Veien til førerkortet 3. How to bribe a police officer.

Kjøreopplæringa fortsetter, jeg øver jevnt og trutt, og behersker nå kaotiske trafikknutepunkter som Wandegeya og Kampala Road. Clutchen er fortsatt en utfordring, men det hindrer ikke kjørelæreren fra å kaste meg ut i den tetteste traffic jam. Men jeg begynner å føle selv også at dette kan gå bra, at jeg kanskje ikke kommer til å drepe noen, så jeg tar det med fatning. Og da Johan Arnt skulle kjøre Milan til barnehagen og meg til kjøretimen i dag morges, med et digert blått spetakkel av en automatgira bil, sa jeg breialt at jeg ville kjøre. Jeg har jo learner´s permit, og automatgir er som en lek. 

Så jeg kjørte, og min kjære bror som nok aldri hadde trodd han skulle få oppleve å se sin søster utføre slike bragder, fotograferte. Og tok av seg setebeltet for å kunne vri seg og få foreviget underet fra alle slags vinkler. Han satt fortsatt uten sele da vi kom til politiets kontrollpost, 15 meter fra porten til barnehagen. Jeg går forbi dem daglig med Milan, men det så ikke ut til at de kjente oss igjen i denne doningen. Men de så at vi var hvite, og lukta penger. Jeg må innrømme at jeg blir ganske provosert av å bli stoppa for at en passasjer sitter uten sele når jeg kjører i 30 km i timen, når folk rundt meg sneier bodaer i 100, og barn flyr løst rundt i baksetet. Og jeg har enda ikke lært meg the African Art of Apologizing. "Sorry," sa vi, og justerte unnskyldninga til alvorlighetsgraden på forbrytelsen. Det funka selvfølgelig ikke. I desperasjon prøvde jeg å forklare situasjonen, hvorfor min bror kjørte uten setebelte. Han var så glad for at jeg øvelseskjørte, han ville ta bilder av meg! 

Dette hadde ikke politidama skjønt av førerkortpapiret mitt, men nå som hun var gjort oppmerksom på denne detaljen, kunne hun raskt føye en rekke lovbrudd til lista. Hvor var L-en? Og hvor var veilederens førerkort? Det fantes ikke noen L, førerkortet lå hjemme, og vi var i trøbbel. Og jeg veit at de bare ville ha litt penger, men jeg kan ikke de forløsende ordene, og det var ingen vei utenom å fylle ut Offence Papers, bli en del av Ugandas kriminalstatistikk, og bli med til politistasjonen. 

Jeg fikk lov til å gå av, det var tross alt bedre at en som kunne kjøre tok over, og jeg kunne levere Milan i barnehagen. Han var seint ute til siste forberedelser for Summer Concert, og jeg var sein til kjøretimen. Så min kjære bror skulle ta med seg politidama til stasjonen og betale boten. "What are you waiting for, let´s go!" sa hun. "Ja, jeg venter bare på at du skal få på deg setebeltet...". Hah! Og så ville han kjøre hjemom for å hente førerkortet, for å dokumentere at han tross alt har det. Men det var ikke snakk om. "Oh, no, then you will just be charged with abduction as well..." 

Men alt gikk bra, vi rakk Summer Concert i god tid, og lo oss skakke av Milans vrikking til I´m a Barbiegirl. Og kjørelæreren min sa at hun skal lære meg hvordan jeg kommer meg ut av slike situasjoner. "You can´t drive in Uganda before you know how to bribe a police officer!" Så jeg har fortsatt litt igjen før jeg er klar til å ta kjøretesten...

Why are there no dogs in Rwanda?

Vi var ute og spiste onsdag kveld, og på vei tilbake til hotellet snakka vi om hvor stille og rolig det var. Rwanda er ganske annerledes enn Uganda på noen områder, og kanskje annerledes enn de fleste afrikanske land. Det er forbud mot plastikkposer i landet, og så langt har vi ikke sett en eneste én siden vi kryssa grensa (bortsett fra mine tre medbrakte, innsmugla). Og en gang i måneden må alle folk ut og plukke søppel i nærmiljøet sitt, slik at Kigali er en ren og fin og nesten søppelfri by. En stor kontrast til Kampala! Og det gjaldt også lydene fant vi ut, det er så stille her, og jeg syns det var helt fantastisk. Men hvorfor?

I går besøkte vi Kigali Genocide Memorial Site. Vi gikk i flere timer og hørte og leste og så film og bilder og hodeskaller. Død og lemlestelse og Vestens likegyldighet og FNs svik. 

