The war on malaria, can we win it?

25. april var Africa Malaria Day, og i den forbindelse arrangerte FN-Sambandets studentgruppe på Makerere Universitet work shop. Debattantene var fra Helsedepartementets malariaavdeling, en representant fra en NGO som jobber mot malaria (han hadde fire forskjellige doktorgrader) og en professor fra School of Public Health. Jeg og ca 90 studenter var tilhørere.

På verdensbasis er det mellom 350 og 500 millioner tilfeller av malaria hvert år, og tre millioner mennesker dør årlig på grunn av smitte fra den lille myggen. Det er mange. Og 80 % av disse kommer fra Afrika sør for Sahara. 50 % fra landene Nigeria, DR Kongo, Uganda, Etiopia og Tanzania. Uganda er på fjerdeplass i verden når det gjelder antall malariatilfeller, med gjennomsnittlig 320 malariadødsfall per dag. 320 personer per dag som dør av malaria, jeg må bare skrive det en gang til. Tenk hvis det hadde skjedd i Norge. Og det er ikke bare det at de dør, de er jo syke først, mange flere er syke uten at det går så galt, så det er ikke så rart om økonomien er litt skranten.

Hovedbudskapet fra foredragsholderne var at de kjemper. De kriger mot malaria så godt de kan. Men det er store utfordringer. Malariakrigen er dyr, og regjeringa har ikke så mye. Uten korrupsjon hadde de nok hatt mer, men likevel. Og fienden er ikke bare myggen, men også alle de som profiterer på at malaria fortsatt er så utbredt. De er mange, og de er mektige, og hva skal de leve i sus og dus av hvis ingen lenger trenger malariamedisin? Jeg føler som jeg ofte gjør, motstanden er så stor og sterk, hvordan kan dette ende godt?

Men det skulle jo være lett. Kampen mot malaria er et av tusenårsmålene, FN og hele verdenssamfunnet har altså blitt enige om å kjempe sammen, og det burde jo være litt av en styrke. Så tross alt, det er bedre å være optimist. Og hvis Ugandas studenter holder motet og entusiasmen oppe, så kan dette gå bra.

And yes, welcome to Uganda!

Ja, da er jeg offisielt ønska velkommen. Tror jeg, i hvert fall. Det tok meg nøyaktig 23 sekunder å få mappa mi, med ferdig godkjent oppholdstillatelse. Så tok det 23 minutter å vente på cashieren, som hadde tepause, for å få en regning. Så gikk jeg i banken, betalte og fikk en kvittering, og så var det bare å vente. På den virkelige kvitteringa, som det skulle ta ca en time å få. Jeg koste meg på kafe mens jeg venta, jobba litt på dataen og feira med kake. Og kom tilbake til banken og en klyngekø med ti personer, en av dem ei ganske sur dame som hadde vært på Immigration Office og i banken etter meg, og som ikke kunne få kvitteringa si nå, men om to og en halv time. Det hjalp ikke at hun sa at de hadde bedt henne komme tilbake omtrent på denne tida, og motet sank i meg. Men uten grunn, kvitteringa var klar! Da var det bare å gå tilbake til Immigration Office, få en kopi, og det var på hengende håret, for kopimaskina brøt sammen akkurat mens den kopierte min kvittering, og resultatet var ganske svart og krøllete, men det ble godkjent. Og jeg slapp å betale, for kopimannen hadde ikke vekslepenger, og da snøt jeg jammen Immigration Office for 200 shilling. Det føltes godt.

Og nå har jeg levert kvitteringskopien og passet mitt, og sagt thank you, thank you, og fredag kan jeg hente en fiks ferdig gyldig oppholdstillatelse, stempla inn i passet. Etter nesten ni måneder, tusen takk for meg.  

Immigration? But why?

Ja, det er en fortsettelse... Jeg var tilbake på Immigration Office forrige mandag, som jeg fikk råd om. Ingenting hadde skjedd. "We´re still waiting for the board". Saken er nemlig den, som et ledd i korrupsjonsbekjempelse eller ett eller annet, at det er et styre som skal samles og gå igjennom alle søknader om oppholdstillatelse, og som så fatter sin beslutning. Om det er ved håndsopprekking eller hvordan de gjør det, veit jeg ikke, men de skal i hvert fall være enige. Og etter å snakka med fire forskjellige funksjonærer fikk jeg vite at saken min var oversendt styret 20. februar. Det er jo ei stund sida, da, tenkte jeg. Men kanskje det er en vanskelig sak jeg har, den var i hvert fall ikke ferdig, og det var bare å vente ei ny uke. "Let´s all pray" sa de. 

Og jeg kom tilbake i dag, i min andre uke uten lovlig opphold, full av optimisme. Det tok sin tid, men så viste det seg at saken ikke var ferdigbehandlet. Styret hadde visst ingen møter forrige uke. Og sannsynligvis har de det ikke denne uka, heller, fikk jeg høre, for nå er det jo påske. I Uganda er det bare fredag som er helligdag, og samfunnet ellers ser ut til å være ganske uanfektet av at det er dagene mellom palmesøndag og påskedag. Men Immigration Board, de har ferie. 

Og jeg kan også ta det helt med ro, sier de. Så lenge jeg ikke skal utenlands, får jeg ingen problemer. Hvis jeg blir stoppa i en kontroll, så ser de jo at jeg har søkt og venter på svar. Jeg veit ikke hvordan de kan se det, det er jo ikke sånn at det finnes et dataregister de kan slå opp i. Det er ikke sånn at de har datamaskiner med seg på veikontrollene sine, heller. Men jeg slår meg til ro med alle forsikringene og bønnene, og gleder meg heller til besøk. Og har stor tro på at alt skal være i orden når jeg kommer tilbake om et par uker!