Immigration Office

Forrige gang vi besøkte Immigration Office kom det plutselig en stork vandrende ut av det ene kontoret. Om han hadde fått hjelp veit jeg ikke, for det kan være vanskelig, men han så ut til å ta det helt med ro. Han krysset gårdsplassen og gikk inn på et annet kontor, men kom raskt ut derfra igjen, og tok til vingene. Og jeg var glad, for å møte en over en meter høy stork i et av de smale rommene der, det ville jeg ikke likt. Jeg liker ikke Immigration Office i det hele tatt. Men i går måtte jeg tilbake, for oppholdstillatelsen min går ut om en uke. Og for første gang skulle jeg gå alene, uten Sverre. Jeg kjente at jeg skalv litt i knærne da jeg gikk av bussen, for jeg har aldri vært der uten å begynne å grine, jeg har alltid vært ganske dårlig på å bare smile og si thank you, thank you når folk ikke vil hjelpe deg bare fordi å vise at de har mer makt enn deg.

Men jeg mota meg opp, og gikk inn på Office Two, og spurte så pent jeg kunne om de kanskje kunne sjekke om arbeidstillatelsen min var ferdig behandla. De kasta et blikk på søknadsnummeret mitt og sa nei. Siden dette nummeret egentlig ikke kan si noen noe som helst, spurte jeg enda mer forsiktig om de var helt sikre. Etter å ha bladd igjennom to kurver med ca 70 pass i hver sa de at ja, de var sikre. Jeg burde gå over til Office One for å se om søknaden var sendt derfra.

Office One er et fire kvadratmeter stort rom med tre digre damer som drikker te, og hyller og stabler med papirer i rosa og grønne omslag, sikkert to tusen saksmapper til sammen, noen av dem med kakerlakker kravlende oppover. Ydmykhet er trikset, og damene kunne hjelpe meg. Men de fant ikke mappa mi noe sted, og så ble det litt usikkert om jeg hadde riktig søknadsnummer, siden det jeg har egentlig er Sverre sitt, og han har jo allerede fått sin arbeidstillatelse for to måneder siden. Jeg forklarte at vi hadde fått beskjed om at vi skulle ha samme nummer siden vi var gift, selv om sakene ikke ble behandlet samtidig. Da sa damene at de huska oss, det var oss det var så mye styr med fordi jeg først hadde søkt om Dependent Pass og så ombestemte meg og heller ville ha Work Permit. Ja, sa jeg, og tusen takk for hjelpa forrige gang (som besto i et ”well, maybe you can’t go to Norway then, if you want a work permit!” men det minte jeg dem ikke på). Og til slutt fant de meg i ei brun bok som var 50x50 cm stor, og 25 cm tykk, og der stod det at saken min var sendt til behandling 20. februar. ”So you should go and talk to the people at Office Two!”

”Thank you so very, very much for all your help!” sa jeg, og ba pent om å få tilbake passet mitt, som var sendt til Immigration Office’s eneste datamaskin, for å se om de kanskje kunne finne saken min på den måten (noe de ikke gjorde, men det gjør jo ingenting, når de fant meg i boka). Jeg fikk passet, kryssa gårdsplassen like rolig som storken hadde gjort, og snek meg inn på Office Two igjen med mitt største smil. Kanskje de kunne gi meg et lite råd om når det var lurt å komme tilbake for å se om saken var behandla? Så slapp de å plages med at jeg kom og maste så ofte...

Neste mandag kan jeg komme tilbake. Det er dagen før oppholdstillatelsen min går ut. Hvis jeg ikke får arbeidstillatelsen min da, må jeg levere inn passet og være ei uke uten pass og lovlig opphold, mens jeg venter på en forlengelse av vente-oppholdstillatelsen min. Men jeg lever i tro, og regner med at alt er i orden neste mandag! Og tross alt betaler jeg ikke skatt her, så noen avgifter til immigrasjonsmyndighetene kan jeg godt avse. Jeg begynte jo ikke en gang å gråte.