Det var store rom der pårørende kunne henge opp bilder av familiemedlemmer de har mistet. Veggene var fulle, rekke på rekke. Men det som gjorde sterkest inntrykk var avdelingen om barn. Store bilder på veggen, og litt sånn skoledagbokpresentasjon: Navn: Alice. Alder: 2 år. Yndlingsmat: ris. Yndlingsdrikke: melk. Liker å gjøre: leke med dukker. Dødsårsak: smashed against a wall. Navn: Justine. Alder: 3 år. Yndlingsmat: chips. Spesielle kjennetegn: pappagutt. Dødsårsak: torturert til døde. 

Anita var 12 år i 1994, og gikk på boardingskole i Mbarara, over 150 km fra Rwandagrensa. Hun forteller at de hadde veldig lite tilgang til nyheter på skolen, og bare ble fortalt at det var krig i Rwanda. Men hun husker at det fløt lik i elva ved skolen, og at de ikke kunne bruke vannet på lang tid. Det er så få hunder i Rwanda fordi alle ble drept etter folkemordet fordi de spiste av likene...

How to enter Rwanda?

Dette var ikke et spørsmål en gang, trodde jeg. Man reiser dit, og så kommer man dit, har det fint, og reiser igjen. Men fullt så enkelt skulle det vise seg at det ikke var. ”Do you really think we will let anyone into our country??” Jeg må innrømme at jeg faktisk hadde regna med noe sånt… Eller, kanskje ikke hvem som helst, kanskje ikke kongolesiske leiesoldater, men en søt, uskyldig jente fra supersnille Norge? Det hadde jeg trodd skulle gå som en lek.

Men for å ta historien fra begynnelsen: Jeg og Anita fra kontoret skulle på en fire dagers tur til Rwanda. To av dagene i buss. Jeg har reist mye med bussen til Danmark i min ungdom, og selv om jeg nærmer meg tida for å innse at jeg har blitt voksen, så trodde jeg at dette skulle gå greit. Av en eller annen grunn tenkte jeg ikke på at jeg var i Afrika, at alt er litt fullere og trangere og tettere her. Vi skulle jo reise med en vanlig, stor buss, og de kan vel ikke være så annerledes, trodde jeg. Men  selvfølgelig kan de det. Toyota Hiace-taktikken er brukt her også, alle setene er tatt ut, og dobbelt så mange satt inn. Det var faktisk mindre plass til beina og rumpa enn i en vanlig matatu!

Men heldige som vi er, og morske blikk som vi har, Anita og jeg greide å berge treseteren vår for oss selv. Hvilket vil si at vi hadde like mye plass som på en vanlig norsk toseter, bare litt mindre til beina. Og så begynte reisen. Med jevne mellomrom kom forskjellige kramkarer på, og solgte alt man kan trenge på en lang bussreise, og noe man kanskje trenger når man kommer fram. Ansiktskrem, body lotion, tannkrem, maurmiddel, kammer, chapatier, brus og muffins… Og innimellom ble bussen omringet av ivrige selgere av bananer og grillspyd, som hoppende og ropende fallbød sine varer til passasjerer som hang ut av vinduet.

Og det var flere som hang ut av vinduet enn du kanskje skulle tro. Nå er det sånn at det meste av veien fra Kampala til Mbarara er veiarbeid, og dermed bare støv. Det er tørketid, og hele bussen fikk raskt et oransje, jevnt dekke over hvert eneste sete, hver en koffert, og alle passasjerene. Fra Mbarara er det jordvei, og siden det ikke har regna på ganske lenge, har jorda blitt til støv, og det ble vi også.

Og plutselig var vi på grensa. Ikke den vanlige grensa, men en liten landsbygrense langt ute på bygda. Og det var nok det som var problemet. Jeg ante fred og ingen fare, fylte ut papirene for å forlate Uganda, fotograferte skiltet med ”Welcome to Rwanda”, og fylte ut nye papirer for å komme inn i Rwanda. ”Hvor er visumet ditt?” spurte de. Og jeg skjønte ikke en gang hva de mente, det var jo det jeg skulle få nå. Og fordi jeg ikke skjønte hva de snakka om, var jeg kanskje ikke så høflig og ydmyk som jeg burde, og det hele kom galt av sted. ”You just have to go back to Kampala, find that paper, and bring it to us!”. Akkurat som Kampala lå rett rundt hjørnet, ikke en åtte timers utrolig slitsom kjøretur tilbake.  Men verken tårer, bønner eller tomme trusler hjalp, og til slutt kom bussjåføren og sa at vi måtte ta ut baggasjen vår, for de måtte videre.

