Om mygg og menn

Vi har skruppelløst brukt myggen som skremselspropaganda for Milan hver gang det har føltes nødvendig. Når det blir kveld, truer vi han inn med at myggen kommer for å stikke han. Og det funker fint, han har jo fått myggstikk, og veit at de klør, og som oftest kommer han lydig, og litt redd, inn i huset. Jeg tror ikke han får varige traumer av det. 

I går kveld var han ute og lekte med Gilbert, den ene vaktmannen, og ville ikke komme inn selv om badebalja sto klar. Så vi måtte ty til myggtrusselen igjen, og den funka. Men da han skulle legge seg, spurte han med bekymra stemme "hva med Gilbert, mamma? Tar ikke myggen Gilbert? Har han myggnett?" Det er vondt når livets harde realiteter går opp for en liten gutt. Gilbert har jo ikke myggnett, i hvert fall ikke på jobb. Ved porten er det ei lita bu, tre vegger og et tak, og det er huset til vaktene. De har en liten bølgeblikkbit, ca 40 cm høy, som de prøver å sette foran inngangen når det regner som verst, for å hindre vannet i å fosse inn. 

Vi snakka med utleiere og eiendomsmeglere da vi så på leiligheter for å flytte i vinter. De fleste steder var vaktbua i svært dårlig forfatning, og vi spurte om det var noe som ville bli fiksa på før vi eventuelt overtok. "Oh no, you can´t give them too much comfort, then they will become lazy!"

Det er faktisk ganske mye mygg og insekter akkurat rundt porten vår, og jeg har tidligere snakka med vaktene om det ikke går an å henge opp myggnett for dem. De får ikke lov av landlorden, sier de. Jeg veit ikke om de har spurt og fått nei, eller om de bare regner med at det ikke er greit, og ikke har turt å spørre. Men slu som jeg er, foreslo jeg for Milan at han kanskje kunne spørre landlorden om ikke vaktene kunne få et myggnett fra oss. Vi har jo noen til overs, og landlorden syns Milan er veldig søt. 

Så da Milan våkna i morges, sa han "nå skal jeg ut og spørre landlorden om Gilbert kan få myggnett!". Jeg ba han vente til han hadde fått av seg pysjen, i hvert fall, og til landlorden hadde stått opp. Nå skal vi øve på noen nyttige engelske fraser for å få formidla budskapet, og så får vi se hvordan det går.  Det er mange som sier at det ikke finnes malaria i Kampala, men klør gjør myggstikkene uansett!

Veien til førerkortet 4. Kjøretesten.

Det mest avgjørende i hele oppkjøringsprosessen, og til tross for ganske mange nær døden-opplevelser i Kampalas ville trafikk, også det mest nervepirrende. Kjøretesten. Våre ferdigheter skulle nå måles og vurderes, og en gretten mann i hvit frakk skulle avgjøre hvorvidt vi var egnet til å ferdes trygt på veiene. Til å få førerkortet, i hvert fall, jeg er fortsatt usikker på hvor stor vekt de la på sikkerhetsaspektet. Og jeg er usikker på hvor lurt det er å legge dette ut på verdensvevven, vi kommer snart kjørende forbi et hus nært deg!

Jeg for min del følte meg på ingen måte verdig til å bli en selvstendig sjåfør, som når som helst kan sette seg bak rattet og kjøre hvor jeg vil. Men kjørelæreren min Esther sa at jeg var klar, og anbefalte meg å satse på lukeparkeringstesten. Det finnes nemlig to varianter av kjøretesten, og man kan selv velge den man føler at man behersker best: lukeparkering eller kjøretur i trafikken. Esther mente at lukeparkering var best, siden man da var ferdig mye raskere, og jeg var tilbøyelig til å være enig, siden jeg da ville unngå bodaer og fulle sjåfører og all slags annen galskap som kan ferdes på veiene. Bane er best, og jeg ble forsikra om at luka på oppkjøringsbanen var mye større enn den jeg øvde med på forhånd, så dette kom til å gå glatt.

