Tidsklemme?

Det er ikke akkurat mitt yndlingsord, det passer liksom best for førti år gamle karrierekvinner som trener og har bil og båt og hytte og jobber i TV. Jeg har aldri helt følt at det var et ord for meg. Men jeg må jo innrømme det, livet kan være travelt, til og med stressende. Så en av de beste tingene med å flytte til Afrika, var å slippe ut av tidsklemma. De har ikke det her. Time squize, liksom? Nei, her er det slow motion living, kom når du kan og gå når du vil, og rekker du det ikke i dag, så gjør du det en annen dag. Og smiler. Og det er så godt!

Varmen gjør at nakkemusklene løser seg opp, stiletthælene gjør at man går sakte (altså, jeg går ikke på stiletthæler, men jeg prøver å gå sakte likevel, og være rak i ryggen), og sola funker som klokke. Tidlig, midt på dagen, sent. Her trenger vi ikke å stresse! Vi trenger ikke å nå bussen, for den venter. Og jeg trenger ikke sette opp farten for å nå den, heller, jeg kan rusle videre eller trippe elegant, og plass får jeg. Og jeg kan komme på jobben når jeg vil, det spørs jo helt hvordan trafikken er, det. Og om jeg syns jeg trenger å gå innom butikken først, eller kanskje ta en kaffe, så vær så god. Og vil jeg mate kaninene i barnehagen før jeg sier hadet til Milan, så er det helt greit. Er det noen som vil treffe meg på jobben, så setter de seg i sofaen og venter til jeg kommer. Og smiler. Det gjelder bare å komme inn i den riktige modusen, den langsomme, så er det utrolig befriende.

I dag, for eksempel, har jeg et møte med 15 university branch leaders klokka elleve. Men det regner. Og ingen kan jo reise i regnet, sånn er det bare. Så derfor skriver jeg dette innlegget, for å minne meg selv på alle de fine sidene ved African time uten tidsklemme. Jeg irriterer meg ikke over at ingen kommer, for de kommer jo etterpå, når det slutter å regne og de får plass på bussen. Kanskje regner det så lenge at de blir nødt til å spise lunsj før de kommer, men de kommer. Det er jo ikke sånn at man kan få verden perfekt, akkurat de samme tingene som gjør at folk ikke kommer på møtet klokka elleve, men kanskje klokka to, er det jo som gjør at jeg slipper å stresse med tidsklemma. Vi kan sove til Milan vekker oss, så kan vi bygge litt lego, spise havregrøt til frokost, kjøre litt bodaboda, og så rusle av gårde til jobben. Jeg gjør det, og jeg nyter det, og jeg prøver å ikke irritere meg når andre også gjør det. For det er jo ikke noe som haster. Det er Sverre som skal hente Milan i dag, og jeg kan være her hele ettermiddagen, det eneste jeg skal rekke er middagsgjester klokka fem. Men det er jo Sverre som skal lage middagen, jeg får komme til dekka bord. Så jeg kan vente. Og nyte roen. Og smile når de kommer ruslende et par timer for seint.

Slow motion happy people. Det er oss. Og nå er klokka fem på ett.

EN VAKKER DAG

Nå vil jeg fortelle om den fine dagen min. Det var første skikkelige arbeidsdag etter juleferie og ei uke med hjemmekontor (som egentlig er bare tull når man samtidig skal passe en toåring), og det var en god dag på jobb. Det begynner å skje ting, og jeg forberedte virkelige møter som skal finne sted, og ikke bare foredrag og prosjekter jeg kanskje kan gjøre noe med en eller annen gang. Konkret er alltid bra, syns jeg.

Så jogga jeg ned til barnehagen for å hente Milan. Ja, det er nedover, men det var jogging. Og det er varmt her. Og etterpå måtte jeg jo trille Milan opp igjen, på den skranglete kjøpesentertrilla, og det var egentlig det tyngste. Da vi kom hjem undersøkte vi bananpalmen i hagen, for å se om bananene har blitt modne enda, det har de ikke. Så sjekka vi avokadotreet, men avokadoene var heller ikke modne. Så da kjørte Milan på boda boda’n sin mens jeg slappa av på verandaen.

Og nå har vi spist ris og grønnsaker til middag, og Milan har bada og lagt seg, og Sverre rydder og ordner. Snart skal vi lese hver vår gode bok mens vi spiser pannekaker til dessert. Jeg ville bare dele denne idyllen.

Roadside

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder fra landeveien, så kan vi drømme om den dagen vi får lappen og kan kjøre hvor vi vil...


Bilverksted. Alltid åpent.

Og det kan jo trengs, for her har jammen bussen kjørt seg fast i veiarbeidet. Og alle mann må ut og dytte.

Og går ikke bussen, så går lastebilen.