Så der sto vi. To jenter, to kofferter, fotobag, sekk og veske, i ingenmannsland. Vi så nok ganske fortapte ut, og det var lett å bli frista til å utnytte oss, og det var nok akkurat det han gjorde, gutten som tilbød seg å være drosje for oss vekk fra denne støvete flekken på enden av Uganda. Men han var snill og hjelpsom, og følte nok at han burde hjelpe oss litt ekstra på grunn av den stive prisen. Og vi hadde jo ikke mye valg. Så det ble en halvannen times kjøretur, i en snittfart på 140, tror jeg, til Kabalegrensa. ”They are far more siviliced there” trøsta de meg, mens vi la planer om hvor vi kunne sove og hva vi kunne gjøre hvis de ville ha dette mystiske, hemmelige papiret der også.

Det ville de. ”Du kan jo ikke bare tro at du kan komme inn uten visum!” Det er jo så rimelig som det kan få blitt, men jeg skulle jo kjøpe visumet der, forklarte jeg, med stigende panikk. Men klok av skade tok jeg fram mitt største smil, og Anita la hodet på skakke, og sammen greide vi å sjarmere meg inn.  Endelig velkommen i Rwanda! Og i alt kaoset som denne visummangelen hadde skapt, var det ingen som tenkte på å sjekke baggasjen vår, og jeg har derfor smugla tre plastikkposer inn i plastposefrie Rwanda. Jeg har lyst til å sende dem til den sure landsbygrensavakta som hevn.

Vi fant en buss med plass til oss, så vidt, og satt med kofferter, veske, fotobag og sekk på fanget, og rista og svinga oss inn til Kigali. Og derfra har det bare vært et eventyr. Vi har sett på Hotel des Mille Colinnes, hatt på måfå-sightseeing, drukket kaffe på Cafe Bourbon, prøvd å se en folkemorddokumentar på Rwanda International Film Festival, som det viste seg at ikke skulle vises før neste onsdag, men i stedet fant vi masse fine second hand-butikker, og følte oss nesten som i London. Og med jevne mellomrom prøvd å møte lederen for det rwandiske FN-Sambandet, som jo er grunnen til at vi er her. Men vi venter tålmodig, og det er ikke så vanskelig når vi er på tur! 

Veien til førerkortet 2. Vikeplikt.

I går hadde jeg min første kjøretime i bil, med motoren på. Esther, min kjære kjørelærer, kjørte meg opp til Nakasero, i området rundt den norske ambassaden. Der fikk jeg en innføring i klutchens mysterier, og fikk kjøre rundt i stille gater i ca 20 kilometer i timen. Det føltes ut som om jeg satt i en racerbil. Og selv om det var stille, så var det jo ikke tomt. Bodaer spratt fram overalt, og med jevne mellomrom kom vi til et veikryss. "Just go, you have the right of way!" sa Esther. Eller "you have to stop here!". Jeg kan ikke så mye om bilkjøring, men jeg veit at vikepliktregelen er en av de avgjørende. Så jeg prøvde å lirke det ut av henne, hva er systemet? Og hvordan kan man vite hvem som har vikeplikt når det ikke finnes et eneste skilt? "Oh, Sara," sa Ester, "you just have to guess!"

Så jeg gjetter, men for det meste gir hun meg beskjed. Og i dag sa hun, "just go straight". Så jeg gjorde det, fortsatte rett fram ut i krysset i min svært bedagelige fart. Og plutselig kom det en boda rett foran meg, som kjørte rett fram fra den andre veien. Jeg syns han var nært. Jeg veit ikke hva Esther mener om saken, men jeg spurte henne, var det han eller jeg som gjetta feil nå? Det var visst ingen av oss. Jeg hadde vikeplikt, men jeg kan ikke stoppe for alt, skal jeg komme meg fram i Kampalatrafikken, det har jeg vel skjønt? 

Forøvrig gikk det bra i dag. Esther mente jeg burde trene opp selvtilliten min, og derfor, dag to, etter 20 minutters kjøring i går, skulle jeg være sjåfør helt fra første stund. Dette er lettere å forstå for dere som har vært her. Men for å understreke det: klokka ni er trafikken fortsatt ganske heftig. Jeg syns den er heftig hele tida, men spesielt i rushtida. Kjøreskolen parkerer bilene sine på fortauet på Yusuf Lule Road. Det er en veldig trafikkert vei, med to (tre, fire, alt etter som...) filer i hver retning. Jeg strever fortsatt med clutchen. 

