But it´s over no-o-ow...

Roxette har hatt sin tid, og vi har også hatt vår tid i Uganda. Nå er vi hjemme i Norge, og ikke lenger hjemme i Uganda, selv om vi ikke har noe hjem her enda. Milan syns det er litt forvirrende, og samtidig fantastisk å få så mye tid sammen med venner og familie. Det syns vi også! Og for å offisielt avslutte dette eventyret, og bloggen, vil jeg bare si takk for oss.

Takk for oss, Uganda. Vi nyter Norge nå, men når november kommer, skal vi fylle huset med blomster og papirsommerfugler og fyre i peisen og sette oss i shorts og t-skjorte og se på Ugandabilder på storskjerm. Dere er hjertelig velkomne til å bli med. Vi har levd det gode liv, og vi har hatt et fantastisk år!

It must have been love.

Om mygg og menn

Vi har skruppelløst brukt myggen som skremselspropaganda for Milan hver gang det har føltes nødvendig. Når det blir kveld, truer vi han inn med at myggen kommer for å stikke han. Og det funker fint, han har jo fått myggstikk, og veit at de klør, og som oftest kommer han lydig, og litt redd, inn i huset. Jeg tror ikke han får varige traumer av det. 

I går kveld var han ute og lekte med Gilbert, den ene vaktmannen, og ville ikke komme inn selv om badebalja sto klar. Så vi måtte ty til myggtrusselen igjen, og den funka. Men da han skulle legge seg, spurte han med bekymra stemme "hva med Gilbert, mamma? Tar ikke myggen Gilbert? Har han myggnett?" Det er vondt når livets harde realiteter går opp for en liten gutt. Gilbert har jo ikke myggnett, i hvert fall ikke på jobb. Ved porten er det ei lita bu, tre vegger og et tak, og det er huset til vaktene. De har en liten bølgeblikkbit, ca 40 cm høy, som de prøver å sette foran inngangen når det regner som verst, for å hindre vannet i å fosse inn. 

Vi snakka med utleiere og eiendomsmeglere da vi så på leiligheter for å flytte i vinter. De fleste steder var vaktbua i svært dårlig forfatning, og vi spurte om det var noe som ville bli fiksa på før vi eventuelt overtok. "Oh no, you can´t give them too much comfort, then they will become lazy!"

Det er faktisk ganske mye mygg og insekter akkurat rundt porten vår, og jeg har tidligere snakka med vaktene om det ikke går an å henge opp myggnett for dem. De får ikke lov av landlorden, sier de. Jeg veit ikke om de har spurt og fått nei, eller om de bare regner med at det ikke er greit, og ikke har turt å spørre. Men slu som jeg er, foreslo jeg for Milan at han kanskje kunne spørre landlorden om ikke vaktene kunne få et myggnett fra oss. Vi har jo noen til overs, og landlorden syns Milan er veldig søt. 

Så da Milan våkna i morges, sa han "nå skal jeg ut og spørre landlorden om Gilbert kan få myggnett!". Jeg ba han vente til han hadde fått av seg pysjen, i hvert fall, og til landlorden hadde stått opp. Nå skal vi øve på noen nyttige engelske fraser for å få formidla budskapet, og så får vi se hvordan det går.  Det er mange som sier at det ikke finnes malaria i Kampala, men klør gjør myggstikkene uansett!

Veien til førerkortet 4. Kjøretesten.

Det mest avgjørende i hele oppkjøringsprosessen, og til tross for ganske mange nær døden-opplevelser i Kampalas ville trafikk, også det mest nervepirrende. Kjøretesten. Våre ferdigheter skulle nå måles og vurderes, og en gretten mann i hvit frakk skulle avgjøre hvorvidt vi var egnet til å ferdes trygt på veiene. Til å få førerkortet, i hvert fall, jeg er fortsatt usikker på hvor stor vekt de la på sikkerhetsaspektet. Og jeg er usikker på hvor lurt det er å legge dette ut på verdensvevven, vi kommer snart kjørende forbi et hus nært deg!

Jeg for min del følte meg på ingen måte verdig til å bli en selvstendig sjåfør, som når som helst kan sette seg bak rattet og kjøre hvor jeg vil. Men kjørelæreren min Esther sa at jeg var klar, og anbefalte meg å satse på lukeparkeringstesten. Det finnes nemlig to varianter av kjøretesten, og man kan selv velge den man føler at man behersker best: lukeparkering eller kjøretur i trafikken. Esther mente at lukeparkering var best, siden man da var ferdig mye raskere, og jeg var tilbøyelig til å være enig, siden jeg da ville unngå bodaer og fulle sjåfører og all slags annen galskap som kan ferdes på veiene. Bane er best, og jeg ble forsikra om at luka på oppkjøringsbanen var mye større enn den jeg øvde med på forhånd, så dette kom til å gå glatt.

Luka var større, men feltet man får til å svinge ut og inn av luka var mye mindre, og testen var noe mer omfattende enn Esther hadde forespeilet meg. Det vrimlet av påler som skulle markere parkeringsluka og veien og alle svingene jeg skulle gjøre, og hvor jeg skulle rygge og ikke rygge. Og da vi skulle velge om vi ville kjøre automatgira eller manuellgira bil, og om vi ville velge trafikk eller parkering, da var jeg nesten den eneste på manuellgir, og den desidert eneste på lukeparkering. Til og med kjøreskolens representant spurte med vantro i stemmen om jeg virkelig hadde tenkt å velge lukeparkering. 

Dette var etter fire timers venting, og pulsen hadde sakte, men sikkert steget til Nervøs, men jeg holdt skjelvende på mitt. Det skulle være lukeparkering, og automatgir har jeg knapt prøvd, det er bedre å holde seg til det kjente. 

30 spente ugandere samlet seg i ring rundt Mzunguen som skulle prøve seg på dette hårreisende stuntet. Og jeg satte meg inn i bilen, en stasjonsvogn. Den føltes enorm, utrolig mye større enn den bittelille bilen Esther og jeg har kjørt rundt i! Og nå uttaler jeg meg om noe jeg ikke har peiling på, for jeg har knapt kjørt andre biler, men jeg syns girene var veldig annerledes. I følge kjøretestinstruktøren og kjøreskolerepresentanten var dette bare tull, alle biler er like, det er bare mine ferdigheter det kommer an på. Jeg var ikke så trygg på mine egne ferdigheter, og liker ikke så godt å opptre foran publikum, så jeg begynte å skjelve. Og turte ikke å spørre hvordan man stiller sidespeilene, jeg ville jo ikke stryke før jeg har starta motoren, og det er vel en ganske grunnleggende kunnskap, tenkte jeg. Grunnleggende fordi de er nødvendige. Det er svært vanskelig å lukeparkere uten å kunne se i sidespeilene, som var justert en meter for høyt opp, når bakruta er dekket av grå tape. 

Men heldigvis hadde Esther rett i ett punkt, luka var stor, og alt gikk bra. Riktignok sneia jeg en stolpe i siste, paniske sving når alt jeg kunne tenke var at jeg var ferdig, men jeg syns jeg hadde lukeparkert og rygga og svingt etter forholdene bra. "On no, you killed my police officer, you have to do first aid!" sa sensor. Jeg skjønte ikke helt hva han mente, men har etter hvert fått med meg at trikset er å smile og være søt, så jeg knep tårene sammen, undersøkte politipålen, og fant ut at det var en kvinnelig politikonstabel som bare hadde blitt sneia iden store rumpa. Ingen skade skjedd, og jeg kunne passere videre til skilttesten. Og etter å ha vist at jeg kunne betydningen av åtte forskjellige, mer eller mindre vanlige, skilt, ble jeg overrakt beviset på at jeg nå anses som en trygg og pålitelig sjåfør, kompentent til å ferdes alene i trafikken. Jeg veit ikke om dere vil le eller gråte.

