REGN

I går var jeg på posthuset og posta julekort og julegaver. Jeg hadde ikke nok penger, så jeg måtte ta tilbake to av brevene for å få råd. Det tok meg en og en halv time, og jeg har fortsatt frimerkesmak i munnen. Og fordi jeg ikke hadde beregna at det kunne ta så lang tid å sende noen kort og en pakke, så var jeg litt seint ute for å hente Milan i barnehagen. Og da jeg kom ut, så begynte det å regne. Det er et eller annet med regndråpene her, de er så innmari store, og så er det så mange av dem på en gang, så jeg hoppa inn i den første bussen jeg fant, uten å se om det var den fulleste. Og det var ikke det, det var en av de tommeste. Og det fortsatte den å være, enda conductoren ropte uten stans for å tiltrekke seg passasjerer. For folk vil helst ikke bevege seg fra den tørre plassen de har funnet, og bort til en buss, før det har slutta å regne. Det er ikke så mange som tenker som meg, at de har noe å rekke. Og det tenkte ikke bussjåføren, heller. Så vi venta og vi venta, og noen ganger er jeg ganske tålmodig og kulturtilpassa, men i dag var jeg sur. Så da vi etter en halv time endelig begynte å skulle kjøre videre, og det viste seg at vi hadde motorstopp, og alle de andre lo, da satt jeg med en svart sky av sinne over hodet, sånn som Donald har.

Så måtte alle mennene ut og dytte. Og dette foregikk rett etter krysset med Jinja Road og Yusuf Lule Road (dere kan sjekke på googleearth hvis dere vil se det), og det er et ganske trafikkert kryss. Fem felter i vår retning, masse biler som akkurat hadde fått opp farta etter å ha stått lenge i kø for rødt lys, og der trilla vi av gårde. I regnet. Jeg er glad jeg er jente. Og vi fikk jo start, selvfølgelig fikk vi det, de får alltid start, og conductoren sa ”this is Africa, we don’t care!”. Jeg tror jeg sa noe sånt som ”hrmf!”

Og det regna fortsatt, og veien var ganske våt, og alle bussene konkurrerte om hvem som kunne sprute mest på hverandre. Plutselig ropte dama som satt i forsetet, for hu var blitt våt på beina, og så viste det seg at hele bilen var full av vann, motoren og alt. Jeg tror det må ha skjedd noe med vannledningene eller noe, for det var innmari mye vann på den veien i dag, mye mer enn vanlig. Flom, vil jeg si. Og da vi kom til Lugogo, der jeg skulle av, var det flere biler som hadde fått motorstopp på grunn av alt vannet (og muligens også andre medvirkende årsaker, kan jeg tenke meg). Så bussjåføren ville ikke stoppe der, han tok meg med ganske mye lenger opp i veien, og sa at jeg bare kunne ta en bodaboda tilbake. For det første så kjører jeg ikke boda, jeg tør ikke. For det andre så er det i hvert fall helt idiotisk å kjøre boda på det føret som var der. For det tredje så hadde jeg ingen penger til å ta boda for. Og for det fjerde så var en del av den sprutekonkurransen mellom bussene å se hvor mye de greide å sprute på bodaene de passerte. Så jeg syns ikke det var noen god løsning.

Og det regna fortsatt, og jeg var ganske langt unna barnehagen, og også skilt fra den av et knedypt gjørmehav, og med bare 500 shilling i lomma. Det er ikke så mye. Så jeg ringte til Sverre. Og Sverre måtte gå fra jobben med en gang, og ta en boda (for han tør…) ned til barnehagen, og en drosje derfra, og først hente Milan og så meg. Og så dro vi hjem alle sammen, og det fine med det var jo at Sverre kom tidlig hjem, og ikke sent, så vi kunne ha en hyggelig ettermiddag sammen. Og da vi kom hjem hadde det slutta å regne og alt var tørka bort.

Så egentlig er det fint med regn. Og det har vært en fin dag. Og jeg har fått jobb. Så jeg er jo glad! Regn, det bare frisker opp fargene, det. Og renser opp i sjela og knytter folk sammen.