Moro vi har fra morgen til kveld!

17. mai fikk en ny dimensjon med en toåring i familien! Milan hadde sitt livs største opplevelse, og vi koste oss også. Flaggheising og nasjonalsangen på ambassaden tidlig om morgenen ("ja, vi elstej dette Nojde, som det stidej fjam!! Fujet ovej vannet og de tusen hjem. Elstej det og jømme...")



Og tog rundt i Bugolobi med musikk fra politikorpset, og Milan er nå ferdig med vaktmanndrømmen (for ei stund...) og vil heller bli korpsmusiker.

Potetløp. Og Milan var minst, så vi så gjennom fingrene med litt juksing. Litt har vi jo lært siden Swimming Gala. Men det hjalp ikke...

Men heldigvis gjenopprettet Sverre familiens ære og vant sekkeløpet, etter å ha gitt alt i spurten!

Og vi fikk servert "norske delikatesser" og pølse i lompe (flydd inn med ambassadekurer fra Norge, det var helt sikkert Gilde!), og til og med is! Det var en fantastisk dag!

A tribute to the African beauty

Jeg er glad i å pynte meg. Jeg liker smykker og perler og blonder, og ofte er jeg mer pynta enn mange. Men jeg kommer tross alt fra Allværsjakkelandet. Jeg har en viss ballast av sunn fornuft og det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær-mentalitet, og blant Kampalas divaer kommer jeg til kort. Jeg tror vi kan snakke om pynting og Pynting.

Ta for eksempel dagen i dag. Det har vært regn i uværs styrke siden i tretida i natt, og fortsatt regner det. Kampala er forvandlet til gjørme og søle og store hav der det vanligvis skal være veier. Jeg er pynta omtrent ned til knærne, så stopper det, og min fornuftige bakgrunn bretter opp buksene og kler meg i tjukke helsesandaler som tåler en støyt. Som ikke sklir, og som ikke spruter, og som gjerne kan bli skitne. For det blir de jo. Men mine ugandiske medsøstre, de tripper rundt på stiletthælene sine i dag også. Jeg skjønner ikke hvordan de gjør det, for de går jo der jeg går, men det må være noe med genene, eller afrikansk heksekunst, for de er like skinnende rene og blanke og vakre, ikke en dråpe gjørme er det på skoene i gull og perler og strass. Jeg fatter det ikke!

Jeg gikk bak ei dame på vei til bussen i dag. Hodet høyt hevet, rak rygg, svingende hofter, dansende rumpe og trippende ben. På røde, høye lakksko, med hælene svevende ca åtte cm over bakken. Armene hang pent ned langs sidene, og bare hendene vippet så vidt utover, som en modell på en catwalk. Det var ikke noe catwalk. Det var sleip gjørme, og ganske bratt. Jeg prøvde å holde meg rett bak henne, og sette beina nøyaktig der hun gjorde det, for jeg tenkte at hun kanskje hadde et nedarvet, medfødt afrikansk talent til å kjenne hvert sandkorn og hver forhøyning i bakken, så hun visste hvor hun skulle tråkke.

Dette er meg: Hodet trukket ned mellom heiste skuldre, stirrende ned i bakken foran meg, framoverbøyd rygg, armene rett ut til sida for å holde balansen, krokete bein, knærne sammen, og flere ganger nesten sidelengs i det jeg mister fotfestet og sklir i gjørma. Det er verken elegant eller grasiøst, og har ingenting med diva å gjøre.

Uansett hvor mye jeg prøver, så kan jeg aldri bli som dem. Det er noe med stiletthæler og svaiende rumper. Og det er noe med den afrikanske kvinneligheten. I Norge er det ofte sånn at hvis magen har blitt for stor, så føler du deg ikke pen, og gjemmer deg i store flagrende sosionomklær. Uansett om du er sosionom eller ikke. Her gjelder slagordet ”any size is my size!”. Mine single ugandiske venninner har fortalt meg at lista med krav en ugandisk mann har til sin kommende kone er lang som et vondt år. Kanskje bryr de seg ikke, eller så er stolthet et av kravene, for uansett for radmagre eller kjempesvære de er, så pynter de seg i tette kjoler og høye hæler, og setter puppene fram og rumpa ut. Og vrikker av gårde, og er nydelige! Og jeg kan lage lister med utfordringer for likestillinga her i landet, og du kan si at å gjøre seg pen er bare å la seg bli sett på som et objekt, men det forandrer ingenting, for den afrikanske kvinnen er så full av styrke og stolthet, og hun viser det med puppene og rumpa og stiletthælene, og det er en fryd. Jeg skulle ønske jeg var en afrikansk diva! (Og noen ganger viser de styrken med å bære trær på hodet, men det er en annen historie...)

Opp, alle jordens bundne treller, opp, I som sulten knuget har...

En av arbeidsoppgavene mine er å være med i EARMUN Country Working Group. EARMUN er et FN-rollespill for studenter for hele Øst Afrika, som Uganda skal være vertskap for i august. For noen uker siden satte vi opp møteplan for arbeidsgruppa, annenhver fredag klokka to. Et av møtene falt på 1. mai, og jeg spurte om ikke det var en fridag. "Neida," sa de "vi feirer ikke 1. mai her." Det overrasket meg ikke, for arbeiderrettigheter er ikke akkurat dette skjøre demokratiets sterkeste side. Ikke rettigheter i det hele tatt, egentlig.