Madrasslass.

Marked langs veien.

En fil i hver retning, og en fil i midten for bodabodaene.

Rasteplass med salg av bananer, mais, vann og grillspyd.

Ved?

Høylass.

Okser på vei til slakting.

Høner på vei til å bli julemiddag.

Geit som sikkert også skal bli julemiddag.

En bøtte- og kosteselger midt i rundkjøringa.

Nyttårstalen

Denne gangen blir det litt mer alvorlige saker, det er jo årsskifte og tid for ettertanke og store planer for framtida og alle slags ting. Uganda er et deilig land å bo i, syns vi, her vi bor i sus og dus i Kampala, og prøver å gi inntrykk av at livet stort sett består av basseng og passion juice. Men Uganda er også et land som har vært herjet av borgerkrig i over 20 år. I hvert fall de nordlige områdene, hvor Lord’s Resistance Army, med Joseph Kony i spissen, bortfører barn og voldtar kvinner og kjemper for å få danne egen regjerning. Da skal landet styres med de ti bud, og diverse profetier som Kony får direkte fra Gud. Jeg veit ikke hvor han får det fra, men Gud er det nok ikke. Det har vært en grusom og brutal krigføring, der stort sett ingen andre enn sivilbefolkningen lider. Og det er vel også derfor de har kunnet holde på så lenge uten å bli stoppa.

Kony er fra Acholifolket, og det er på en måte deres rettigheter han ønsker å kjempe for, men det er samtidig dem han lemlester, og deres barn han kidnapper for å bruke til soldater og koner, og deres landsbyer han brenner ned, så det er også de som lider mest på grunn av krigen. Og de begynner å bli slitne, og de begynte å se håp. Det har vært fredssamtaler de siste par årene, ledet blant annet av en av geriljalederne fra Sør Sudan, og krigføringen roet seg, og folk begynte å flytte hjem fra flyktningleirene sine for å starte et nytt liv. Det eneste som mangla var Konys underskrift, men det var bare en formalitet, og nå i høst skulle han også møte opp for å underskrive.

Men Kony er etterlyst av menneskerettsdomstolen i Haag, og vil sannsynligvis få en ganske streng straff hvis han blir tatt, og da er det jo ikke så fristende å komme ut av jungelgjemmestedet sitt. Så han kom ikke til den første underskrivelsesseremonien, og ikke til de tre andre, heller. Og da fikk Hans Høyhet President Museveni nok, og slo seg sammen med hærene til Kongo og Sør Sudan, og gikk til angrep. Og Kony gikk til motangrep. Ikke på hærene, så klart, det kan han jo ikke, men på sivilbefolkningen. Denne gang i Kongo, for det er der han holder til for tida, etter å ha blitt drevet ut fra både Uganda og Sudan.

I følge avisene er det ca fire hundre drepte i løpet av juleuka. Hvor mange som er bortførte, veit jeg ikke. Heller ikke hvor mange som er etterlatt skadet, foreldreløse eller hjemløse, eller som har fått ødelagt avlingene sine. Men denne krigen er fæl, og den har vart alt for lenge. I media her er det mange diskusjoner om hvorvidt det var riktig å gå til angrep nå, og ikke prøve fredssamtaletaktikken enda litt lenger, og de regjeringsvennlige avisene heier stort sett på presidentens Operation Lightening Thunder, mens de andre hevder at det kanskje ikke er så rart at Kony ikke underskrev, siden Museveni tross alt heller ikke har gjort det.

Jeg veit ikke hva som er riktig å gjøre, jeg. Men jeg lurer på om dere har hørt noe særlig om denne krigen der hjemme? Konflikten litt lenger sør i Kongo var jo hovedoppslag et par uker i høst, men da ble det kanskje nok? Man kan godt kritisere diktatoren Museveni, president Kabila i Kongo, som kanskje har mer enn nok annet å streve med, og lederne for Sør Sudan, som ikke er et eget land enda, en gang, for å gjøre for lite, eller å velge feil taktikk. Men jeg tenker kanskje at resten av verden kunne få en irettesettelse også? Altså, hvis US Army, eller FN, eller NATO, eller hvem veit jeg der ute, bestemte seg for at nå var det nok, hvor vanskelig er det egentlig å ta en middels sinnssyk krigsherre med en hær av barnesoldater? Selv om jungelen er ugjennomtrengelig? Jeg syns bare det høres rart ut. Og jeg syns det høres litt for dårlig ut.

Det var bare det jeg ville si. Godt nytt år! Vi koser oss ved Bujagali Falls, og nyter det deilige Uganda. Dere kan forresten se filmen Wardance, hvis dere finner den. Den ble nominert til Oskar for beste dokumentar i 2007, og det var fullt fortjent.