Klok av politipålens skade, og de vantro blikkene fra alle andre, valgte Sverre kjørerundetesten. Som etter Esthers sigende skulle ta mye lenger tid enn lukeparkeringa. Han satte seg i bilen med sensor og tre andre elever, som skulle ta hver sin tørn i å bevise sin trafikksikkerhet. Førstemann holdt seg midt i veien jevnt over hele tida. Andremann prøvde å starte bilen i tredje, og hadde store problemer med å identifisere årsaken til at det ikke gikk. Så var det Sverre sin tur. Han forteller at han kjørte i ca tre minutter, og at han fikk påpakning for å bruke for lang tid på å justere speilene. Var det ikke det jeg visste. Men bortsett fra denne somlinga, var han en svært dyktig sjåfør, og kunne også han sendes inn til skiltmannen. Som mente at skiltet "Parkering forbudt på partallsdatoer" var relevant å kunne, og så fikk Sverre førerkortet også.

Og nå har vi lappen, og snart kommer vi hjem til Norge, og Milan gleder seg til å bli kjørt til barnehagen som alle andre barn. Jeg gleder meg til å kjøre i Stavern, der jeg har hørt at det er bare to filer i rundkjøringene. Og jeg håper dere gleder dere til å se oss igjen!

PS. Lukeparkeringsbanen var i en bakke. Bare så det er sagt. 

Veien til førerkortet 3. How to bribe a police officer.

Kjøreopplæringa fortsetter, jeg øver jevnt og trutt, og behersker nå kaotiske trafikknutepunkter som Wandegeya og Kampala Road. Clutchen er fortsatt en utfordring, men det hindrer ikke kjørelæreren fra å kaste meg ut i den tetteste traffic jam. Men jeg begynner å føle selv også at dette kan gå bra, at jeg kanskje ikke kommer til å drepe noen, så jeg tar det med fatning. Og da Johan Arnt skulle kjøre Milan til barnehagen og meg til kjøretimen i dag morges, med et digert blått spetakkel av en automatgira bil, sa jeg breialt at jeg ville kjøre. Jeg har jo learner´s permit, og automatgir er som en lek. 

Så jeg kjørte, og min kjære bror som nok aldri hadde trodd han skulle få oppleve å se sin søster utføre slike bragder, fotograferte. Og tok av seg setebeltet for å kunne vri seg og få foreviget underet fra alle slags vinkler. Han satt fortsatt uten sele da vi kom til politiets kontrollpost, 15 meter fra porten til barnehagen. Jeg går forbi dem daglig med Milan, men det så ikke ut til at de kjente oss igjen i denne doningen. Men de så at vi var hvite, og lukta penger. Jeg må innrømme at jeg blir ganske provosert av å bli stoppa for at en passasjer sitter uten sele når jeg kjører i 30 km i timen, når folk rundt meg sneier bodaer i 100, og barn flyr løst rundt i baksetet. Og jeg har enda ikke lært meg the African Art of Apologizing. "Sorry," sa vi, og justerte unnskyldninga til alvorlighetsgraden på forbrytelsen. Det funka selvfølgelig ikke. I desperasjon prøvde jeg å forklare situasjonen, hvorfor min bror kjørte uten setebelte. Han var så glad for at jeg øvelseskjørte, han ville ta bilder av meg! 

Dette hadde ikke politidama skjønt av førerkortpapiret mitt, men nå som hun var gjort oppmerksom på denne detaljen, kunne hun raskt føye en rekke lovbrudd til lista. Hvor var L-en? Og hvor var veilederens førerkort? Det fantes ikke noen L, førerkortet lå hjemme, og vi var i trøbbel. Og jeg veit at de bare ville ha litt penger, men jeg kan ikke de forløsende ordene, og det var ingen vei utenom å fylle ut Offence Papers, bli en del av Ugandas kriminalstatistikk, og bli med til politistasjonen. 

Jeg fikk lov til å gå av, det var tross alt bedre at en som kunne kjøre tok over, og jeg kunne levere Milan i barnehagen. Han var seint ute til siste forberedelser for Summer Concert, og jeg var sein til kjøretimen. Så min kjære bror skulle ta med seg politidama til stasjonen og betale boten. "What are you waiting for, let´s go!" sa hun. "Ja, jeg venter bare på at du skal få på deg setebeltet...". Hah! Og så ville han kjøre hjemom for å hente førerkortet, for å dokumentere at han tross alt har det. Men det var ikke snakk om. "Oh, no, then you will just be charged with abduction as well..." 

Men alt gikk bra, vi rakk Summer Concert i god tid, og lo oss skakke av Milans vrikking til I´m a Barbiegirl. Og kjørelæreren min sa at hun skal lære meg hvordan jeg kommer meg ut av slike situasjoner. "You can´t drive in Uganda before you know how to bribe a police officer!" Så jeg har fortsatt litt igjen før jeg er klar til å ta kjøretesten...

Why are there no dogs in Rwanda?

Vi var ute og spiste onsdag kveld, og på vei tilbake til hotellet snakka vi om hvor stille og rolig det var. Rwanda er ganske annerledes enn Uganda på noen områder, og kanskje annerledes enn de fleste afrikanske land. Det er forbud mot plastikkposer i landet, og så langt har vi ikke sett en eneste én siden vi kryssa grensa (bortsett fra mine tre medbrakte, innsmugla). Og en gang i måneden må alle folk ut og plukke søppel i nærmiljøet sitt, slik at Kigali er en ren og fin og nesten søppelfri by. En stor kontrast til Kampala! Og det gjaldt også lydene fant vi ut, det er så stille her, og jeg syns det var helt fantastisk. Men hvorfor?

I går besøkte vi Kigali Genocide Memorial Site. Vi gikk i flere timer og hørte og leste og så film og bilder og hodeskaller. Død og lemlestelse og Vestens likegyldighet og FNs svik. 

Det var store rom der pårørende kunne henge opp bilder av familiemedlemmer de har mistet. Veggene var fulle, rekke på rekke. Men det som gjorde sterkest inntrykk var avdelingen om barn. Store bilder på veggen, og litt sånn skoledagbokpresentasjon: Navn: Alice. Alder: 2 år. Yndlingsmat: ris. Yndlingsdrikke: melk. Liker å gjøre: leke med dukker. Dødsårsak: smashed against a wall. Navn: Justine. Alder: 3 år. Yndlingsmat: chips. Spesielle kjennetegn: pappagutt. Dødsårsak: torturert til døde. 

Anita var 12 år i 1994, og gikk på boardingskole i Mbarara, over 150 km fra Rwandagrensa. Hun forteller at de hadde veldig lite tilgang til nyheter på skolen, og bare ble fortalt at det var krig i Rwanda. Men hun husker at det fløt lik i elva ved skolen, og at de ikke kunne bruke vannet på lang tid. Det er så få hunder i Rwanda fordi alle ble drept etter folkemordet fordi de spiste av likene...

How to enter Rwanda?

Dette var ikke et spørsmål en gang, trodde jeg. Man reiser dit, og så kommer man dit, har det fint, og reiser igjen. Men fullt så enkelt skulle det vise seg at det ikke var. ”Do you really think we will let anyone into our country??” Jeg må innrømme at jeg faktisk hadde regna med noe sånt… Eller, kanskje ikke hvem som helst, kanskje ikke kongolesiske leiesoldater, men en søt, uskyldig jente fra supersnille Norge? Det hadde jeg trodd skulle gå som en lek.

Men for å ta historien fra begynnelsen: Jeg og Anita fra kontoret skulle på en fire dagers tur til Rwanda. To av dagene i buss. Jeg har reist mye med bussen til Danmark i min ungdom, og selv om jeg nærmer meg tida for å innse at jeg har blitt voksen, så trodde jeg at dette skulle gå greit. Av en eller annen grunn tenkte jeg ikke på at jeg var i Afrika, at alt er litt fullere og trangere og tettere her. Vi skulle jo reise med en vanlig, stor buss, og de kan vel ikke være så annerledes, trodde jeg. Men  selvfølgelig kan de det. Toyota Hiace-taktikken er brukt her også, alle setene er tatt ut, og dobbelt så mange satt inn. Det var faktisk mindre plass til beina og rumpa enn i en vanlig matatu!

Men heldige som vi er, og morske blikk som vi har, Anita og jeg greide å berge treseteren vår for oss selv. Hvilket vil si at vi hadde like mye plass som på en vanlig norsk toseter, bare litt mindre til beina. Og så begynte reisen. Med jevne mellomrom kom forskjellige kramkarer på, og solgte alt man kan trenge på en lang bussreise, og noe man kanskje trenger når man kommer fram. Ansiktskrem, body lotion, tannkrem, maurmiddel, kammer, chapatier, brus og muffins… Og innimellom ble bussen omringet av ivrige selgere av bananer og grillspyd, som hoppende og ropende fallbød sine varer til passasjerer som hang ut av vinduet.