Luka var større, men feltet man får til å svinge ut og inn av luka var mye mindre, og testen var noe mer omfattende enn Esther hadde forespeilet meg. Det vrimlet av påler som skulle markere parkeringsluka og veien og alle svingene jeg skulle gjøre, og hvor jeg skulle rygge og ikke rygge. Og da vi skulle velge om vi ville kjøre automatgira eller manuellgira bil, og om vi ville velge trafikk eller parkering, da var jeg nesten den eneste på manuellgir, og den desidert eneste på lukeparkering. Til og med kjøreskolens representant spurte med vantro i stemmen om jeg virkelig hadde tenkt å velge lukeparkering. 

Dette var etter fire timers venting, og pulsen hadde sakte, men sikkert steget til Nervøs, men jeg holdt skjelvende på mitt. Det skulle være lukeparkering, og automatgir har jeg knapt prøvd, det er bedre å holde seg til det kjente. 

30 spente ugandere samlet seg i ring rundt Mzunguen som skulle prøve seg på dette hårreisende stuntet. Og jeg satte meg inn i bilen, en stasjonsvogn. Den føltes enorm, utrolig mye større enn den bittelille bilen Esther og jeg har kjørt rundt i! Og nå uttaler jeg meg om noe jeg ikke har peiling på, for jeg har knapt kjørt andre biler, men jeg syns girene var veldig annerledes. I følge kjøretestinstruktøren og kjøreskolerepresentanten var dette bare tull, alle biler er like, det er bare mine ferdigheter det kommer an på. Jeg var ikke så trygg på mine egne ferdigheter, og liker ikke så godt å opptre foran publikum, så jeg begynte å skjelve. Og turte ikke å spørre hvordan man stiller sidespeilene, jeg ville jo ikke stryke før jeg har starta motoren, og det er vel en ganske grunnleggende kunnskap, tenkte jeg. Grunnleggende fordi de er nødvendige. Det er svært vanskelig å lukeparkere uten å kunne se i sidespeilene, som var justert en meter for høyt opp, når bakruta er dekket av grå tape. 

Men heldigvis hadde Esther rett i ett punkt, luka var stor, og alt gikk bra. Riktignok sneia jeg en stolpe i siste, paniske sving når alt jeg kunne tenke var at jeg var ferdig, men jeg syns jeg hadde lukeparkert og rygga og svingt etter forholdene bra. "On no, you killed my police officer, you have to do first aid!" sa sensor. Jeg skjønte ikke helt hva han mente, men har etter hvert fått med meg at trikset er å smile og være søt, så jeg knep tårene sammen, undersøkte politipålen, og fant ut at det var en kvinnelig politikonstabel som bare hadde blitt sneia iden store rumpa. Ingen skade skjedd, og jeg kunne passere videre til skilttesten. Og etter å ha vist at jeg kunne betydningen av åtte forskjellige, mer eller mindre vanlige, skilt, ble jeg overrakt beviset på at jeg nå anses som en trygg og pålitelig sjåfør, kompentent til å ferdes alene i trafikken. Jeg veit ikke om dere vil le eller gråte.

Klok av politipålens skade, og de vantro blikkene fra alle andre, valgte Sverre kjørerundetesten. Som etter Esthers sigende skulle ta mye lenger tid enn lukeparkeringa. Han satte seg i bilen med sensor og tre andre elever, som skulle ta hver sin tørn i å bevise sin trafikksikkerhet. Førstemann holdt seg midt i veien jevnt over hele tida. Andremann prøvde å starte bilen i tredje, og hadde store problemer med å identifisere årsaken til at det ikke gikk. Så var det Sverre sin tur. Han forteller at han kjørte i ca tre minutter, og at han fikk påpakning for å bruke for lang tid på å justere speilene. Var det ikke det jeg visste. Men bortsett fra denne somlinga, var han en svært dyktig sjåfør, og kunne også han sendes inn til skiltmannen. Som mente at skiltet "Parkering forbudt på partallsdatoer" var relevant å kunne, og så fikk Sverre førerkortet også.

