Veien til førerkortet 2. Vikeplikt.

I går hadde jeg min første kjøretime i bil, med motoren på. Esther, min kjære kjørelærer, kjørte meg opp til Nakasero, i området rundt den norske ambassaden. Der fikk jeg en innføring i klutchens mysterier, og fikk kjøre rundt i stille gater i ca 20 kilometer i timen. Det føltes ut som om jeg satt i en racerbil. Og selv om det var stille, så var det jo ikke tomt. Bodaer spratt fram overalt, og med jevne mellomrom kom vi til et veikryss. "Just go, you have the right of way!" sa Esther. Eller "you have to stop here!". Jeg kan ikke så mye om bilkjøring, men jeg veit at vikepliktregelen er en av de avgjørende. Så jeg prøvde å lirke det ut av henne, hva er systemet? Og hvordan kan man vite hvem som har vikeplikt når det ikke finnes et eneste skilt? "Oh, Sara," sa Ester, "you just have to guess!"

Så jeg gjetter, men for det meste gir hun meg beskjed. Og i dag sa hun, "just go straight". Så jeg gjorde det, fortsatte rett fram ut i krysset i min svært bedagelige fart. Og plutselig kom det en boda rett foran meg, som kjørte rett fram fra den andre veien. Jeg syns han var nært. Jeg veit ikke hva Esther mener om saken, men jeg spurte henne, var det han eller jeg som gjetta feil nå? Det var visst ingen av oss. Jeg hadde vikeplikt, men jeg kan ikke stoppe for alt, skal jeg komme meg fram i Kampalatrafikken, det har jeg vel skjønt? 

Forøvrig gikk det bra i dag. Esther mente jeg burde trene opp selvtilliten min, og derfor, dag to, etter 20 minutters kjøring i går, skulle jeg være sjåfør helt fra første stund. Dette er lettere å forstå for dere som har vært her. Men for å understreke det: klokka ni er trafikken fortsatt ganske heftig. Jeg syns den er heftig hele tida, men spesielt i rushtida. Kjøreskolen parkerer bilene sine på fortauet på Yusuf Lule Road. Det er en veldig trafikkert vei, med to (tre, fire, alt etter som...) filer i hver retning. Jeg strever fortsatt med clutchen. 

Men ut kom jeg, og tilbake også. Arrive Alive er mitt motto, og foreløpig har jeg greid meg. Dagens hovedutfordring var rundkjøringer. Jeg trodde det skulle komme litt senere i undervisninga, men rekkefølgen er ikke så lett å forutsi her. Tre rundkjøringer har jeg passert, uten å velte en eneste boda eller ripe opp en eneste firhjulstrekker. Og da må jeg igjen få lov til å understreke: det er ikke rundkjøringa ved Domus jeg snakker om. Eller en sånn liten Bærumstue. Det føltes mer som Place de la Concorde. "If you can drive in Kampala, you can drive everywhere" sier Esther. Og det er mitt mål. 

Og bare så det er nevnt, Sverres opplevelser er omtrent som mine, bare med litt større ferdigheter og en litt surere kjørelærer.