Og det var flere som hang ut av vinduet enn du kanskje skulle tro. Nå er det sånn at det meste av veien fra Kampala til Mbarara er veiarbeid, og dermed bare støv. Det er tørketid, og hele bussen fikk raskt et oransje, jevnt dekke over hvert eneste sete, hver en koffert, og alle passasjerene. Fra Mbarara er det jordvei, og siden det ikke har regna på ganske lenge, har jorda blitt til støv, og det ble vi også.

Og plutselig var vi på grensa. Ikke den vanlige grensa, men en liten landsbygrense langt ute på bygda. Og det var nok det som var problemet. Jeg ante fred og ingen fare, fylte ut papirene for å forlate Uganda, fotograferte skiltet med ”Welcome to Rwanda”, og fylte ut nye papirer for å komme inn i Rwanda. ”Hvor er visumet ditt?” spurte de. Og jeg skjønte ikke en gang hva de mente, det var jo det jeg skulle få nå. Og fordi jeg ikke skjønte hva de snakka om, var jeg kanskje ikke så høflig og ydmyk som jeg burde, og det hele kom galt av sted. ”You just have to go back to Kampala, find that paper, and bring it to us!”. Akkurat som Kampala lå rett rundt hjørnet, ikke en åtte timers utrolig slitsom kjøretur tilbake.  Men verken tårer, bønner eller tomme trusler hjalp, og til slutt kom bussjåføren og sa at vi måtte ta ut baggasjen vår, for de måtte videre.

Så der sto vi. To jenter, to kofferter, fotobag, sekk og veske, i ingenmannsland. Vi så nok ganske fortapte ut, og det var lett å bli frista til å utnytte oss, og det var nok akkurat det han gjorde, gutten som tilbød seg å være drosje for oss vekk fra denne støvete flekken på enden av Uganda. Men han var snill og hjelpsom, og følte nok at han burde hjelpe oss litt ekstra på grunn av den stive prisen. Og vi hadde jo ikke mye valg. Så det ble en halvannen times kjøretur, i en snittfart på 140, tror jeg, til Kabalegrensa. ”They are far more siviliced there” trøsta de meg, mens vi la planer om hvor vi kunne sove og hva vi kunne gjøre hvis de ville ha dette mystiske, hemmelige papiret der også.

Det ville de. ”Du kan jo ikke bare tro at du kan komme inn uten visum!” Det er jo så rimelig som det kan få blitt, men jeg skulle jo kjøpe visumet der, forklarte jeg, med stigende panikk. Men klok av skade tok jeg fram mitt største smil, og Anita la hodet på skakke, og sammen greide vi å sjarmere meg inn.  Endelig velkommen i Rwanda! Og i alt kaoset som denne visummangelen hadde skapt, var det ingen som tenkte på å sjekke baggasjen vår, og jeg har derfor smugla tre plastikkposer inn i plastposefrie Rwanda. Jeg har lyst til å sende dem til den sure landsbygrensavakta som hevn.

Vi fant en buss med plass til oss, så vidt, og satt med kofferter, veske, fotobag og sekk på fanget, og rista og svinga oss inn til Kigali. Og derfra har det bare vært et eventyr. Vi har sett på Hotel des Mille Colinnes, hatt på måfå-sightseeing, drukket kaffe på Cafe Bourbon, prøvd å se en folkemorddokumentar på Rwanda International Film Festival, som det viste seg at ikke skulle vises før neste onsdag, men i stedet fant vi masse fine second hand-butikker, og følte oss nesten som i London. Og med jevne mellomrom prøvd å møte lederen for det rwandiske FN-Sambandet, som jo er grunnen til at vi er her. Men vi venter tålmodig, og det er ikke så vanskelig når vi er på tur! 

Veien til førerkortet 2. Vikeplikt.

I går hadde jeg min første kjøretime i bil, med motoren på. Esther, min kjære kjørelærer, kjørte meg opp til Nakasero, i området rundt den norske ambassaden. Der fikk jeg en innføring i klutchens mysterier, og fikk kjøre rundt i stille gater i ca 20 kilometer i timen. Det føltes ut som om jeg satt i en racerbil. Og selv om det var stille, så var det jo ikke tomt. Bodaer spratt fram overalt, og med jevne mellomrom kom vi til et veikryss. "Just go, you have the right of way!" sa Esther. Eller "you have to stop here!". Jeg kan ikke så mye om bilkjøring, men jeg veit at vikepliktregelen er en av de avgjørende. Så jeg prøvde å lirke det ut av henne, hva er systemet? Og hvordan kan man vite hvem som har vikeplikt når det ikke finnes et eneste skilt? "Oh, Sara," sa Ester, "you just have to guess!"

Så jeg gjetter, men for det meste gir hun meg beskjed. Og i dag sa hun, "just go straight". Så jeg gjorde det, fortsatte rett fram ut i krysset i min svært bedagelige fart. Og plutselig kom det en boda rett foran meg, som kjørte rett fram fra den andre veien. Jeg syns han var nært. Jeg veit ikke hva Esther mener om saken, men jeg spurte henne, var det han eller jeg som gjetta feil nå? Det var visst ingen av oss. Jeg hadde vikeplikt, men jeg kan ikke stoppe for alt, skal jeg komme meg fram i Kampalatrafikken, det har jeg vel skjønt? 

Forøvrig gikk det bra i dag. Esther mente jeg burde trene opp selvtilliten min, og derfor, dag to, etter 20 minutters kjøring i går, skulle jeg være sjåfør helt fra første stund. Dette er lettere å forstå for dere som har vært her. Men for å understreke det: klokka ni er trafikken fortsatt ganske heftig. Jeg syns den er heftig hele tida, men spesielt i rushtida. Kjøreskolen parkerer bilene sine på fortauet på Yusuf Lule Road. Det er en veldig trafikkert vei, med to (tre, fire, alt etter som...) filer i hver retning. Jeg strever fortsatt med clutchen. 

Men ut kom jeg, og tilbake også. Arrive Alive er mitt motto, og foreløpig har jeg greid meg. Dagens hovedutfordring var rundkjøringer. Jeg trodde det skulle komme litt senere i undervisninga, men rekkefølgen er ikke så lett å forutsi her. Tre rundkjøringer har jeg passert, uten å velte en eneste boda eller ripe opp en eneste firhjulstrekker. Og da må jeg igjen få lov til å understreke: det er ikke rundkjøringa ved Domus jeg snakker om. Eller en sånn liten Bærumstue. Det føltes mer som Place de la Concorde. "If you can drive in Kampala, you can drive everywhere" sier Esther. Og det er mitt mål. 

Og bare så det er nevnt, Sverres opplevelser er omtrent som mine, bare med litt større ferdigheter og en litt surere kjørelærer. 

Veien til førerkortet 1.

”La heller en kineser kjøre!” har vært mitt slagord i mange år. Jeg har ikke sett noen som helst grunn til å sette meg bak rattet på en bil, streve med clutch og trafikk, og forurense verden. Jeg har stolt fullt og helt på Oslo Sporveier og Kampalas litt mindre organiserte, men mye mer effektive, matatutjenester.

Men nå har vi valgt å flytte til Stavern til høsten, og det valget viser seg å få alvorlige konsekvenser. Vi kommer til å trenge bil, og da må vi først ha førerkort. Og jeg har vegra lenge, men nå har endelig stunden kommet. Og det starta på fredag, med legesjekk. Som en korrupsjonskonsekvens er det kun én lege som kan brukes til dette, og vi hadde fått time klokka ti. Men da var legen på en annen jobb, så vi kunne komme tilbake klokka to. Halv tre kom jeg, spent og nervøs, det hadde jo vært kjedelig hvis jeg ikke fikk lov å kjøre opp på grunn av noen hittil ukjente helseplager.

Heldigvis gikk det bra. Jeg besto synstesten, og har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke fortalte at jeg hadde på linser. Så ble jeg bedt om å vri anklene opp og ned, samme bevegelse som man gjør når man skal tråkke på pedalene. Dette greide jeg fint, og vips hadde jeg passert helsesjekken, fiks ferdig godkjent for førerkortet!

