Om oss

Den fine familien har flytta til Uganda, og her skal vi bo i ett år. Det er stas. Sverre har en Fredskorpsutveksling i CHRISC, og superheldige Sara har nå fått en Fredskorpsutveksling i FN-sambandet. Milan koser seg i The Hungry Caterpillar Pre-school.

lørdag 27. desember 2008

Bodabodabarriere

Altså, helt ærlig, så syns jeg de der bodabodagreiene er tullete. Hvorfor skal man sette seg på et transportmiddel som man aldri ville drømt om å bruke i Norge, bare fordi man er i Afrika? Hvor trafikken er mye farligere også. Å sitte sidelengs og balansere bakerst på en ganske sliten og skramlete motorsykkel, uten hjelm, med en sjåfør full av pubertet. Jeg har alltid vært alt for snusfornuftig for sånne ting, og jeg har aldri helt skjønt pakka med å utsette seg for unødig risiko bare fordi man er i et annet land. Min opplevelse er at jeg utsetter meg for ganske mye risiko bare ved å være tilstede i trafikken her i det hele tatt. Og argumenter som at det er det eneste transportmidlet som funker her, de har jeg ikke hørt så mye på. Man kan jo gå. Vi har jo føtter. Det tar litt lenger tid, men sammen med bussen funker det fint. For jeg har ikke hatt det særlig travelt mens jeg har vært her, akkurat.

Men så var det her om dagen at jeg skulle møte ei venninne som jeg ikke visste hvor bodde. Og jeg har utrolig dårlig stedssans, dessverre. Så jeg tok bussen alt for langt, og visste ikke hvor jeg skulle gå for å komme meg tilbake. Jeg kunne jo bare tatt en buss tilbake, men jeg visste fortsatt ikke hvor jeg skulle gå av, og jeg hadde faktisk ikke så god tid. Og vips, så satt jeg på en boda. Midt på Bombo Road (som er ei av hovedgatene i sentrum), og uten hjelm. Og jeg var vettskremt! Men det gikk jo bra, og det gikk jo så fort, og jeg var nesten ikke svett, en gang. Litt svett av redsel, riktignok, men ikke av å gå i varmen.

Og det var det, bodabodabarrieren var brutt. Neste dag tok jeg boda både til og fra jobb, og brukte ca fem minutter i stedet for førti hver vei, og jammen var det godt. Jeg hadde til og med på meg høyhælte sko på jobb. Og dagen etter tok jeg jammen ta boda igjen. It’s just so convenient. Men jeg er jo fortsatt dritredd, da. Har helt krampe i hendene når vi kommer fram. Og helt rutinert er jeg ikke enda, heller. Da jeg skulle gå av her om dagen, gikk jeg av på feil side, altså der eksospotta er. Man skal alltid gå av på venstre side. Men jeg gikk av på høyre side, og uten å hoppe ut til sida, så da brant jeg meg jo. Så nå har jeg et ganske stort, brunt brannsår, like ved siden av edderkoppbittsåret mitt. Kan ikke akkurat si det er elegante legger, nei. Men hvis jeg tar boda, da kan jeg ha på akkurat hva slags skotøy jeg vil, uten å tenke på om det er godt å gå i, så om ikke leggene er elegante, så skal i hvert fall skoene være det! Nå kan jeg begynne å se like fjong ut som alle Kampala-damene.

Så moralen er: relax, look good and die young. Men jeg skal prøve å få kjøpt meg en hjelm.

1 kommentar:

  1. Eg var fast bestemt før avreise til Uganda, at opp på ein boda-boda, det skulle eg i alle fall ikkje! Men så sto eg der, med full trafikk-kork og hadde valet mellom ein time i minibuss eller ti minutt på moped, og vips, eg var blitt ein boda-passasjer. Etterkvart blei det heilt naturleg å fyke mellom bilane på Jinja Road. Stort sett hadde jo boda'ane bremsar, og... Eg hadde ein sykkelhjelm som eg av og til hugsa, men stort sett berre kløyv eg på sykkelen og håpa på det beste.

    Bård Hekland

    SvarSlett