The annual Hungry Caterpillar Swimming Gala

Vi gleda oss alle sammen, og trilla i samla tropp ned til barnehagen, utøver, mor og far. Barnehagen var pynta med store partytelt (som sto slik at sola likevel skinte på 70 % av stolene) og oransje ballonger og et enormt høytaleranlegg. Stakittgjerdet rundt bassenget var nymalt, og fargerike baderinger lå langs kanten og venta. På et bord sto vann og juice og refreshments og svetta, klart til snack time tre timer senere. Siden vi var først kapra vi de beste stolene, de som både ga best utsikt og sto i skyggen. Så begynte en spent venting, mens Milan var inne med de andre barna og gjorde seg klar. Det hele, både skiftinga (som endte med at Milan fikk badetrusa bak-fram) og ventinga, ble foreviget på film av et innleid selskap. Headmistress Aunty Bhavna sprang svett og stressa rundt omkring, men til slutt så alt ut til å være klart, og festen kunne begynne.

Med et brak, etter som lyden på det overdimensjonerte høytaleranlegget var justert på russebuss, ikke barnehage. Men vi klappa og jubla, og så kom barna marsjerende på rek

ke i badetruser og floatiser. Det var et rørende syn! Og enda vakrere ble det da de stilte seg opp og sang Yellow Submarine, med (delvise) bevegelser. Det var virkelig en "fabulous performance", akkurat som lovet!

Og så bar det ut i vannet, rydde tid-sangen skingra gjennom høytaleranlegget, og barna skulle plukke masse plastballer opp i en stor balje. Milan greide seg bra, selv om han var mest opptatt av å svømme rundt og sparke med beina. Og det var kanskje det som ble hans bane. For neste nummer på programmet var svømmekonkurranse. I tillegg til floatisene fikk hvert barn nå også en badering, sånn for sikkerhets skyld. En drukningsulykke ville jo lagt en demper på festen, det er helt klart. Men Milan er ikke så vant til badering, og han hadde

kanskje allerede svømt for mye, og han fikk en dårlig start. Så veit jeg ikke helt hva som skjedde, for til tross for at jeg fortsatt hadde den beste plassen, helt foran, så så jeg plutselig ingenting. Jeg ble rett og slett nedløpt, av ivrige, heiende og jublende foreldre, som har skjønt dette med at støtte er viktig for å bringe sitt barn fram til seier.

Vi har ikke skjønt det. Vi syns i hvert fall ikke det skal være viktig for en toåring. Men på grunn av denne pedagogiske mangelen i vår barneoppdragelse (og kanskje også litt på grunn av konsentrasjon og svømmeferdigheter), vant ikke Milan. Sasha vant. Og alle jublet. Milan også, det ser ut som om han tar tapet med fatning. "Dere var så glade når dere så meg svømme!" sa han. Så jeg tror han har forstått det viktigste.

Og sånn fortsatte formiddagen, klasse etter klasse skulle opptre. Og det ble mer og mer avansert, og endte med at førskoleklassen gjorde livredning, og viste svømming både i free style og frog style. Hvis vi ikke flytter hjem til høsten blir nok Milan like flink. Og som avslutning på den flotte dagen fikk alle juice og kjeks og et håndkle med "the hungry caterpillar" på.

Og alle var stolte og glade og slitne, og nå begynner Easter Club.