Og som seg hør og bør starta undervisninga med teorikurs, lørdag morgen. Tema: radiatoren. Vi har nå hatt to timers undervisning om denne viktige delen av en motor, og jeg føler meg klar for å hive meg ut i trafikken. Radiatoren er svært viktig, og den må kun fylles med filtrert vann eller kjølevæske. Læreren understreka flere ganger at man ikke, under noen omstendigheter, må fylle såpe i radiatoren. Det er greit, det skal jeg huske. Derimot, i spylevæsketanken, der er det helt greit med såpe. Men pass på at du bare bruker flytende såpe eller sjampo, ikke såpestykker eller omo. Jeg tror jeg kommer til å gjøre det godt på den norske teoriprøven om ei stund…

Vi skulle reise på besøk til noen venner rett etter kurset, og var litt stressa på tida. Man kan av og til bli litt irriterte når møter starter alt for seint og varer alt for lenge. Men læreren var veldig flink, ba oss si fra et kvarter før tida var ute, for å få tid til spørsmål. Til slutt sa han ”da har vi ett minutt igjen, et siste spørsmål?” En ivrig fyr på bakerste benk reiste seg: ”Kan du kanskje repetere det du sa den første halvtimen, for oss som kom litt seint??” It’s just the beauty of Africa!

Og i dag var det tid for første kjøretime. Jeg var svett og nervøs! Men helt uten grunn. Jeg fikk sitte i førersetet, tråkke på clutchen, men ikke starte motoren. Jeg fikk en grundig innføring i hva alt på dashbordet betyr, hvor lys og vindusviskere og pedaler er, og deres nytte, og en rask gjennomgang av motorens deler og bruksområder. Og kjørelæreren sa ”But Sara, why do you come to a driving school if you already know all this??” Det var etter gjennomgangen av dashbordet. “For å lære å kjøre,” sa jeg. Og så smalt en diger FN-bil med radarantenne inn i en boda rett utafor kjøreskolen, og en halvtime senere satt bodaen fortsatt fast i bilen. Jeg gruer meg fortsatt like mye til kjøringa begynner…

Vi har hatt ei kjempefin helg:)  

Det daglige brød...

Jeg husker at jeg reiste fra et Norge med stigende matvarepriser, og avisene var bekymra. Jeg er ikke så flink til å huske priser på ting, og har ikke vært så flink til å handle på salg, eller velge Kiwi for noen varer og Prix for andre. Jeg veit ikke hvor mye prisene steig, men jeg husker at jeg leste om det i avisa.

I dag leste jeg om matvareprisene i avisa igjen. Det var min tur til å levere Milan i barnehagen, og da går jeg forbi en av byens beste kaffesjapper på veit til bussen til jobb. Og en av de tingene som gir meg mest luksusfølelse, er å kjøpe med en take away-kaffe. Så det gjorde jeg, og med kaffe mocca i et beger med sugerør, inni en brun papirpose, nøt jeg morgenen. Og tenkte at jeg skulle kjøpe avisa, siden bussturen kan ta litt tid, jam som det jo er her. "30 % of Ugandans lack enough food" smalt imot meg. Jeg syns kaffen var litt bitter i dag, men jeg kunne jo ikke la være å kjøpe avisa bare for å holde på luksusfølelsen. Samvittigheten hadde allerede satt sine spor i magen uansett.

Avisa siterte den siste Afrobarometer-undersøkelsen, som viser at 4 % av uganderne alltid (til en hver tid, hver eneste dag) har for lite mat. Det var regjeringas avis, så artikkelen fokuserte på at både Kenya og Tanzania kom dårligere ut på matstatistikken, så situasjonen i Uganda er slett ikke så verst. Relativt sett. Nå er ikke Norge med i Afrobarometers kildegrunnlag, men relativt er jo litt hvordan man ser det. Og i Kenya og Tanzania var det bare 1 og 2 % som sa de alltid var sultne, grunnen til at de kom to-tre prosent dårligere ut enn Uganda, var at noen flere var uten nok mat "several times". Men avisa hadde flere innvendinger. Det er tross alt ingen forklaring i undersøkelsen på hva "nok mat" er. Det kommer jo an på øynene som ser, og magen som skriker. Og det hender tanken slår meg, når vi må gå på restaurant og spise middag, fordi vi "ikke har mat i huset". Vi har skapet fullt av hermetikk, en tikilossekk halvfull av ris på boden, og det er alltid ett eller annet i kjøleskapet. Men det er jo ikke noe vi har lyst på, da. Ingenting å lage en god middag av. Men jeg tar meg i å endre språkbruken litt, kanskje vi skal spise ute fordi det er en hyggelig avveksling... Prisen på ris er forresten dobla det siste året, uten at jeg har merka det, heller.

Artikkelen forteller videre at ca 30 % av landets befolkning vanligvis har for lite rent vann til husholdningen. Men igjen, påpeker de, det er ingen som har sjekka om det respondentene har sagt er sant. Det er vel ingen som har spurt om de forventer nok vann til å bade hele familien i samme bajle en gang i uka, heller, eller om de krever å dusje to ganger hver per dag. Det er jo ganske støvete og varmt her, hjemme hos oss er det dusjing i hvert fall flere ganger i uka. Og da mener jeg flere enn sju.

Noen ganger blir jeg overraska over hvor fri pressen er her, hvor mye negativt de kan skrive om presidenten og regjeringa, ganske sterke diktatortendenser til tross. Men så finner jeg ofte ut, akkurat som i dag, at det er bare overskriftene. Når man begynner å lese kan man nesten få inntrykk av at "30 % uten nok mat" er et godt resultat. Noe man skal være stolt av, og takke sin Gud for at man ikke er så uheldig å bo i Kenya eller Tanzania. Det kan godt være vi skal takke for det. Eller for at vi er norske. Se for dere den overskrifta i Aftenposten! Eller VG. Det hadde vært vanskelig å si at svenskene har det verre enn oss, så dette kan vi være fornøyde med...

Jeg er ferdig med kaffen. Og jeg håper Sverre lager middag til jeg kommer hjem. Og da skal vi dele med vaktmannen.

End of term reports

I går var vi på Open Day i barnehagen. Det er en slags kombinert foreldrekaffe/konferansetime, lørdag formiddag. Jeg har ikke vært på så mange foreldrekaffer i barnehagen i Norge, men jeg tror dette er litt annerledes. Forrige gang var det på kvelden, coctail party med dress code og fri bar, og da var Milan det eneste barnet som var med. Men i dag var det litt mer barnevennlig, med klovn, ansiktsmaling og hoppeslott. Men fortsatt teknomusikk på høy guffe, og litt tivolivibber.

Vi fikk omvisning på avdelinga, tilrettelagt for de foreldrene som knapt har satt sine ben der, og det er nok de fleste. Det vanlige er at barna løftes ut og inn av bilen av barnehagepersonalet, så foreldrene (eller sjåfør og nanny) kan kjøre avgårde igjen fortest mulig. Vi fikk se alt det fine Milan har laget, og den faglige tanken bak hvert kunstverk (altså lærerens, ikke Milans). I følge barnehagens hjemmesider har de et internasjonalt pensum, "which aims at all round development of the child to suit all cultures". Dette inkluderer fagene Language & Literacy, Speaking & Listening, Maths & Numeracy og Knowledge and Understanding of the world. Dette semesteret har Milans klasse jobbet med alfabetet, fra A til Z, og tallene opp til 15, og farger og figurer og former. Og det var en lettelse å høre at Milan er klar til å flyttes opp til neste klassetrinn etter ferien! Tenk så kjipt å måtte gå et år om igjen allerede som toåring... (Nå tror jeg ikke egentlig at noen holdes tilbake, men det er sånn de snakker, og da gjør jeg også det, for dramatikkens skyld.)

Men selv om pedagogikken er litt annerledes her enn i Norge, så har det bare vært fint for Milan. Han syns det er kjempemorsomt med tall og bokstaver, og er utrolig glad i barnehagetantene sine. Han gleder seg til å gå i barnehagen og "svømme og synge og leke med alle vennene mine!". Og nå når sommerferien begynner kan en av barnehagetantene komme hjem til oss og passe Milan der, siden vi ikke har noen nanny. Så hjelpsomheten er det ingenting å si på! Og de er alle veldig glade i Milan, og vi er glade i barnehagen også.