Og nå har vi lappen, og snart kommer vi hjem til Norge, og Milan gleder seg til å bli kjørt til barnehagen som alle andre barn. Jeg gleder meg til å kjøre i Stavern, der jeg har hørt at det er bare to filer i rundkjøringene. Og jeg håper dere gleder dere til å se oss igjen!

PS. Lukeparkeringsbanen var i en bakke. Bare så det er sagt. 

Veien til førerkortet 3. How to bribe a police officer.

Kjøreopplæringa fortsetter, jeg øver jevnt og trutt, og behersker nå kaotiske trafikknutepunkter som Wandegeya og Kampala Road. Clutchen er fortsatt en utfordring, men det hindrer ikke kjørelæreren fra å kaste meg ut i den tetteste traffic jam. Men jeg begynner å føle selv også at dette kan gå bra, at jeg kanskje ikke kommer til å drepe noen, så jeg tar det med fatning. Og da Johan Arnt skulle kjøre Milan til barnehagen og meg til kjøretimen i dag morges, med et digert blått spetakkel av en automatgira bil, sa jeg breialt at jeg ville kjøre. Jeg har jo learner´s permit, og automatgir er som en lek. 

Så jeg kjørte, og min kjære bror som nok aldri hadde trodd han skulle få oppleve å se sin søster utføre slike bragder, fotograferte. Og tok av seg setebeltet for å kunne vri seg og få foreviget underet fra alle slags vinkler. Han satt fortsatt uten sele da vi kom til politiets kontrollpost, 15 meter fra porten til barnehagen. Jeg går forbi dem daglig med Milan, men det så ikke ut til at de kjente oss igjen i denne doningen. Men de så at vi var hvite, og lukta penger. Jeg må innrømme at jeg blir ganske provosert av å bli stoppa for at en passasjer sitter uten sele når jeg kjører i 30 km i timen, når folk rundt meg sneier bodaer i 100, og barn flyr løst rundt i baksetet. Og jeg har enda ikke lært meg the African Art of Apologizing. "Sorry," sa vi, og justerte unnskyldninga til alvorlighetsgraden på forbrytelsen. Det funka selvfølgelig ikke. I desperasjon prøvde jeg å forklare situasjonen, hvorfor min bror kjørte uten setebelte. Han var så glad for at jeg øvelseskjørte, han ville ta bilder av meg! 

Dette hadde ikke politidama skjønt av førerkortpapiret mitt, men nå som hun var gjort oppmerksom på denne detaljen, kunne hun raskt føye en rekke lovbrudd til lista. Hvor var L-en? Og hvor var veilederens førerkort? Det fantes ikke noen L, førerkortet lå hjemme, og vi var i trøbbel. Og jeg veit at de bare ville ha litt penger, men jeg kan ikke de forløsende ordene, og det var ingen vei utenom å fylle ut Offence Papers, bli en del av Ugandas kriminalstatistikk, og bli med til politistasjonen. 

Jeg fikk lov til å gå av, det var tross alt bedre at en som kunne kjøre tok over, og jeg kunne levere Milan i barnehagen. Han var seint ute til siste forberedelser for Summer Concert, og jeg var sein til kjøretimen. Så min kjære bror skulle ta med seg politidama til stasjonen og betale boten. "What are you waiting for, let´s go!" sa hun. "Ja, jeg venter bare på at du skal få på deg setebeltet...". Hah! Og så ville han kjøre hjemom for å hente førerkortet, for å dokumentere at han tross alt har det. Men det var ikke snakk om. "Oh, no, then you will just be charged with abduction as well..." 

Men alt gikk bra, vi rakk Summer Concert i god tid, og lo oss skakke av Milans vrikking til I´m a Barbiegirl. Og kjørelæreren min sa at hun skal lære meg hvordan jeg kommer meg ut av slike situasjoner. "You can´t drive in Uganda before you know how to bribe a police officer!" Så jeg har fortsatt litt igjen før jeg er klar til å ta kjøretesten...

Why are there no dogs in Rwanda?

