Opp, alle jordens bundne treller, opp, I som sulten knuget har...

En av arbeidsoppgavene mine er å være med i EARMUN Country Working Group. EARMUN er et FN-rollespill for studenter for hele Øst Afrika, som Uganda skal være vertskap for i august. For noen uker siden satte vi opp møteplan for arbeidsgruppa, annenhver fredag klokka to. Et av møtene falt på 1. mai, og jeg spurte om ikke det var en fridag. "Neida," sa de "vi feirer ikke 1. mai her." Det overrasket meg ikke, for arbeiderrettigheter er ikke akkurat dette skjøre demokratiets sterkeste side. Ikke rettigheter i det hele tatt, egentlig.

Men natt til torsdag fikk jeg likevel ei melding, møtet var flyttet fram til torsdag klokka to, siden fredag var public holiday. Og for meg er vanligvis 1. mai akkurat det, holiday. Slik har det vært helt siden jeg som 13-åring avsluttet korpskarrieren. Den første vårdagen, perfekt til å jobbe i hagen eller kose seg i en park. Men mange ting får en litt annen betydning her, og arbeidernes kamp føles mer relevant. Så jeg sjekka litt rundt for å finne ut hva som skjer.

Hovedarrangementet ser ut til å være Presidentens feiring på Kololo Airstrip. Flagg, militærparader og Hans Eksellense fløyet inn med helikopter for å si noen ord. Jeg tror ikke akkurat han kommer til å sitere Internasjonalen. Og for alle de som ikke er på airstripen, er det en helt vanlig dag. Arbeiderne, for eksempel, må på jobb. For som det meste her, public holiday gjelder bare for den høyere middelklasse, de som har kontorjobber. For den store majoriteten er det en dag som alle andre, slit og strev for dårlig lønn. Det er ikke uvanlig at hushjelper tjener 20.000 shilling i måneden, pluss kost og losji. Et "kost og losji" som vil si at du er på jobb 24 timer i døgnet, hele året. Også Labour Day. Jeg har ikke spurt hva vaktmennene våre tjener, men med indisk landlord regner jeg med at det ikke er så mye. Og de har ikke fått fri, de heller. Men vi har bakt kake til dem, og nå skal vi gå i tog og synge og feire...