Vakt og venn

Det er tidlig på morgenen, men Milan og jeg har allerede vært oppe lenge. Vi har sett hele Christmas Concert på video, vaska opp og bakt muffins. Sverre er den heldige som får sove i dag. Og siden internett funker så innmari bra i dag, så må jeg nesten benytte anledningen til å legge ut et innlegg igjen. Så jeg tenkte at jeg ville fortelle om vaktmannen vår. Torstein spurte jo en gang om han var livvakt eller vaktmester. Kanskje er han litt begge deler. Mest er han vel noe det er en selvfølge at alle hvite har, sånn at vi også må ha det. For å dele noe av vår rikdom ved å gi han arbeid og lønn, og fordi det fort kan gå rykter om de hvite som bor helt ubevokta. Så det er vel først og fremst livvakt, da. Selv om det høres innmari dramatisk ut. Og jeg tror ikke akkurat at han har så mye å stille opp med, dersom noen skulle prøve å angripe oss. Men han snakker i hvert fall med dem som kommer på porten og spør etter arbeid, så vi slipper å si nei selv, og det er jo godt. Og han følger med på det som skjer, og sier fra hvis vi har for mye verdisaker stående på trappa, og koster bort alle nattens insekter før vi står opp om morgenen (så vi slipper å se hvor mange kakerlakker som egentlig fins her), og klipper hekken og holder orden.

Men først og fremst er han Milans beste venn. De kjører bodaboda sammen, ser på geitene, spiller fotball, lager mat og slapper av i godstolen hans. Milan springer ut for å si hei hver morgen når han står opp, og jubler av glede når vi kommer hjem fra byen og han kan snakke med han igjen. Og han er så stolt når han får hjelpe til å lage posho og bønner på kullovnen, og syns at det er verdens beste mat. ”Nam nam, vaktmannposho!” sier han, og spiser fire ganger så mye som han gjør av den middagen vi lager. Og ærlig talt, det er ikke særlig godt, så jeg tror nok han spiser det bare av kjærlighet.

Og ellers er vaktmannen god å ha for å spørre om alt som en muzungu ikke forstår her i landet. Og det kan jo være litt av hvert. Siden han har seks barn selv, kan han for eksempel berolige oss med at Milans BCG-vaksinearr ser helt normalt ut. Og han kan fortelle at Independence Day, det er bare for lærere og offentlig ansatte. Vi vanlige folk bryr oss ikke så mye om den dagen, sier han. Og så kan han fortelle at prisen på en kilo ris har blitt doblet på ett år, og det samme med det meste annet. Og hvis vi lurer på hva vi egentlig burde betalt for å få reparert ei bukse, så veit vaktmannen det.

Så vaktmannen vår, livvakt, vaktmester, venn og rådgiver, han er vi glad i!