Vi var ute og spiste onsdag kveld, og på vei tilbake til hotellet snakka vi om hvor stille og rolig det var. Rwanda er ganske annerledes enn Uganda på noen områder, og kanskje annerledes enn de fleste afrikanske land. Det er forbud mot plastikkposer i landet, og så langt har vi ikke sett en eneste én siden vi kryssa grensa (bortsett fra mine tre medbrakte, innsmugla). Og en gang i måneden må alle folk ut og plukke søppel i nærmiljøet sitt, slik at Kigali er en ren og fin og nesten søppelfri by. En stor kontrast til Kampala! Og det gjaldt også lydene fant vi ut, det er så stille her, og jeg syns det var helt fantastisk. Men hvorfor?

I går besøkte vi Kigali Genocide Memorial Site. Vi gikk i flere timer og hørte og leste og så film og bilder og hodeskaller. Død og lemlestelse og Vestens likegyldighet og FNs svik. 

Det var store rom der pårørende kunne henge opp bilder av familiemedlemmer de har mistet. Veggene var fulle, rekke på rekke. Men det som gjorde sterkest inntrykk var avdelingen om barn. Store bilder på veggen, og litt sånn skoledagbokpresentasjon: Navn: Alice. Alder: 2 år. Yndlingsmat: ris. Yndlingsdrikke: melk. Liker å gjøre: leke med dukker. Dødsårsak: smashed against a wall. Navn: Justine. Alder: 3 år. Yndlingsmat: chips. Spesielle kjennetegn: pappagutt. Dødsårsak: torturert til døde. 

Anita var 12 år i 1994, og gikk på boardingskole i Mbarara, over 150 km fra Rwandagrensa. Hun forteller at de hadde veldig lite tilgang til nyheter på skolen, og bare ble fortalt at det var krig i Rwanda. Men hun husker at det fløt lik i elva ved skolen, og at de ikke kunne bruke vannet på lang tid. Det er så få hunder i Rwanda fordi alle ble drept etter folkemordet fordi de spiste av likene...

How to enter Rwanda?

Dette var ikke et spørsmål en gang, trodde jeg. Man reiser dit, og så kommer man dit, har det fint, og reiser igjen. Men fullt så enkelt skulle det vise seg at det ikke var. ”Do you really think we will let anyone into our country??” Jeg må innrømme at jeg faktisk hadde regna med noe sånt… Eller, kanskje ikke hvem som helst, kanskje ikke kongolesiske leiesoldater, men en søt, uskyldig jente fra supersnille Norge? Det hadde jeg trodd skulle gå som en lek.

Men for å ta historien fra begynnelsen: Jeg og Anita fra kontoret skulle på en fire dagers tur til Rwanda. To av dagene i buss. Jeg har reist mye med bussen til Danmark i min ungdom, og selv om jeg nærmer meg tida for å innse at jeg har blitt voksen, så trodde jeg at dette skulle gå greit. Av en eller annen grunn tenkte jeg ikke på at jeg var i Afrika, at alt er litt fullere og trangere og tettere her. Vi skulle jo reise med en vanlig, stor buss, og de kan vel ikke være så annerledes, trodde jeg. Men  selvfølgelig kan de det. Toyota Hiace-taktikken er brukt her også, alle setene er tatt ut, og dobbelt så mange satt inn. Det var faktisk mindre plass til beina og rumpa enn i en vanlig matatu!

Men heldige som vi er, og morske blikk som vi har, Anita og jeg greide å berge treseteren vår for oss selv. Hvilket vil si at vi hadde like mye plass som på en vanlig norsk toseter, bare litt mindre til beina. Og så begynte reisen. Med jevne mellomrom kom forskjellige kramkarer på, og solgte alt man kan trenge på en lang bussreise, og noe man kanskje trenger når man kommer fram. Ansiktskrem, body lotion, tannkrem, maurmiddel, kammer, chapatier, brus og muffins… Og innimellom ble bussen omringet av ivrige selgere av bananer og grillspyd, som hoppende og ropende fallbød sine varer til passasjerer som hang ut av vinduet.

Og det var flere som hang ut av vinduet enn du kanskje skulle tro. Nå er det sånn at det meste av veien fra Kampala til Mbarara er veiarbeid, og dermed bare støv. Det er tørketid, og hele bussen fikk raskt et oransje, jevnt dekke over hvert eneste sete, hver en koffert, og alle passasjerene. Fra Mbarara er det jordvei, og siden det ikke har regna på ganske lenge, har jorda blitt til støv, og det ble vi også.

