre måneder, det er mindre enn det man kan finne på en middels bra kafe i Oslo. Bare at dere ikke veit det. Fordi dere ikke er der når det er mørkt. Så strengt tatt, hvis dere er redde for kakerlakker, så burde dere heller komme hit til gjestesenga vår i Kampala, enn å gå på byen i Oslo.

Når det gjelder andre kryp, hva kan jeg si? De finnes så å si ikke. En dag var det ca tre tusen småmaur (bitte,bitte små) som sprang forbi trappa vår bærende på hvite ting, men da jeg tok med meg vaktmannen for å se på dem to minutter senere, var de borte. ”Maybe they’re migrating” sa han da. Da har de i så fall flytta bort fra oss. Og for å være på den sikre sida, spraya jeg hele trappa og ytterveggen med en god dose Doom. Så nå er det ingen maur her.
Av og til har vi firfirsler i taket. De er små og hvite, og ligger klistra fast der oppe, og gjør ikke en flue fortred. Eller, det er jo akkurat det de gjør, de spiser fluer og edderkopper og maur, og mygg hvis de får fatt i dem, men da gjør de i hvert fall ikke meg fortred, men heller en tjeneste. Så firfirslene kan vi være glade for. Og aldri har jeg sett at de har krabbet lavere ned på veggen enn over hodehøyde, jeg er ikke noe bekymra for at de skal være i senga mi. En kveld satt det en på veggen over senga til Milan da han skulle legge seg. Først sa han ”hei, fine firfirsle”. Så sa han ”den får ikke komme inn i myggnettet mitt, da!” med litt sånn klagende pipestemme. Og det fikk den jo ikke, og ikke tror jeg at den prøvde, heller, og neste dag var den borte. Så sånn er det med firfirsler. Ingen ting å bekymre seg over. Dere er alle hjertelig velkomne! Og skulle det komme en kakerlakk igjen, vel, da skal jeg få Sverre til å ta den.

se i kommentaren igjen...

Se i kommentaren...:)

Da begynner vi...

Jepp. Velkommen. Her er bloggen vår. Jeg har skjønt at det er sånt man driver med når man har flytta hjemmefra. Og det har vi jo, for tre måneder siden, så nå er det bare å sette i gang.





Vi har det fint i Uganda. Jeg har blitt en Afrikagutt, sier Milan. Og han vil heller spise vaktmannens posho enn vår dyrebare tilsendte kyllinggryte fra Toro. Så han har nok rett. Men han er fortsatt muzungu, og ganske hvit også, for vi smører han med faktor 50 både i sol og regn, så han er ganske god underholdning der han kommer trillende i vogna si. Og det liker han godt. Han smiler og vinker som den kongen han sitter der som.



Men i dag er han sjuk, og har feber. Det er fredagskveld, jeg har bakt kake, Sverre leser om Sudan, og jeg strever med dette. Avansert teknologi, ass. Og Milan sover og gråter litt om hverandre. Og sånn går nå kveldene. Vi har ikke TV, ikke barnevakter, og bor ganske langt utafor byen. Vi lager lister over de bøkene vi leser, så vi kan ha opptelling når vi kommer hjem i oktober. Det er ganske mange. Flest for meg som ikke jobber.

Og nå skal jeg publisere dette. Så har vi begynt. Da har vi en blogg. Og jeg håper det kommer mer informasjon etter hvert. En dag skal jeg ta med meg dataen ned til byen og det raske internettet, og laste opp bilder. Planlegger jeg.

Så igjen: You are most welcome. Enjoy.