Moro vi har fra morgen til kveld!

17. mai fikk en ny dimensjon med en toåring i familien! Milan hadde sitt livs største opplevelse, og vi koste oss også. Flaggheising og nasjonalsangen på ambassaden tidlig om morgenen ("ja, vi elstej dette Nojde, som det stidej fjam!! Fujet ovej vannet og de tusen hjem. Elstej det og jømme...")



Og tog rundt i Bugolobi med musikk fra politikorpset, og Milan er nå ferdig med vaktmanndrømmen (for ei stund...) og vil heller bli korpsmusiker.

Potetløp. Og Milan var minst, så vi så gjennom fingrene med litt juksing. Litt har vi jo lært siden Swimming Gala. Men det hjalp ikke...

Men heldigvis gjenopprettet Sverre familiens ære og vant sekkeløpet, etter å ha gitt alt i spurten!

Og vi fikk servert "norske delikatesser" og pølse i lompe (flydd inn med ambassadekurer fra Norge, det var helt sikkert Gilde!), og til og med is! Det var en fantastisk dag!

A tribute to the African beauty

Jeg er glad i å pynte meg. Jeg liker smykker og perler og blonder, og ofte er jeg mer pynta enn mange. Men jeg kommer tross alt fra Allværsjakkelandet. Jeg har en viss ballast av sunn fornuft og det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær-mentalitet, og blant Kampalas divaer kommer jeg til kort. Jeg tror vi kan snakke om pynting og Pynting.

Ta for eksempel dagen i dag. Det har vært regn i uværs styrke siden i tretida i natt, og fortsatt regner det. Kampala er forvandlet til gjørme og søle og store hav der det vanligvis skal være veier. Jeg er pynta omtrent ned til knærne, så stopper det, og min fornuftige bakgrunn bretter opp buksene og kler meg i tjukke helsesandaler som tåler en støyt. Som ikke sklir, og som ikke spruter, og som gjerne kan bli skitne. For det blir de jo. Men mine ugandiske medsøstre, de tripper rundt på stiletthælene sine i dag også. Jeg skjønner ikke hvordan de gjør det, for de går jo der jeg går, men det må være noe med genene, eller afrikansk heksekunst, for de er like skinnende rene og blanke og vakre, ikke en dråpe gjørme er det på skoene i gull og perler og strass. Jeg fatter det ikke!

Jeg gikk bak ei dame på vei til bussen i dag. Hodet høyt hevet, rak rygg, svingende hofter, dansende rumpe og trippende ben. På røde, høye lakksko, med hælene svevende ca åtte cm over bakken. Armene hang pent ned langs sidene, og bare hendene vippet så vidt utover, som en modell på en catwalk. Det var ikke noe catwalk. Det var sleip gjørme, og ganske bratt. Jeg prøvde å holde meg rett bak henne, og sette beina nøyaktig der hun gjorde det, for jeg tenkte at hun kanskje hadde et nedarvet, medfødt afrikansk talent til å kjenne hvert sandkorn og hver forhøyning i bakken, så hun visste hvor hun skulle tråkke.

Dette er meg: Hodet trukket ned mellom heiste skuldre, stirrende ned i bakken foran meg, framoverbøyd rygg, armene rett ut til sida for å holde balansen, krokete bein, knærne sammen, og flere ganger nesten sidelengs i det jeg mister fotfestet og sklir i gjørma. Det er verken elegant eller grasiøst, og har ingenting med diva å gjøre.

Uansett hvor mye jeg prøver, så kan jeg aldri bli som dem. Det er noe med stiletthæler og svaiende rumper. Og det er noe med den afrikanske kvinneligheten. I Norge er det ofte sånn at hvis magen har blitt for stor, så føler du deg ikke pen, og gjemmer deg i store flagrende sosionomklær. Uansett om du er sosionom eller ikke. Her gjelder slagordet ”any size is my size!”. Mine single ugandiske venninner har fortalt meg at lista med krav en ugandisk mann har til sin kommende kone er lang som et vondt år. Kanskje bryr de seg ikke, eller så er stolthet et av kravene, for uansett for radmagre eller kjempesvære de er, så pynter de seg i tette kjoler og høye hæler, og setter puppene fram og rumpa ut. Og vrikker av gårde, og er nydelige! Og jeg kan lage lister med utfordringer for likestillinga her i landet, og du kan si at å gjøre seg pen er bare å la seg bli sett på som et objekt, men det forandrer ingenting, for den afrikanske kvinnen er så full av styrke og stolthet, og hun viser det med puppene og rumpa og stiletthælene, og det er en fryd. Jeg skulle ønske jeg var en afrikansk diva! (Og noen ganger viser de styrken med å bære trær på hodet, men det er en annen historie...)

Opp, alle jordens bundne treller, opp, I som sulten knuget har...

En av arbeidsoppgavene mine er å være med i EARMUN Country Working Group. EARMUN er et FN-rollespill for studenter for hele Øst Afrika, som Uganda skal være vertskap for i august. For noen uker siden satte vi opp møteplan for arbeidsgruppa, annenhver fredag klokka to. Et av møtene falt på 1. mai, og jeg spurte om ikke det var en fridag. "Neida," sa de "vi feirer ikke 1. mai her." Det overrasket meg ikke, for arbeiderrettigheter er ikke akkurat dette skjøre demokratiets sterkeste side. Ikke rettigheter i det hele tatt, egentlig.

Men natt til torsdag fikk jeg likevel ei melding, møtet var flyttet fram til torsdag klokka to, siden fredag var public holiday. Og for meg er vanligvis 1. mai akkurat det, holiday. Slik har det vært helt siden jeg som 13-åring avsluttet korpskarrieren. Den første vårdagen, perfekt til å jobbe i hagen eller kose seg i en park. Men mange ting får en litt annen betydning her, og arbeidernes kamp føles mer relevant. Så jeg sjekka litt rundt for å finne ut hva som skjer.

Hovedarrangementet ser ut til å være Presidentens feiring på Kololo Airstrip. Flagg, militærparader og Hans Eksellense fløyet inn med helikopter for å si noen ord. Jeg tror ikke akkurat han kommer til å sitere Internasjonalen. Og for alle de som ikke er på airstripen, er det en helt vanlig dag. Arbeiderne, for eksempel, må på jobb. For som det meste her, public holiday gjelder bare for den høyere middelklasse, de som har kontorjobber. For den store majoriteten er det en dag som alle andre, slit og strev for dårlig lønn. Det er ikke uvanlig at hushjelper tjener 20.000 shilling i måneden, pluss kost og losji. Et "kost og losji" som vil si at du er på jobb 24 timer i døgnet, hele året. Også Labour Day. Jeg har ikke spurt hva vaktmennene våre tjener, men med indisk landlord regner jeg med at det ikke er så mye. Og de har ikke fått fri, de heller. Men vi har bakt kake til dem, og nå skal vi gå i tog og synge og feire...

The war on malaria, can we win it?

25. april var Africa Malaria Day, og i den forbindelse arrangerte FN-Sambandets studentgruppe på Makerere Universitet work shop. Debattantene var fra Helsedepartementets malariaavdeling, en representant fra en NGO som jobber mot malaria (han hadde fire forskjellige doktorgrader) og en professor fra School of Public Health. Jeg og ca 90 studenter var tilhørere.

På verdensbasis er det mellom 350 og 500 millioner tilfeller av malaria hvert år, og tre millioner mennesker dør årlig på grunn av smitte fra den lille myggen. Det er mange. Og 80 % av disse kommer fra Afrika sør for Sahara. 50 % fra landene Nigeria, DR Kongo, Uganda, Etiopia og Tanzania. Uganda er på fjerdeplass i verden når det gjelder antall malariatilfeller, med gjennomsnittlig 320 malariadødsfall per dag. 320 personer per dag som dør av malaria, jeg må bare skrive det en gang til. Tenk hvis det hadde skjedd i Norge. Og det er ikke bare det at de dør, de er jo syke først, mange flere er syke uten at det går så galt, så det er ikke så rart om økonomien er litt skranten.

