The annual Hungry Caterpillar Swimming Gala

Vi gleda oss alle sammen, og trilla i samla tropp ned til barnehagen, utøver, mor og far. Barnehagen var pynta med store partytelt (som sto slik at sola likevel skinte på 70 % av stolene) og oransje ballonger og et enormt høytaleranlegg. Stakittgjerdet rundt bassenget var nymalt, og fargerike baderinger lå langs kanten og venta. På et bord sto vann og juice og refreshments og svetta, klart til snack time tre timer senere. Siden vi var først kapra vi de beste stolene, de som både ga best utsikt og sto i skyggen. Så begynte en spent venting, mens Milan var inne med de andre barna og gjorde seg klar. Det hele, både skiftinga (som endte med at Milan fikk badetrusa bak-fram) og ventinga, ble foreviget på film av et innleid selskap. Headmistress Aunty Bhavna sprang svett og stressa rundt omkring, men til slutt så alt ut til å være klart, og festen kunne begynne.

Med et brak, etter som lyden på det overdimensjonerte høytaleranlegget var justert på russebuss, ikke barnehage. Men vi klappa og jubla, og så kom barna marsjerende på rek

ke i badetruser og floatiser. Det var et rørende syn! Og enda vakrere ble det da de stilte seg opp og sang Yellow Submarine, med (delvise) bevegelser. Det var virkelig en "fabulous performance", akkurat som lovet!

Og så bar det ut i vannet, rydde tid-sangen skingra gjennom høytaleranlegget, og barna skulle plukke masse plastballer opp i en stor balje. Milan greide seg bra, selv om han var mest opptatt av å svømme rundt og sparke med beina. Og det var kanskje det som ble hans bane. For neste nummer på programmet var svømmekonkurranse. I tillegg til floatisene fikk hvert barn nå også en badering, sånn for sikkerhets skyld. En drukningsulykke ville jo lagt en demper på festen, det er helt klart. Men Milan er ikke så vant til badering, og han hadde

kanskje allerede svømt for mye, og han fikk en dårlig start. Så veit jeg ikke helt hva som skjedde, for til tross for at jeg fortsatt hadde den beste plassen, helt foran, så så jeg plutselig ingenting. Jeg ble rett og slett nedløpt, av ivrige, heiende og jublende foreldre, som har skjønt dette med at støtte er viktig for å bringe sitt barn fram til seier.

Vi har ikke skjønt det. Vi syns i hvert fall ikke det skal være viktig for en toåring. Men på grunn av denne pedagogiske mangelen i vår barneoppdragelse (og kanskje også litt på grunn av konsentrasjon og svømmeferdigheter), vant ikke Milan. Sasha vant. Og alle jublet. Milan også, det ser ut som om han tar tapet med fatning. "Dere var så glade når dere så meg svømme!" sa han. Så jeg tror han har forstått det viktigste.

Og sånn fortsatte formiddagen, klasse etter klasse skulle opptre. Og det ble mer og mer avansert, og endte med at førskoleklassen gjorde livredning, og viste svømming både i free style og frog style. Hvis vi ikke flytter hjem til høsten blir nok Milan like flink. Og som avslutning på den flotte dagen fikk alle juice og kjeks og et håndkle med "the hungry caterpillar" på.

Og alle var stolte og glade og slitne, og nå begynner Easter Club.

Immigration Office

Forrige gang vi besøkte Immigration Office kom det plutselig en stork vandrende ut av det ene kontoret. Om han hadde fått hjelp veit jeg ikke, for det kan være vanskelig, men han så ut til å ta det helt med ro. Han krysset gårdsplassen og gikk inn på et annet kontor, men kom raskt ut derfra igjen, og tok til vingene. Og jeg var glad, for å møte en over en meter høy stork i et av de smale rommene der, det ville jeg ikke likt. Jeg liker ikke Immigration Office i det hele tatt. Men i går måtte jeg tilbake, for oppholdstillatelsen min går ut om en uke. Og for første gang skulle jeg gå alene, uten Sverre. Jeg kjente at jeg skalv litt i knærne da jeg gikk av bussen, for jeg har aldri vært der uten å begynne å grine, jeg har alltid vært ganske dårlig på å bare smile og si thank you, thank you når folk ikke vil hjelpe deg bare fordi å vise at de har mer makt enn deg.

Men jeg mota meg opp, og gikk inn på Office Two, og spurte så pent jeg kunne om de kanskje kunne sjekke om arbeidstillatelsen min var ferdig behandla. De kasta et blikk på søknadsnummeret mitt og sa nei. Siden dette nummeret egentlig ikke kan si noen noe som helst, spurte jeg enda mer forsiktig om de var helt sikre. Etter å ha bladd igjennom to kurver med ca 70 pass i hver sa de at ja, de var sikre. Jeg burde gå over til Office One for å se om søknaden var sendt derfra.

Office One er et fire kvadratmeter stort rom med tre digre damer som drikker te, og hyller og stabler med papirer i rosa og grønne omslag, sikkert to tusen saksmapper til sammen, noen av dem med kakerlakker kravlende oppover. Ydmykhet er trikset, og damene kunne hjelpe meg. Men de fant ikke mappa mi noe sted, og så ble det litt usikkert om jeg hadde riktig søknadsnummer, siden det jeg har egentlig er Sverre sitt, og han har jo allerede fått sin arbeidstillatelse for to måneder siden. Jeg forklarte at vi hadde fått beskjed om at vi skulle ha samme nummer siden vi var gift, selv om sakene ikke ble behandlet samtidig. Da sa damene at de huska oss, det var oss det var så mye styr med fordi jeg først hadde søkt om Dependent Pass og så ombestemte meg og heller ville ha Work Permit. Ja, sa jeg, og tusen takk for hjelpa forrige gang (som besto i et ”well, maybe you can’t go to Norway then, if you want a work permit!” men det minte jeg dem ikke på). Og til slutt fant de meg i ei brun bok som var 50x50 cm stor, og 25 cm tykk, og der stod det at saken min var sendt til behandling 20. februar. ”So you should go and talk to the people at Office Two!”

