Nyttårstalen

Denne gangen blir det litt mer alvorlige saker, det er jo årsskifte og tid for ettertanke og store planer for framtida og alle slags ting. Uganda er et deilig land å bo i, syns vi, her vi bor i sus og dus i Kampala, og prøver å gi inntrykk av at livet stort sett består av basseng og passion juice. Men Uganda er også et land som har vært herjet av borgerkrig i over 20 år. I hvert fall de nordlige områdene, hvor Lord’s Resistance Army, med Joseph Kony i spissen, bortfører barn og voldtar kvinner og kjemper for å få danne egen regjerning. Da skal landet styres med de ti bud, og diverse profetier som Kony får direkte fra Gud. Jeg veit ikke hvor han får det fra, men Gud er det nok ikke. Det har vært en grusom og brutal krigføring, der stort sett ingen andre enn sivilbefolkningen lider. Og det er vel også derfor de har kunnet holde på så lenge uten å bli stoppa.

Kony er fra Acholifolket, og det er på en måte deres rettigheter han ønsker å kjempe for, men det er samtidig dem han lemlester, og deres barn han kidnapper for å bruke til soldater og koner, og deres landsbyer han brenner ned, så det er også de som lider mest på grunn av krigen. Og de begynner å bli slitne, og de begynte å se håp. Det har vært fredssamtaler de siste par årene, ledet blant annet av en av geriljalederne fra Sør Sudan, og krigføringen roet seg, og folk begynte å flytte hjem fra flyktningleirene sine for å starte et nytt liv. Det eneste som mangla var Konys underskrift, men det var bare en formalitet, og nå i høst skulle han også møte opp for å underskrive.

Men Kony er etterlyst av menneskerettsdomstolen i Haag, og vil sannsynligvis få en ganske streng straff hvis han blir tatt, og da er det jo ikke så fristende å komme ut av jungelgjemmestedet sitt. Så han kom ikke til den første underskrivelsesseremonien, og ikke til de tre andre, heller. Og da fikk Hans Høyhet President Museveni nok, og slo seg sammen med hærene til Kongo og Sør Sudan, og gikk til angrep. Og Kony gikk til motangrep. Ikke på hærene, så klart, det kan han jo ikke, men på sivilbefolkningen. Denne gang i Kongo, for det er der han holder til for tida, etter å ha blitt drevet ut fra både Uganda og Sudan.

I følge avisene er det ca fire hundre drepte i løpet av juleuka. Hvor mange som er bortførte, veit jeg ikke. Heller ikke hvor mange som er etterlatt skadet, foreldreløse eller hjemløse, eller som har fått ødelagt avlingene sine. Men denne krigen er fæl, og den har vart alt for lenge. I media her er det mange diskusjoner om hvorvidt det var riktig å gå til angrep nå, og ikke prøve fredssamtaletaktikken enda litt lenger, og de regjeringsvennlige avisene heier stort sett på presidentens Operation Lightening Thunder, mens de andre hevder at det kanskje ikke er så rart at Kony ikke underskrev, siden Museveni tross alt heller ikke har gjort det.

Jeg veit ikke hva som er riktig å gjøre, jeg. Men jeg lurer på om dere har hørt noe særlig om denne krigen der hjemme? Konflikten litt lenger sør i Kongo var jo hovedoppslag et par uker i høst, men da ble det kanskje nok? Man kan godt kritisere diktatoren Museveni, president Kabila i Kongo, som kanskje har mer enn nok annet å streve med, og lederne for Sør Sudan, som ikke er et eget land enda, en gang, for å gjøre for lite, eller å velge feil taktikk. Men jeg tenker kanskje at resten av verden kunne få en irettesettelse også? Altså, hvis US Army, eller FN, eller NATO, eller hvem veit jeg der ute, bestemte seg for at nå var det nok, hvor vanskelig er det egentlig å ta en middels sinnssyk krigsherre med en hær av barnesoldater? Selv om jungelen er ugjennomtrengelig? Jeg syns bare det høres rart ut. Og jeg syns det høres litt for dårlig ut.

Det var bare det jeg ville si. Godt nytt år! Vi koser oss ved Bujagali Falls, og nyter det deilige Uganda. Dere kan forresten se filmen Wardance, hvis dere finner den. Den ble nominert til Oskar for beste dokumentar i 2007, og det var fullt fortjent.