Og plutselig var vi på grensa. Ikke den vanlige grensa, men en liten landsbygrense langt ute på bygda. Og det var nok det som var problemet. Jeg ante fred og ingen fare, fylte ut papirene for å forlate Uganda, fotograferte skiltet med ”Welcome to Rwanda”, og fylte ut nye papirer for å komme inn i Rwanda. ”Hvor er visumet ditt?” spurte de. Og jeg skjønte ikke en gang hva de mente, det var jo det jeg skulle få nå. Og fordi jeg ikke skjønte hva de snakka om, var jeg kanskje ikke så høflig og ydmyk som jeg burde, og det hele kom galt av sted. ”You just have to go back to Kampala, find that paper, and bring it to us!”. Akkurat som Kampala lå rett rundt hjørnet, ikke en åtte timers utrolig slitsom kjøretur tilbake.  Men verken tårer, bønner eller tomme trusler hjalp, og til slutt kom bussjåføren og sa at vi måtte ta ut baggasjen vår, for de måtte videre.

Så der sto vi. To jenter, to kofferter, fotobag, sekk og veske, i ingenmannsland. Vi så nok ganske fortapte ut, og det var lett å bli frista til å utnytte oss, og det var nok akkurat det han gjorde, gutten som tilbød seg å være drosje for oss vekk fra denne støvete flekken på enden av Uganda. Men han var snill og hjelpsom, og følte nok at han burde hjelpe oss litt ekstra på grunn av den stive prisen. Og vi hadde jo ikke mye valg. Så det ble en halvannen times kjøretur, i en snittfart på 140, tror jeg, til Kabalegrensa. ”They are far more siviliced there” trøsta de meg, mens vi la planer om hvor vi kunne sove og hva vi kunne gjøre hvis de ville ha dette mystiske, hemmelige papiret der også.

Det ville de. ”Du kan jo ikke bare tro at du kan komme inn uten visum!” Det er jo så rimelig som det kan få blitt, men jeg skulle jo kjøpe visumet der, forklarte jeg, med stigende panikk. Men klok av skade tok jeg fram mitt største smil, og Anita la hodet på skakke, og sammen greide vi å sjarmere meg inn.  Endelig velkommen i Rwanda! Og i alt kaoset som denne visummangelen hadde skapt, var det ingen som tenkte på å sjekke baggasjen vår, og jeg har derfor smugla tre plastikkposer inn i plastposefrie Rwanda. Jeg har lyst til å sende dem til den sure landsbygrensavakta som hevn.

Vi fant en buss med plass til oss, så vidt, og satt med kofferter, veske, fotobag og sekk på fanget, og rista og svinga oss inn til Kigali. Og derfra har det bare vært et eventyr. Vi har sett på Hotel des Mille Colinnes, hatt på måfå-sightseeing, drukket kaffe på Cafe Bourbon, prøvd å se en folkemorddokumentar på Rwanda International Film Festival, som det viste seg at ikke skulle vises før neste onsdag, men i stedet fant vi masse fine second hand-butikker, og følte oss nesten som i London. Og med jevne mellomrom prøvd å møte lederen for det rwandiske FN-Sambandet, som jo er grunnen til at vi er her. Men vi venter tålmodig, og det er ikke så vanskelig når vi er på tur! 

Veien til førerkortet 2. Vikeplikt.

I går hadde jeg min første kjøretime i bil, med motoren på. Esther, min kjære kjørelærer, kjørte meg opp til Nakasero, i området rundt den norske ambassaden. Der fikk jeg en innføring i klutchens mysterier, og fikk kjøre rundt i stille gater i ca 20 kilometer i timen. Det føltes ut som om jeg satt i en racerbil. Og selv om det var stille, så var det jo ikke tomt. Bodaer spratt fram overalt, og med jevne mellomrom kom vi til et veikryss. "Just go, you have the right of way!" sa Esther. Eller "you have to stop here!". Jeg kan ikke så mye om bilkjøring, men jeg veit at vikepliktregelen er en av de avgjørende. Så jeg prøvde å lirke det ut av henne, hva er systemet? Og hvordan kan man vite hvem som har vikeplikt når det ikke finnes et eneste skilt? "Oh, Sara," sa Ester, "you just have to guess!"