Hovedbudskapet fra foredragsholderne var at de kjemper. De kriger mot malaria så godt de kan. Men det er store utfordringer. Malariakrigen er dyr, og regjeringa har ikke så mye. Uten korrupsjon hadde de nok hatt mer, men likevel. Og fienden er ikke bare myggen, men også alle de som profiterer på at malaria fortsatt er så utbredt. De er mange, og de er mektige, og hva skal de leve i sus og dus av hvis ingen lenger trenger malariamedisin? Jeg føler som jeg ofte gjør, motstanden er så stor og sterk, hvordan kan dette ende godt?

Men det skulle jo være lett. Kampen mot malaria er et av tusenårsmålene, FN og hele verdenssamfunnet har altså blitt enige om å kjempe sammen, og det burde jo være litt av en styrke. Så tross alt, det er bedre å være optimist. Og hvis Ugandas studenter holder motet og entusiasmen oppe, så kan dette gå bra.

And yes, welcome to Uganda!

Ja, da er jeg offisielt ønska velkommen. Tror jeg, i hvert fall. Det tok meg nøyaktig 23 sekunder å få mappa mi, med ferdig godkjent oppholdstillatelse. Så tok det 23 minutter å vente på cashieren, som hadde tepause, for å få en regning. Så gikk jeg i banken, betalte og fikk en kvittering, og så var det bare å vente. På den virkelige kvitteringa, som det skulle ta ca en time å få. Jeg koste meg på kafe mens jeg venta, jobba litt på dataen og feira med kake. Og kom tilbake til banken og en klyngekø med ti personer, en av dem ei ganske sur dame som hadde vært på Immigration Office og i banken etter meg, og som ikke kunne få kvitteringa si nå, men om to og en halv time. Det hjalp ikke at hun sa at de hadde bedt henne komme tilbake omtrent på denne tida, og motet sank i meg. Men uten grunn, kvitteringa var klar! Da var det bare å gå tilbake til Immigration Office, få en kopi, og det var på hengende håret, for kopimaskina brøt sammen akkurat mens den kopierte min kvittering, og resultatet var ganske svart og krøllete, men det ble godkjent. Og jeg slapp å betale, for kopimannen hadde ikke vekslepenger, og da snøt jeg jammen Immigration Office for 200 shilling. Det føltes godt.

Og nå har jeg levert kvitteringskopien og passet mitt, og sagt thank you, thank you, og fredag kan jeg hente en fiks ferdig gyldig oppholdstillatelse, stempla inn i passet. Etter nesten ni måneder, tusen takk for meg.  

Immigration? But why?

Ja, det er en fortsettelse... Jeg var tilbake på Immigration Office forrige mandag, som jeg fikk råd om. Ingenting hadde skjedd. "We´re still waiting for the board". Saken er nemlig den, som et ledd i korrupsjonsbekjempelse eller ett eller annet, at det er et styre som skal samles og gå igjennom alle søknader om oppholdstillatelse, og som så fatter sin beslutning. Om det er ved håndsopprekking eller hvordan de gjør det, veit jeg ikke, men de skal i hvert fall være enige. Og etter å snakka med fire forskjellige funksjonærer fikk jeg vite at saken min var oversendt styret 20. februar. Det er jo ei stund sida, da, tenkte jeg. Men kanskje det er en vanskelig sak jeg har, den var i hvert fall ikke ferdig, og det var bare å vente ei ny uke. "Let´s all pray" sa de. 

Og jeg kom tilbake i dag, i min andre uke uten lovlig opphold, full av optimisme. Det tok sin tid, men så viste det seg at saken ikke var ferdigbehandlet. Styret hadde visst ingen møter forrige uke. Og sannsynligvis har de det ikke denne uka, heller, fikk jeg høre, for nå er det jo påske. I Uganda er det bare fredag som er helligdag, og samfunnet ellers ser ut til å være ganske uanfektet av at det er dagene mellom palmesøndag og påskedag. Men Immigration Board, de har ferie. 

Og jeg kan også ta det helt med ro, sier de. Så lenge jeg ikke skal utenlands, får jeg ingen problemer. Hvis jeg blir stoppa i en kontroll, så ser de jo at jeg har søkt og venter på svar. Jeg veit ikke hvordan de kan se det, det er jo ikke sånn at det finnes et dataregister de kan slå opp i. Det er ikke sånn at de har datamaskiner med seg på veikontrollene sine, heller. Men jeg slår meg til ro med alle forsikringene og bønnene, og gleder meg heller til besøk. Og har stor tro på at alt skal være i orden når jeg kommer tilbake om et par uker! 

The annual Hungry Caterpillar Swimming Gala

Vi gleda oss alle sammen, og trilla i samla tropp ned til barnehagen, utøver, mor og far. Barnehagen var pynta med store partytelt (som sto slik at sola likevel skinte på 70 % av stolene) og oransje ballonger og et enormt høytaleranlegg. Stakittgjerdet rundt bassenget var nymalt, og fargerike baderinger lå langs kanten og venta. På et bord sto vann og juice og refreshments og svetta, klart til snack time tre timer senere. Siden vi var først kapra vi de beste stolene, de som både ga best utsikt og sto i skyggen. Så begynte en spent venting, mens Milan var inne med de andre barna og gjorde seg klar. Det hele, både skiftinga (som endte med at Milan fikk badetrusa bak-fram) og ventinga, ble foreviget på film av et innleid selskap. Headmistress Aunty Bhavna sprang svett og stressa rundt omkring, men til slutt så alt ut til å være klart, og festen kunne begynne.

Med et brak, etter som lyden på det overdimensjonerte høytaleranlegget var justert på russebuss, ikke barnehage. Men vi klappa og jubla, og så kom barna marsjerende på rek

ke i badetruser og floatiser. Det var et rørende syn! Og enda vakrere ble det da de stilte seg opp og sang Yellow Submarine, med (delvise) bevegelser. Det var virkelig en "fabulous performance", akkurat som lovet!

Og så bar det ut i vannet, rydde tid-sangen skingra gjennom høytaleranlegget, og barna skulle plukke masse plastballer opp i en stor balje. Milan greide seg bra, selv om han var mest opptatt av å svømme rundt og sparke med beina. Og det var kanskje det som ble hans bane. For neste nummer på programmet var svømmekonkurranse. I tillegg til floatisene fikk hvert barn nå også en badering, sånn for sikkerhets skyld. En drukningsulykke ville jo lagt en demper på festen, det er helt klart. Men Milan er ikke så vant til badering, og han hadde

kanskje allerede svømt for mye, og han fikk en dårlig start. Så veit jeg ikke helt hva som skjedde, for til tross for at jeg fortsatt hadde den beste plassen, helt foran, så så jeg plutselig ingenting. Jeg ble rett og slett nedløpt, av ivrige, heiende og jublende foreldre, som har skjønt dette med at støtte er viktig for å bringe sitt barn fram til seier.

Vi har ikke skjønt det. Vi syns i hvert fall ikke det skal være viktig for en toåring. Men på grunn av denne pedagogiske mangelen i vår barneoppdragelse (og kanskje også litt på grunn av konsentrasjon og svømmeferdigheter), vant ikke Milan. Sasha vant. Og alle jublet. Milan også, det ser ut som om han tar tapet med fatning. "Dere var så glade når dere så meg svømme!" sa han. Så jeg tror han har forstått det viktigste.

Og sånn fortsatte formiddagen, klasse etter klasse skulle opptre. Og det ble mer og mer avansert, og endte med at førskoleklassen gjorde livredning, og viste svømming både i free style og frog style. Hvis vi ikke flytter hjem til høsten blir nok Milan like flink. Og som avslutning på den flotte dagen fikk alle juice og kjeks og et håndkle med "the hungry caterpillar" på.

Og alle var stolte og glade og slitne, og nå begynner Easter Club.

Immigration Office

Forrige gang vi besøkte Immigration Office kom det plutselig en stork vandrende ut av det ene kontoret. Om han hadde fått hjelp veit jeg ikke, for det kan være vanskelig, men han så ut til å ta det helt med ro. Han krysset gårdsplassen og gikk inn på et annet kontor, men kom raskt ut derfra igjen, og tok til vingene. Og jeg var glad, for å møte en over en meter høy stork i et av de smale rommene der, det ville jeg ikke likt. Jeg liker ikke Immigration Office i det hele tatt. Men i går måtte jeg tilbake, for oppholdstillatelsen min går ut om en uke. Og for første gang skulle jeg gå alene, uten Sverre. Jeg kjente at jeg skalv litt i knærne da jeg gikk av bussen, for jeg har aldri vært der uten å begynne å grine, jeg har alltid vært ganske dårlig på å bare smile og si thank you, thank you når folk ikke vil hjelpe deg bare fordi å vise at de har mer makt enn deg.