Men ut kom jeg, og tilbake også. Arrive Alive er mitt motto, og foreløpig har jeg greid meg. Dagens hovedutfordring var rundkjøringer. Jeg trodde det skulle komme litt senere i undervisninga, men rekkefølgen er ikke så lett å forutsi her. Tre rundkjøringer har jeg passert, uten å velte en eneste boda eller ripe opp en eneste firhjulstrekker. Og da må jeg igjen få lov til å understreke: det er ikke rundkjøringa ved Domus jeg snakker om. Eller en sånn liten Bærumstue. Det føltes mer som Place de la Concorde. "If you can drive in Kampala, you can drive everywhere" sier Esther. Og det er mitt mål. 

Og bare så det er nevnt, Sverres opplevelser er omtrent som mine, bare med litt større ferdigheter og en litt surere kjørelærer. 

Veien til førerkortet 1.

”La heller en kineser kjøre!” har vært mitt slagord i mange år. Jeg har ikke sett noen som helst grunn til å sette meg bak rattet på en bil, streve med clutch og trafikk, og forurense verden. Jeg har stolt fullt og helt på Oslo Sporveier og Kampalas litt mindre organiserte, men mye mer effektive, matatutjenester.

Men nå har vi valgt å flytte til Stavern til høsten, og det valget viser seg å få alvorlige konsekvenser. Vi kommer til å trenge bil, og da må vi først ha førerkort. Og jeg har vegra lenge, men nå har endelig stunden kommet. Og det starta på fredag, med legesjekk. Som en korrupsjonskonsekvens er det kun én lege som kan brukes til dette, og vi hadde fått time klokka ti. Men da var legen på en annen jobb, så vi kunne komme tilbake klokka to. Halv tre kom jeg, spent og nervøs, det hadde jo vært kjedelig hvis jeg ikke fikk lov å kjøre opp på grunn av noen hittil ukjente helseplager.

Heldigvis gikk det bra. Jeg besto synstesten, og har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke fortalte at jeg hadde på linser. Så ble jeg bedt om å vri anklene opp og ned, samme bevegelse som man gjør når man skal tråkke på pedalene. Dette greide jeg fint, og vips hadde jeg passert helsesjekken, fiks ferdig godkjent for førerkortet!

Og som seg hør og bør starta undervisninga med teorikurs, lørdag morgen. Tema: radiatoren. Vi har nå hatt to timers undervisning om denne viktige delen av en motor, og jeg føler meg klar for å hive meg ut i trafikken. Radiatoren er svært viktig, og den må kun fylles med filtrert vann eller kjølevæske. Læreren understreka flere ganger at man ikke, under noen omstendigheter, må fylle såpe i radiatoren. Det er greit, det skal jeg huske. Derimot, i spylevæsketanken, der er det helt greit med såpe. Men pass på at du bare bruker flytende såpe eller sjampo, ikke såpestykker eller omo. Jeg tror jeg kommer til å gjøre det godt på den norske teoriprøven om ei stund…

Vi skulle reise på besøk til noen venner rett etter kurset, og var litt stressa på tida. Man kan av og til bli litt irriterte når møter starter alt for seint og varer alt for lenge. Men læreren var veldig flink, ba oss si fra et kvarter før tida var ute, for å få tid til spørsmål. Til slutt sa han ”da har vi ett minutt igjen, et siste spørsmål?” En ivrig fyr på bakerste benk reiste seg: ”Kan du kanskje repetere det du sa den første halvtimen, for oss som kom litt seint??” It’s just the beauty of Africa!

Og i dag var det tid for første kjøretime. Jeg var svett og nervøs! Men helt uten grunn. Jeg fikk sitte i førersetet, tråkke på clutchen, men ikke starte motoren. Jeg fikk en grundig innføring i hva alt på dashbordet betyr, hvor lys og vindusviskere og pedaler er, og deres nytte, og en rask gjennomgang av motorens deler og bruksområder. Og kjørelæreren sa ”But Sara, why do you come to a driving school if you already know all this??” Det var etter gjennomgangen av dashbordet. “For å lære å kjøre,” sa jeg. Og så smalt en diger FN-bil med radarantenne inn i en boda rett utafor kjøreskolen, og en halvtime senere satt bodaen fortsatt fast i bilen. Jeg gruer meg fortsatt like mye til kjøringa begynner…

Vi har hatt ei kjempefin helg:)