”Thank you so very, very much for all your help!” sa jeg, og ba pent om å få tilbake passet mitt, som var sendt til Immigration Office’s eneste datamaskin, for å se om de kanskje kunne finne saken min på den måten (noe de ikke gjorde, men det gjør jo ingenting, når de fant meg i boka). Jeg fikk passet, kryssa gårdsplassen like rolig som storken hadde gjort, og snek meg inn på Office Two igjen med mitt største smil. Kanskje de kunne gi meg et lite råd om når det var lurt å komme tilbake for å se om saken var behandla? Så slapp de å plages med at jeg kom og maste så ofte...

Neste mandag kan jeg komme tilbake. Det er dagen før oppholdstillatelsen min går ut. Hvis jeg ikke får arbeidstillatelsen min da, må jeg levere inn passet og være ei uke uten pass og lovlig opphold, mens jeg venter på en forlengelse av vente-oppholdstillatelsen min. Men jeg lever i tro, og regner med at alt er i orden neste mandag! Og tross alt betaler jeg ikke skatt her, så noen avgifter til immigrasjonsmyndighetene kan jeg godt avse. Jeg begynte jo ikke en gang å gråte.

Dette har jeg sett langs veien i dag:

1. En bodaboda med sjåfør, en femåring og ei dame som ammer en baby.
2. Den kinesiske ambassadøren.
3. Dagens avis med hovedoppslag om at trafikkreglene skal strammes alvorlig inn.
4. To bodabodanestenulykker. Som gjorde meg redd, men knapt fikk de uganderne som sto der til å løfte et øyenbryn.
5. En død slange med tarmene utover fortauet.
6. To sauer som tilsynelatende kom ut av en kiosk.
7. Tre joggende damer i en bratt oppoverbakke.
8. En sykkel med en kasse på 50x100x70 cm, et bord og en stol på bagasjebrettet.
9. Ei gammel, skrukket dame som sitter i veikanten og hugger stein til grus.
10. Enorme, blomsterkledde fire meter høye murer rundt enorme villaer med parkanlegg og basseng.
11. En bodaboda med to menn og ei datamaskin på. Skjerm, harddisk og tastatur, alt i størrelse stor, hvit fra 1997.
12. En sykkel med yoghurtbutikk på bagasjebrettet.
13. 20 barn i grønne skoleuniformer.
14. 15 trafikkpolitibetjenter i beige uniformer.
15. 75 vaktmenn i lyseblå uniformer.
16. Ei dame som sover på fortauet ved siden av sin lille butikk som selger bananer og kokt eller stekt mais.
17. En sykkel med fire høner hengende fra styret.
18. En tankbil med påskriften ”Jesus is the living water-water supply”.
19. Rio Ferdinands leilighet (I hvert fall I følge reklamen, jeg har aldri sett han sev).
20. En mann som går midt i gata og selger badmintonracketer, rosa og grønne håndklær, mobiltelefonladere og kalkulatorer.
21. En annen mann som går rundt og selger voksduker, åtte ruller på to meter i bredden, som han bærer på skulderen.
22. En sørafrikansk tidligere leiesoldat.

Back in business!

Overskrifta er valgt bare for å vise hvem som driver denne bloggen. For Sverre har jo vært her hele tida, med business as usual. Men jeg og Milan har vært en måned i Norge, og det var ganske annerledes. Milan kan nok ikke huske at han har sett snø før, og i år fikk han se mye! Han satte seg opp i senga midt på vår første natt i Kjempers Fødeland, og sa ”i Norge er det veldig kaldt og vi må ha på masse klær!”. Så la han seg til å sove igjen. Men han fikk rett, det var innmari kaldt, mer snø enn på flere år, og fantastisk fint å være hjemme! Nå leker han skiskyting gjennomsnittlig tre timer per dag, og vi strever med å forklare barnehagetantene og naboer at det er en sport, ikke krig han leker…

Hjemme igjen altså, i hjemmet vårt og huset vårt og dagliglivet vårt. Og hos Sverre. Tusen takk for oss, det var en fest å være på besøk, men jammen er det godt nå også. Milan forteller med glede i stemmen at i Uganda trenger vi bare shorts og t- skjorte. Og jeg hiver meg i jobbinga med fornyet energi. Jeg har jo vært på forberedelseskurs og fått Fredskorpsetidentitet og gode ideer. Og første dag tilbake på jobb starta med besøk på Heritage Day på Kalinabiri Secondary School, med time på time med tradisjonell sang og dans. Trommer og vrikkende hofter og ristende fjær. Og for å gjøre overgangen litt lettere, var det noen elever fra en norsk videregående skole på besøk, som spilte Per Spelmann og Liti Kjersti. Og denne uka ser ut til å bli full, med møter både torsdag, fredag og lørdag. Ingenting kan være bedre. Jeg lager møtebudsjetter og skriver foredrag og planlegger gruppeoppgaver om gender imbalance. Jeg er glad. Og nå skal jeg publisere dette, og håpe at alt det gode varer. Og i ettermiddag skal jeg drikke kaffe med Vanja:)