Men jeg mota meg opp, og gikk inn på Office Two, og spurte så pent jeg kunne om de kanskje kunne sjekke om arbeidstillatelsen min var ferdig behandla. De kasta et blikk på søknadsnummeret mitt og sa nei. Siden dette nummeret egentlig ikke kan si noen noe som helst, spurte jeg enda mer forsiktig om de var helt sikre. Etter å ha bladd igjennom to kurver med ca 70 pass i hver sa de at ja, de var sikre. Jeg burde gå over til Office One for å se om søknaden var sendt derfra.

Office One er et fire kvadratmeter stort rom med tre digre damer som drikker te, og hyller og stabler med papirer i rosa og grønne omslag, sikkert to tusen saksmapper til sammen, noen av dem med kakerlakker kravlende oppover. Ydmykhet er trikset, og damene kunne hjelpe meg. Men de fant ikke mappa mi noe sted, og så ble det litt usikkert om jeg hadde riktig søknadsnummer, siden det jeg har egentlig er Sverre sitt, og han har jo allerede fått sin arbeidstillatelse for to måneder siden. Jeg forklarte at vi hadde fått beskjed om at vi skulle ha samme nummer siden vi var gift, selv om sakene ikke ble behandlet samtidig. Da sa damene at de huska oss, det var oss det var så mye styr med fordi jeg først hadde søkt om Dependent Pass og så ombestemte meg og heller ville ha Work Permit. Ja, sa jeg, og tusen takk for hjelpa forrige gang (som besto i et ”well, maybe you can’t go to Norway then, if you want a work permit!” men det minte jeg dem ikke på). Og til slutt fant de meg i ei brun bok som var 50x50 cm stor, og 25 cm tykk, og der stod det at saken min var sendt til behandling 20. februar. ”So you should go and talk to the people at Office Two!”

”Thank you so very, very much for all your help!” sa jeg, og ba pent om å få tilbake passet mitt, som var sendt til Immigration Office’s eneste datamaskin, for å se om de kanskje kunne finne saken min på den måten (noe de ikke gjorde, men det gjør jo ingenting, når de fant meg i boka). Jeg fikk passet, kryssa gårdsplassen like rolig som storken hadde gjort, og snek meg inn på Office Two igjen med mitt største smil. Kanskje de kunne gi meg et lite råd om når det var lurt å komme tilbake for å se om saken var behandla? Så slapp de å plages med at jeg kom og maste så ofte...

Neste mandag kan jeg komme tilbake. Det er dagen før oppholdstillatelsen min går ut. Hvis jeg ikke får arbeidstillatelsen min da, må jeg levere inn passet og være ei uke uten pass og lovlig opphold, mens jeg venter på en forlengelse av vente-oppholdstillatelsen min. Men jeg lever i tro, og regner med at alt er i orden neste mandag! Og tross alt betaler jeg ikke skatt her, så noen avgifter til immigrasjonsmyndighetene kan jeg godt avse. Jeg begynte jo ikke en gang å gråte.

Dette har jeg sett langs veien i dag:

1. En bodaboda med sjåfør, en femåring og ei dame som ammer en baby.
2. Den kinesiske ambassadøren.
3. Dagens avis med hovedoppslag om at trafikkreglene skal strammes alvorlig inn.
4. To bodabodanestenulykker. Som gjorde meg redd, men knapt fikk de uganderne som sto der til å løfte et øyenbryn.
5. En død slange med tarmene utover fortauet.
6. To sauer som tilsynelatende kom ut av en kiosk.
7. Tre joggende damer i en bratt oppoverbakke.
8. En sykkel med en kasse på 50x100x70 cm, et bord og en stol på bagasjebrettet.
9. Ei gammel, skrukket dame som sitter i veikanten og hugger stein til grus.
10. Enorme, blomsterkledde fire meter høye murer rundt enorme villaer med parkanlegg og basseng.
11. En bodaboda med to menn og ei datamaskin på. Skjerm, harddisk og tastatur, alt i størrelse stor, hvit fra 1997.
12. En sykkel med yoghurtbutikk på bagasjebrettet.
13. 20 barn i grønne skoleuniformer.
14. 15 trafikkpolitibetjenter i beige uniformer.
15. 75 vaktmenn i lyseblå uniformer.
16. Ei dame som sover på fortauet ved siden av sin lille butikk som selger bananer og kokt eller stekt mais.
17. En sykkel med fire høner hengende fra styret.
18. En tankbil med påskriften ”Jesus is the living water-water supply”.
19. Rio Ferdinands leilighet (I hvert fall I følge reklamen, jeg har aldri sett han sev).
20. En mann som går midt i gata og selger badmintonracketer, rosa og grønne håndklær, mobiltelefonladere og kalkulatorer.
21. En annen mann som går rundt og selger voksduker, åtte ruller på to meter i bredden, som han bærer på skulderen.
22. En sørafrikansk tidligere leiesoldat.

Back in business!

Overskrifta er valgt bare for å vise hvem som driver denne bloggen. For Sverre har jo vært her hele tida, med business as usual. Men jeg og Milan har vært en måned i Norge, og det var ganske annerledes. Milan kan nok ikke huske at han har sett snø før, og i år fikk han se mye! Han satte seg opp i senga midt på vår første natt i Kjempers Fødeland, og sa ”i Norge er det veldig kaldt og vi må ha på masse klær!”. Så la han seg til å sove igjen. Men han fikk rett, det var innmari kaldt, mer snø enn på flere år, og fantastisk fint å være hjemme! Nå leker han skiskyting gjennomsnittlig tre timer per dag, og vi strever med å forklare barnehagetantene og naboer at det er en sport, ikke krig han leker…

Hjemme igjen altså, i hjemmet vårt og huset vårt og dagliglivet vårt. Og hos Sverre. Tusen takk for oss, det var en fest å være på besøk, men jammen er det godt nå også. Milan forteller med glede i stemmen at i Uganda trenger vi bare shorts og t- skjorte. Og jeg hiver meg i jobbinga med fornyet energi. Jeg har jo vært på forberedelseskurs og fått Fredskorpsetidentitet og gode ideer. Og første dag tilbake på jobb starta med besøk på Heritage Day på Kalinabiri Secondary School, med time på time med tradisjonell sang og dans. Trommer og vrikkende hofter og ristende fjær. Og for å gjøre overgangen litt lettere, var det noen elever fra en norsk videregående skole på besøk, som spilte Per Spelmann og Liti Kjersti. Og denne uka ser ut til å bli full, med møter både torsdag, fredag og lørdag. Ingenting kan være bedre. Jeg lager møtebudsjetter og skriver foredrag og planlegger gruppeoppgaver om gender imbalance. Jeg er glad. Og nå skal jeg publisere dette, og håpe at alt det gode varer. Og i ettermiddag skal jeg drikke kaffe med Vanja:)

Tidsklemme?

Det er ikke akkurat mitt yndlingsord, det passer liksom best for førti år gamle karrierekvinner som trener og har bil og båt og hytte og jobber i TV. Jeg har aldri helt følt at det var et ord for meg. Men jeg må jo innrømme det, livet kan være travelt, til og med stressende. Så en av de beste tingene med å flytte til Afrika, var å slippe ut av tidsklemma. De har ikke det her. Time squize, liksom? Nei, her er det slow motion living, kom når du kan og gå når du vil, og rekker du det ikke i dag, så gjør du det en annen dag. Og smiler. Og det er så godt!

