Juleglede!

På mandag fikk jeg ei melding på telefonen, med spørsmål om vi ville ha barnevakt et par dager. Vi har ikke så mange barnevakter her i Uganda, vi har faktisk ikke hatt barnevakt siden vi flytta, så det var virkelig et tilbud å glede seg over. Og ikke nok med det, tilbudet kom fra min kjære bror, som sa han kanskje ville ta seg en tur! (For de fleste vi kjenner er Uganda ikke et sted man ”tar seg en tur” til, men et mål for en lang og nøye planlagt reise, men for en luksus å ha en sånn impulsiv bror, som er ansatt i et flyselskap!) For en glede! Milan og Sverre var hjemme, for Milan har litt feber, og da Milan fikk høre det, sprang han ut på trappa og begynte å rope ”ontel Jontant, ontel Jontant, ontel Jontant!” Om og om igjen, uten stopp, han var nesten ikke syk lenger. Og så fulgte et døgn i spenning og venting. Johan Arnt skulle reise på ID-billetter, altså som ansatt i flyselskapet, og fikk bare være med hvis det var ledige plasser. Og flyet var ganske overbooka allerede. Det er vanskelig å ikke håpe innmari mye, og det er enda vanskeligere å forklare dette med ID-billetter for en toåring. Så Milan prata om onkel som skulle komme, ikke i den store, røde bilen (som de kjørte i oktober da de var på besøk), men i fly. Og vi sa kanskje, kanskje, vi håper!

Og for en glede, han fikk plass! ”Vi ses i kveld!” sto det på meldinga, og det var nære på at jeg ikke vekka Milan for å fortelle det. Men tross all glede, formiddagsluren hans er svært viktig for meg, så jeg lot det være. Men da han våkna, da hadde vi en riktig gledesdans. Og resten av dagen venta vi og kikka bortover veien og opp i lufta, og ropte litt, og venta. Og reide opp seng og hang opp myggnett og gleda oss!

Og da han kom, da ble det virkelig juleglede i heimen! En time forsinka, så vi har ikke vært oppe så seint siden Nordic Sports Day-festen 1. November, men det var verdt det! En ganske hvit, stor og ekte bror flybåren fra Norge. Og med pinnekjøtt i baggasjen! Pinnekjøtt, som Sverre ikke har turt å drømme om en gang. Nå er han glad, nå!

Og Milan var også glad (og litt morgengretten) da han våkna og så at onkel var kommet, og planla at de skulle spise wheetabix, se på Christmas Concert-DVDen, og leke med alle lekene. Det kommer til å bli en fin dag! Og vi er så glade for besøk, og alt er bare stas. Nå blir det jul i heimen.