Barnehagen. Eller skolen, som det heter her.

Milan begynte i barnehage litt tidligere enn planlagt. Jeg var ikke så tålmodig som jeg trodde. Eller, det var ikke så mange parker og lekeplasser og aktivitetstilbud og steder å finne venner som jeg trodde. Det høres jo bedre ut, for min del. Så allerede dag 36 begynte han i barnehage. The Hungry Caterpillar Pre-school, class Nursery 2. Så fra åtte til tolv har han skole, så er det varmlunsj (og da har de allerede spist frokost og hatt to snack times, så det er ikke noen slankekur…), som vi kan betale ekstra for, så Afternoon Clubs, som vi kan betale enda mer for, og så Day Care, som selvfølgelig også koster. Men hvis vi henter han før tre, så slipper vi å betale for det.

Barnehagen har eget svømmebasseng, og tirsdager og onsdager har Milan svømmeundervisning. Tirsdager har han også sports. Fredager er det water play, som er litt sånn plaske med vann i baljer og bli innmari våte. Så han er godt fornøyd. Selv var jeg litt ambivalent i starten, det er et kjempefint sted, store gressplener og kaniner som springer omkring, men en litt annen pedagogikk enn vi er vant til. En noe over middels bekymra mor kan få litt mageknip. For når det er sand pit time, da er det meninga at hver eneste toåring skal sitte i sandkassen, og ikke springe omkring. Og det er jo ikke akkurat sånn Milan er vant til å ha det, vi pleier vel mest å følge etter han akkurat dit han vil… Men på den andre side, pappa syns nok at vi lar Milan bestemme litt vel mye selv, så det er vel en middelvei i alt. Og jeg har blitt veldig rolig etter hvert. Han har fortsatt sin sterke vilje intakt, noen ganger er det nesten så jeg skulle ønske de kunne knekke den, bare litt… Toåringer, ass! Og han er så glad for Auntie Farida og alle vennene sine, og ville nok helst vært der hver dag, ikke bare tre dager i uka. Han smiler lurt og sier at han skal gråte når jeg går, men som oftest er han så travelt opptatt med å sykle rundt på en boda-boda (lekemotorsykkel), eller mate kaninene, eller spille dataspill, at han glemmer å gråte.

Og i følge lærerrapporten forrige uke, har han allerede lært alle tallene fra en til fem, og alle bokstavene til og med F. På engelsk. Det kan jeg jo ikke klage på! Selv om jeg kanskje heller vil si at ”he was present while this was being teached”. Men det er vel bare flisespikkeri. Vi er alle veldig glade for barnehagen! Og nå gleder vi oss til julespillet, som skal være i slutten av november. Vi har fått innbydelse, dress code for Nursery er brun skjorte og svarte bukser for gutter. Altså, det var jo dress code på coctailpartyet (som er caterpillar-varianten av foreldrekaffe), men dress code for toåringer?? Litt i overkant, kanskje. Jeg håper brun body med hvite roboter og svart shorts med dødningehode godkjennes. Milan har ikke akkurat flust med skjorter. Og jeg kjenner at en liten opprører rykker i meg. Men det skal bli morsomt å se, de har øvd og øvd i ukesvis, og de voksne har salsakurs hver ettermiddag. Så bare vent på rapport. Og det er lov å ha med familie og venner, så hvis noen syns dette høres ut som noe de ikke kan gå glipp av, så er det bare å hive seg på flyet:)

www.thehungrycaterpillarug.com