Så jeg gjetter, men for det meste gir hun meg beskjed. Og i dag sa hun, "just go straight". Så jeg gjorde det, fortsatte rett fram ut i krysset i min svært bedagelige fart. Og plutselig kom det en boda rett foran meg, som kjørte rett fram fra den andre veien. Jeg syns han var nært. Jeg veit ikke hva Esther mener om saken, men jeg spurte henne, var det han eller jeg som gjetta feil nå? Det var visst ingen av oss. Jeg hadde vikeplikt, men jeg kan ikke stoppe for alt, skal jeg komme meg fram i Kampalatrafikken, det har jeg vel skjønt? 

Forøvrig gikk det bra i dag. Esther mente jeg burde trene opp selvtilliten min, og derfor, dag to, etter 20 minutters kjøring i går, skulle jeg være sjåfør helt fra første stund. Dette er lettere å forstå for dere som har vært her. Men for å understreke det: klokka ni er trafikken fortsatt ganske heftig. Jeg syns den er heftig hele tida, men spesielt i rushtida. Kjøreskolen parkerer bilene sine på fortauet på Yusuf Lule Road. Det er en veldig trafikkert vei, med to (tre, fire, alt etter som...) filer i hver retning. Jeg strever fortsatt med clutchen. 

Men ut kom jeg, og tilbake også. Arrive Alive er mitt motto, og foreløpig har jeg greid meg. Dagens hovedutfordring var rundkjøringer. Jeg trodde det skulle komme litt senere i undervisninga, men rekkefølgen er ikke så lett å forutsi her. Tre rundkjøringer har jeg passert, uten å velte en eneste boda eller ripe opp en eneste firhjulstrekker. Og da må jeg igjen få lov til å understreke: det er ikke rundkjøringa ved Domus jeg snakker om. Eller en sånn liten Bærumstue. Det føltes mer som Place de la Concorde. "If you can drive in Kampala, you can drive everywhere" sier Esther. Og det er mitt mål. 

Og bare så det er nevnt, Sverres opplevelser er omtrent som mine, bare med litt større ferdigheter og en litt surere kjørelærer. 

Veien til førerkortet 1.

”La heller en kineser kjøre!” har vært mitt slagord i mange år. Jeg har ikke sett noen som helst grunn til å sette meg bak rattet på en bil, streve med clutch og trafikk, og forurense verden. Jeg har stolt fullt og helt på Oslo Sporveier og Kampalas litt mindre organiserte, men mye mer effektive, matatutjenester.

Men nå har vi valgt å flytte til Stavern til høsten, og det valget viser seg å få alvorlige konsekvenser. Vi kommer til å trenge bil, og da må vi først ha førerkort. Og jeg har vegra lenge, men nå har endelig stunden kommet. Og det starta på fredag, med legesjekk. Som en korrupsjonskonsekvens er det kun én lege som kan brukes til dette, og vi hadde fått time klokka ti. Men da var legen på en annen jobb, så vi kunne komme tilbake klokka to. Halv tre kom jeg, spent og nervøs, det hadde jo vært kjedelig hvis jeg ikke fikk lov å kjøre opp på grunn av noen hittil ukjente helseplager.

Heldigvis gikk det bra. Jeg besto synstesten, og har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke fortalte at jeg hadde på linser. Så ble jeg bedt om å vri anklene opp og ned, samme bevegelse som man gjør når man skal tråkke på pedalene. Dette greide jeg fint, og vips hadde jeg passert helsesjekken, fiks ferdig godkjent for førerkortet!