Varmen gjør at nakkemusklene løser seg opp, stiletthælene gjør at man går sakte (altså, jeg går ikke på stiletthæler, men jeg prøver å gå sakte likevel, og være rak i ryggen), og sola funker som klokke. Tidlig, midt på dagen, sent. Her trenger vi ikke å stresse! Vi trenger ikke å nå bussen, for den venter. Og jeg trenger ikke sette opp farten for å nå den, heller, jeg kan rusle videre eller trippe elegant, og plass får jeg. Og jeg kan komme på jobben når jeg vil, det spørs jo helt hvordan trafikken er, det. Og om jeg syns jeg trenger å gå innom butikken først, eller kanskje ta en kaffe, så vær så god. Og vil jeg mate kaninene i barnehagen før jeg sier hadet til Milan, så er det helt greit. Er det noen som vil treffe meg på jobben, så setter de seg i sofaen og venter til jeg kommer. Og smiler. Det gjelder bare å komme inn i den riktige modusen, den langsomme, så er det utrolig befriende.

I dag, for eksempel, har jeg et møte med 15 university branch leaders klokka elleve. Men det regner. Og ingen kan jo reise i regnet, sånn er det bare. Så derfor skriver jeg dette innlegget, for å minne meg selv på alle de fine sidene ved African time uten tidsklemme. Jeg irriterer meg ikke over at ingen kommer, for de kommer jo etterpå, når det slutter å regne og de får plass på bussen. Kanskje regner det så lenge at de blir nødt til å spise lunsj før de kommer, men de kommer. Det er jo ikke sånn at man kan få verden perfekt, akkurat de samme tingene som gjør at folk ikke kommer på møtet klokka elleve, men kanskje klokka to, er det jo som gjør at jeg slipper å stresse med tidsklemma. Vi kan sove til Milan vekker oss, så kan vi bygge litt lego, spise havregrøt til frokost, kjøre litt bodaboda, og så rusle av gårde til jobben. Jeg gjør det, og jeg nyter det, og jeg prøver å ikke irritere meg når andre også gjør det. For det er jo ikke noe som haster. Det er Sverre som skal hente Milan i dag, og jeg kan være her hele ettermiddagen, det eneste jeg skal rekke er middagsgjester klokka fem. Men det er jo Sverre som skal lage middagen, jeg får komme til dekka bord. Så jeg kan vente. Og nyte roen. Og smile når de kommer ruslende et par timer for seint.

Slow motion happy people. Det er oss. Og nå er klokka fem på ett.

EN VAKKER DAG

Nå vil jeg fortelle om den fine dagen min. Det var første skikkelige arbeidsdag etter juleferie og ei uke med hjemmekontor (som egentlig er bare tull når man samtidig skal passe en toåring), og det var en god dag på jobb. Det begynner å skje ting, og jeg forberedte virkelige møter som skal finne sted, og ikke bare foredrag og prosjekter jeg kanskje kan gjøre noe med en eller annen gang. Konkret er alltid bra, syns jeg.

Så jogga jeg ned til barnehagen for å hente Milan. Ja, det er nedover, men det var jogging. Og det er varmt her. Og etterpå måtte jeg jo trille Milan opp igjen, på den skranglete kjøpesentertrilla, og det var egentlig det tyngste. Da vi kom hjem undersøkte vi bananpalmen i hagen, for å se om bananene har blitt modne enda, det har de ikke. Så sjekka vi avokadotreet, men avokadoene var heller ikke modne. Så da kjørte Milan på boda boda’n sin mens jeg slappa av på verandaen.

Og nå har vi spist ris og grønnsaker til middag, og Milan har bada og lagt seg, og Sverre rydder og ordner. Snart skal vi lese hver vår gode bok mens vi spiser pannekaker til dessert. Jeg ville bare dele denne idyllen.

Roadside

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder fra landeveien, så kan vi drømme om den dagen vi får lappen og kan kjøre hvor vi vil...


Bilverksted. Alltid åpent.

Og det kan jo trengs, for her har jammen bussen kjørt seg fast i veiarbeidet. Og alle mann må ut og dytte.

Og går ikke bussen, så går lastebilen.

Madrasslass.

Marked langs veien.

En fil i hver retning, og en fil i midten for bodabodaene.

Rasteplass med salg av bananer, mais, vann og grillspyd.

Ved?

Høylass.

Okser på vei til slakting.

Høner på vei til å bli julemiddag.

Geit som sikkert også skal bli julemiddag.

En bøtte- og kosteselger midt i rundkjøringa.

Nyttårstalen

Denne gangen blir det litt mer alvorlige saker, det er jo årsskifte og tid for ettertanke og store planer for framtida og alle slags ting. Uganda er et deilig land å bo i, syns vi, her vi bor i sus og dus i Kampala, og prøver å gi inntrykk av at livet stort sett består av basseng og passion juice. Men Uganda er også et land som har vært herjet av borgerkrig i over 20 år. I hvert fall de nordlige områdene, hvor Lord’s Resistance Army, med Joseph Kony i spissen, bortfører barn og voldtar kvinner og kjemper for å få danne egen regjerning. Da skal landet styres med de ti bud, og diverse profetier som Kony får direkte fra Gud. Jeg veit ikke hvor han får det fra, men Gud er det nok ikke. Det har vært en grusom og brutal krigføring, der stort sett ingen andre enn sivilbefolkningen lider. Og det er vel også derfor de har kunnet holde på så lenge uten å bli stoppa.

Kony er fra Acholifolket, og det er på en måte deres rettigheter han ønsker å kjempe for, men det er samtidig dem han lemlester, og deres barn han kidnapper for å bruke til soldater og koner, og deres landsbyer han brenner ned, så det er også de som lider mest på grunn av krigen. Og de begynner å bli slitne, og de begynte å se håp. Det har vært fredssamtaler de siste par årene, ledet blant annet av en av geriljalederne fra Sør Sudan, og krigføringen roet seg, og folk begynte å flytte hjem fra flyktningleirene sine for å starte et nytt liv. Det eneste som mangla var Konys underskrift, men det var bare en formalitet, og nå i høst skulle han også møte opp for å underskrive.

Men Kony er etterlyst av menneskerettsdomstolen i Haag, og vil sannsynligvis få en ganske streng straff hvis han blir tatt, og da er det jo ikke så fristende å komme ut av jungelgjemmestedet sitt. Så han kom ikke til den første underskrivelsesseremonien, og ikke til de tre andre, heller. Og da fikk Hans Høyhet President Museveni nok, og slo seg sammen med hærene til Kongo og Sør Sudan, og gikk til angrep. Og Kony gikk til motangrep. Ikke på hærene, så klart, det kan han jo ikke, men på sivilbefolkningen. Denne gang i Kongo, for det er der han holder til for tida, etter å ha blitt drevet ut fra både Uganda og Sudan.

I følge avisene er det ca fire hundre drepte i løpet av juleuka. Hvor mange som er bortførte, veit jeg ikke. Heller ikke hvor mange som er etterlatt skadet, foreldreløse eller hjemløse, eller som har fått ødelagt avlingene sine. Men denne krigen er fæl, og den har vart alt for lenge. I media her er det mange diskusjoner om hvorvidt det var riktig å gå til angrep nå, og ikke prøve fredssamtaletaktikken enda litt lenger, og de regjeringsvennlige avisene heier stort sett på presidentens Operation Lightening Thunder, mens de andre hevder at det kanskje ikke er så rart at Kony ikke underskrev, siden Museveni tross alt heller ikke har gjort det.

Jeg veit ikke hva som er riktig å gjøre, jeg. Men jeg lurer på om dere har hørt noe særlig om denne krigen der hjemme? Konflikten litt lenger sør i Kongo var jo hovedoppslag et par uker i høst, men da ble det kanskje nok? Man kan godt kritisere diktatoren Museveni, president Kabila i Kongo, som kanskje har mer enn nok annet å streve med, og lederne for Sør Sudan, som ikke er et eget land enda, en gang, for å gjøre for lite, eller å velge feil taktikk. Men jeg tenker kanskje at resten av verden kunne få en irettesettelse også? Altså, hvis US Army, eller FN, eller NATO, eller hvem veit jeg der ute, bestemte seg for at nå var det nok, hvor vanskelig er det egentlig å ta en middels sinnssyk krigsherre med en hær av barnesoldater? Selv om jungelen er ugjennomtrengelig? Jeg syns bare det høres rart ut. Og jeg syns det høres litt for dårlig ut.

Det var bare det jeg ville si. Godt nytt år! Vi koser oss ved Bujagali Falls, og nyter det deilige Uganda. Dere kan forresten se filmen Wardance, hvis dere finner den. Den ble nominert til Oskar for beste dokumentar i 2007, og det var fullt fortjent.