...med dramatiske følger

Da er det endelig den andre halvparten av familien Tolfsby i Uganda som skriver et innlegg. Eller tredjedelen hvis man regner med Milan, som for så vidt er både "unable to sign" (som det står som signatur i passet hans) og "unable to blogg". For meg årets første og siste, og mitt 28 år gamle livs hittil eneste. Jeg har jo lest andres blogger før, men har aldri helt tenkt på hva jeg kan skrive på en slik blogg, som enten er interessant, spennende, morsomt og/eller oppsiktsvekkende nok. Og så skal det jo helst være bra skrevet, uten masse skrivefeil og rare plasseringer av komma, og uten altfor mange innskutte setninger, som kan gjøre det litt vanskelig for alle å forstå alt det man mener å si... Men altså, her kommer mitt første blogginnlegg, lille julaften i Kampala, Uganda.

Vifta står på fullt, det er nemlig 30+ grader i den lille stua vår, litt varmere enn den stua dere kanskje sitter i nå og sprengfyrer i peisen. Hvis ikke juleværet er +1 og sludd da. Sara pynter til jul med julekrybbe av bananblader og noen liljer som juletresubstitutt. Kalaliljer sier hun det heter og jeg husker at hun hadde det i brudebuketten sin da vi gifta oss. Vi hadde et bedre alternativ til juletre, nemlig en grein fra et tre vi hadde i hagen, det eneste, som liknet litt på et grantre. Men i forrige uke ødela en liten førjulsstorm (ja, vi har dårlig vær vi også, det blir til og med litt kaldt når regnet kommer, sånn 22-23+) den planen da den tok med seg julegrana vår. Vaktmannen prøvde å redde livet til dette treet, som altså ga det lille av skygge vi hadde i hagen og skulle gi oss den store julestemninga, ved å støtte det opp med noen pinner, men måtte gi tapt. Så det ble altså kalaliljer, selv om en grein fra naboens papayatre var oppe til vurdering (et motargument var at Milan synes de er best til å feie gulvet med). Julestemninga står med andre ord opp gjennom det lyseblå bølgeblikktaket vårt. Men i morgen kommer den nok, når jeg får mitt flybårne pinnekjøtt og Sara sin Toro 5-minutters risengrynsgrøt (takk til svoger Johan Arnt, svigers og SAS Ground Services).

Jula blir litt annerledes, point taken regner jeg med, så blir ikke mer om julefeiring i Afrika i dette blogginnlegget. Så hva skal jeg skrive om da? Som en fortsettelse, en dramatisk sådan, på det forrige innlegget på denne bloggen, så skal jeg skrive litt om denne neshornsafarien vi var på i forrige uke. Eller rettere sagt, følgene av den. Vi kom altså hjem med livet i behold, på tross av nærkontakt med fem siestahvilende neshorn og den alltid så risikofylte Ugandatrafikken (igjen takk til svoger Johan Arnt, denne gangen for trygg og sikker kjøring). For å finne disse neshornene måtte vi gå gjennom tett jungel og elefantgress (står alltid om elefantgress i sånne Afrikabøker jeg har lest en drøss av, uten helt å vite hva det er), eller for å tone ned dramatikken en smule, så var det mer som gress, høyt strå, litt trær, noen med torner, og aller mest brent gress. De svir eller brenner det gamle, uttørka gresset for å gi plass til nytt, frisk gress for neshornene (de spiser nemlig gress og ikke mennesker), for dere som ikke er så stødig på sånne jordbruksmetoder. Det var under denne gåturen det ulykksalige må ha inntruffet. Sara hadde som den fornuftige dama hun er tatt på seg langbukser til denne safarien, akkurat som guiden og alle rutinerte safarimennesker gjør. Johan Arnt og jeg gikk i shorts, mens Milan strevde seg av gårde i solsteiken i bæremeisen på pappas rygg. I skrivende stund sitter vi her, og forsøker å rekapitulere hvordan det må ha skjedd. Sara sier hun hadde bretta opp buksene da vi starta gåturen, men rulla dem ned "etter hvert". "Etter hvert" kan bety så mangt, enten da gresset ble høyere og det avsvidde gresset tok slutt eller da hun kjente det begynte å stikke. ”Stikkinga” var ikke stikkende gress, men mer som ett stikk, eller et bitt! Udyret må ha sittet på et av disse gresstråene som ikke var brent ned, sett toget av hvite, bare muzungu-legger komme gående og timet nøye; ikke den ugandiske guiden med langbukser og AK-47 rundt skulderen, ikke de hårete fotballeggene eller de helt hvite nyankommende desemberleggene, men de bruneste og minst hårete av dem, fortsatt med opprulla bukser. Ett bitt, knapt merkbart, men med uante og dramatiske konsekvenser.

Vi kommer oss altså hjem til trygge og relativt innsektsfrie Kampala, intetanende om det som hadde skjedd med vår elskede kone, mor og søster. Noe kløende myggstikklignende oppstår etter hvert på Saras legg, men myggstikk er jo relativt vanlig i Afrika. Litt Eurax fikser de fleste. Men det utvikler seg og blir til en slags byll med et åpent, ja gapende sår i midten av den. Til tross for store smerter tar hun bodaboda til jobb som vanlig og fortsetter juleforberedelsene som ingenting har skjedd. I dag, lille julaften, har byllen og smerten blitt så stor at det er på tide med et legebesøk. På ”The Surgery”, et lite sykehus ledet av en svært så eksentrisk britisk lege, blir Saras legg undersøkt. Etter å ha fastslått at det ikke er en mangoflue og etter å ha hørt om denne neshornutflukten vår, kan legen gi en diagnose. Udyret som lå og venta i gresset var en EDDERKOPP!! Av typen liten men ganske giftig. Den har sprøyta gifta si inn i leggen, og leggen er nå i ferd med å bli omgjort til en flytende masse. Hvis ikke legen og antibiotikaen kan stoppe denne grusomme prosessen. Vi håper det går bra! Hvis ikke er det litt kjipt å ha skrevet et så langt blogginnlegg om denne for vår del litt spennende Afrikahendelsen.

Håper den er spennende for dere også. Sara kommer sikkert til å avdramatisere dette senere. Den er nemlig egentlig mer spennende enn dramatisk.så ikke vær bekymra. Mitt første blogginnlegg måtte jo være litt spennende. Neste kommer en gang i 2009, forhåpentligvis flere, og litt mindre dramatiske.

Julefreden har senka seg i huset vårt i Uganda. Ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år.