Og som seg hør og bør starta undervisninga med teorikurs, lørdag morgen. Tema: radiatoren. Vi har nå hatt to timers undervisning om denne viktige delen av en motor, og jeg føler meg klar for å hive meg ut i trafikken. Radiatoren er svært viktig, og den må kun fylles med filtrert vann eller kjølevæske. Læreren understreka flere ganger at man ikke, under noen omstendigheter, må fylle såpe i radiatoren. Det er greit, det skal jeg huske. Derimot, i spylevæsketanken, der er det helt greit med såpe. Men pass på at du bare bruker flytende såpe eller sjampo, ikke såpestykker eller omo. Jeg tror jeg kommer til å gjøre det godt på den norske teoriprøven om ei stund…

Vi skulle reise på besøk til noen venner rett etter kurset, og var litt stressa på tida. Man kan av og til bli litt irriterte når møter starter alt for seint og varer alt for lenge. Men læreren var veldig flink, ba oss si fra et kvarter før tida var ute, for å få tid til spørsmål. Til slutt sa han ”da har vi ett minutt igjen, et siste spørsmål?” En ivrig fyr på bakerste benk reiste seg: ”Kan du kanskje repetere det du sa den første halvtimen, for oss som kom litt seint??” It’s just the beauty of Africa!

Og i dag var det tid for første kjøretime. Jeg var svett og nervøs! Men helt uten grunn. Jeg fikk sitte i førersetet, tråkke på clutchen, men ikke starte motoren. Jeg fikk en grundig innføring i hva alt på dashbordet betyr, hvor lys og vindusviskere og pedaler er, og deres nytte, og en rask gjennomgang av motorens deler og bruksområder. Og kjørelæreren sa ”But Sara, why do you come to a driving school if you already know all this??” Det var etter gjennomgangen av dashbordet. “For å lære å kjøre,” sa jeg. Og så smalt en diger FN-bil med radarantenne inn i en boda rett utafor kjøreskolen, og en halvtime senere satt bodaen fortsatt fast i bilen. Jeg gruer meg fortsatt like mye til kjøringa begynner…

Vi har hatt ei kjempefin helg:)  

Det daglige brød...

Jeg husker at jeg reiste fra et Norge med stigende matvarepriser, og avisene var bekymra. Jeg er ikke så flink til å huske priser på ting, og har ikke vært så flink til å handle på salg, eller velge Kiwi for noen varer og Prix for andre. Jeg veit ikke hvor mye prisene steig, men jeg husker at jeg leste om det i avisa.

I dag leste jeg om matvareprisene i avisa igjen. Det var min tur til å levere Milan i barnehagen, og da går jeg forbi en av byens beste kaffesjapper på veit til bussen til jobb. Og en av de tingene som gir meg mest luksusfølelse, er å kjøpe med en take away-kaffe. Så det gjorde jeg, og med kaffe mocca i et beger med sugerør, inni en brun papirpose, nøt jeg morgenen. Og tenkte at jeg skulle kjøpe avisa, siden bussturen kan ta litt tid, jam som det jo er her. "30 % of Ugandans lack enough food" smalt imot meg. Jeg syns kaffen var litt bitter i dag, men jeg kunne jo ikke la være å kjøpe avisa bare for å holde på luksusfølelsen. Samvittigheten hadde allerede satt sine spor i magen uansett.

Avisa siterte den siste Afrobarometer-undersøkelsen, som viser at 4 % av uganderne alltid (til en hver tid, hver eneste dag) har for lite mat. Det var regjeringas avis, så artikkelen fokuserte på at både Kenya og Tanzania kom dårligere ut på matstatistikken, så situasjonen i Uganda er slett ikke så verst. Relativt sett. Nå er ikke Norge med i Afrobarometers kildegrunnlag, men relativt er jo litt hvordan man ser det. Og i Kenya og Tanzania var det bare 1 og 2 % som sa de alltid var sultne, grunnen til at de kom to-tre prosent dårligere ut enn Uganda, var at noen flere var uten nok mat "several times". Men avisa hadde flere innvendinger. Det er tross alt ingen forklaring i undersøkelsen på hva "nok mat" er. Det kommer jo an på øynene som ser, og magen som skriker. Og det hender tanken slår meg, når vi må gå på restaurant og spise middag, fordi vi "ikke har mat i huset". Vi har skapet fullt av hermetikk, en tikilossekk halvfull av ris på boden, og det er alltid ett eller annet i kjøleskapet. Men det er jo ikke noe vi har lyst på, da. Ingenting å lage en god middag av. Men jeg tar meg i å endre språkbruken litt, kanskje vi skal spise ute fordi det er en hyggelig avveksling... Prisen på ris er forresten dobla det siste året, uten at jeg har merka det, heller.

Artikkelen forteller videre at ca 30 % av landets befolkning vanligvis har for lite rent vann til husholdningen. Men igjen, påpeker de, det er ingen som har sjekka om det respondentene har sagt er sant. Det er vel ingen som har spurt om de forventer nok vann til å bade hele familien i samme bajle en gang i uka, heller, eller om de krever å dusje to ganger hver per dag. Det er jo ganske støvete og varmt her, hjemme hos oss er det dusjing i hvert fall flere ganger i uka. Og da mener jeg flere enn sju.

Noen ganger blir jeg overraska over hvor fri pressen er her, hvor mye negativt de kan skrive om presidenten og regjeringa, ganske sterke diktatortendenser til tross. Men så finner jeg ofte ut, akkurat som i dag, at det er bare overskriftene. Når man begynner å lese kan man nesten få inntrykk av at "30 % uten nok mat" er et godt resultat. Noe man skal være stolt av, og takke sin Gud for at man ikke er så uheldig å bo i Kenya eller Tanzania. Det kan godt være vi skal takke for det. Eller for at vi er norske. Se for dere den overskrifta i Aftenposten! Eller VG. Det hadde vært vanskelig å si at svenskene har det verre enn oss, så dette kan vi være fornøyde med...

Jeg er ferdig med kaffen. Og jeg håper Sverre lager middag til jeg kommer hjem. Og da skal vi dele med vaktmannen.

End of term reports

I går var vi på Open Day i barnehagen. Det er en slags kombinert foreldrekaffe/konferansetime, lørdag formiddag. Jeg har ikke vært på så mange foreldrekaffer i barnehagen i Norge, men jeg tror dette er litt annerledes. Forrige gang var det på kvelden, coctail party med dress code og fri bar, og da var Milan det eneste barnet som var med. Men i dag var det litt mer barnevennlig, med klovn, ansiktsmaling og hoppeslott. Men fortsatt teknomusikk på høy guffe, og litt tivolivibber.

Vi fikk omvisning på avdelinga, tilrettelagt for de foreldrene som knapt har satt sine ben der, og det er nok de fleste. Det vanlige er at barna løftes ut og inn av bilen av barnehagepersonalet, så foreldrene (eller sjåfør og nanny) kan kjøre avgårde igjen fortest mulig. Vi fikk se alt det fine Milan har laget, og den faglige tanken bak hvert kunstverk (altså lærerens, ikke Milans). I følge barnehagens hjemmesider har de et internasjonalt pensum, "which aims at all round development of the child to suit all cultures". Dette inkluderer fagene Language & Literacy, Speaking & Listening, Maths & Numeracy og Knowledge and Understanding of the world. Dette semesteret har Milans klasse jobbet med alfabetet, fra A til Z, og tallene opp til 15, og farger og figurer og former. Og det var en lettelse å høre at Milan er klar til å flyttes opp til neste klassetrinn etter ferien! Tenk så kjipt å måtte gå et år om igjen allerede som toåring... (Nå tror jeg ikke egentlig at noen holdes tilbake, men det er sånn de snakker, og da gjør jeg også det, for dramatikkens skyld.)

Men selv om pedagogikken er litt annerledes her enn i Norge, så har det bare vært fint for Milan. Han syns det er kjempemorsomt med tall og bokstaver, og er utrolig glad i barnehagetantene sine. Han gleder seg til å gå i barnehagen og "svømme og synge og leke med alle vennene mine!". Og nå når sommerferien begynner kan en av barnehagetantene komme hjem til oss og passe Milan der, siden vi ikke har noen nanny. Så hjelpsomheten er det ingenting å si på! Og de er alle veldig glade i Milan, og vi er glade i barnehagen også.