Men natt til torsdag fikk jeg likevel ei melding, møtet var flyttet fram til torsdag klokka to, siden fredag var public holiday. Og for meg er vanligvis 1. mai akkurat det, holiday. Slik har det vært helt siden jeg som 13-åring avsluttet korpskarrieren. Den første vårdagen, perfekt til å jobbe i hagen eller kose seg i en park. Men mange ting får en litt annen betydning her, og arbeidernes kamp føles mer relevant. Så jeg sjekka litt rundt for å finne ut hva som skjer.

Hovedarrangementet ser ut til å være Presidentens feiring på Kololo Airstrip. Flagg, militærparader og Hans Eksellense fløyet inn med helikopter for å si noen ord. Jeg tror ikke akkurat han kommer til å sitere Internasjonalen. Og for alle de som ikke er på airstripen, er det en helt vanlig dag. Arbeiderne, for eksempel, må på jobb. For som det meste her, public holiday gjelder bare for den høyere middelklasse, de som har kontorjobber. For den store majoriteten er det en dag som alle andre, slit og strev for dårlig lønn. Det er ikke uvanlig at hushjelper tjener 20.000 shilling i måneden, pluss kost og losji. Et "kost og losji" som vil si at du er på jobb 24 timer i døgnet, hele året. Også Labour Day. Jeg har ikke spurt hva vaktmennene våre tjener, men med indisk landlord regner jeg med at det ikke er så mye. Og de har ikke fått fri, de heller. Men vi har bakt kake til dem, og nå skal vi gå i tog og synge og feire...

The war on malaria, can we win it?

25. april var Africa Malaria Day, og i den forbindelse arrangerte FN-Sambandets studentgruppe på Makerere Universitet work shop. Debattantene var fra Helsedepartementets malariaavdeling, en representant fra en NGO som jobber mot malaria (han hadde fire forskjellige doktorgrader) og en professor fra School of Public Health. Jeg og ca 90 studenter var tilhørere.

På verdensbasis er det mellom 350 og 500 millioner tilfeller av malaria hvert år, og tre millioner mennesker dør årlig på grunn av smitte fra den lille myggen. Det er mange. Og 80 % av disse kommer fra Afrika sør for Sahara. 50 % fra landene Nigeria, DR Kongo, Uganda, Etiopia og Tanzania. Uganda er på fjerdeplass i verden når det gjelder antall malariatilfeller, med gjennomsnittlig 320 malariadødsfall per dag. 320 personer per dag som dør av malaria, jeg må bare skrive det en gang til. Tenk hvis det hadde skjedd i Norge. Og det er ikke bare det at de dør, de er jo syke først, mange flere er syke uten at det går så galt, så det er ikke så rart om økonomien er litt skranten.

Hovedbudskapet fra foredragsholderne var at de kjemper. De kriger mot malaria så godt de kan. Men det er store utfordringer. Malariakrigen er dyr, og regjeringa har ikke så mye. Uten korrupsjon hadde de nok hatt mer, men likevel. Og fienden er ikke bare myggen, men også alle de som profiterer på at malaria fortsatt er så utbredt. De er mange, og de er mektige, og hva skal de leve i sus og dus av hvis ingen lenger trenger malariamedisin? Jeg føler som jeg ofte gjør, motstanden er så stor og sterk, hvordan kan dette ende godt?

Men det skulle jo være lett. Kampen mot malaria er et av tusenårsmålene, FN og hele verdenssamfunnet har altså blitt enige om å kjempe sammen, og det burde jo være litt av en styrke. Så tross alt, det er bedre å være optimist. Og hvis Ugandas studenter holder motet og entusiasmen oppe, så kan dette gå bra.

And yes, welcome to Uganda!

Ja, da er jeg offisielt ønska velkommen. Tror jeg, i hvert fall. Det tok meg nøyaktig 23 sekunder å få mappa mi, med ferdig godkjent oppholdstillatelse. Så tok det 23 minutter å vente på cashieren, som hadde tepause, for å få en regning. Så gikk jeg i banken, betalte og fikk en kvittering, og så var det bare å vente. På den virkelige kvitteringa, som det skulle ta ca en time å få. Jeg koste meg på kafe mens jeg venta, jobba litt på dataen og feira med kake. Og kom tilbake til banken og en klyngekø med ti personer, en av dem ei ganske sur dame som hadde vært på Immigration Office og i banken etter meg, og som ikke kunne få kvitteringa si nå, men om to og en halv time. Det hjalp ikke at hun sa at de hadde bedt henne komme tilbake omtrent på denne tida, og motet sank i meg. Men uten grunn, kvitteringa var klar! Da var det bare å gå tilbake til Immigration Office, få en kopi, og det var på hengende håret, for kopimaskina brøt sammen akkurat mens den kopierte min kvittering, og resultatet var ganske svart og krøllete, men det ble godkjent. Og jeg slapp å betale, for kopimannen hadde ikke vekslepenger, og da snøt jeg jammen Immigration Office for 200 shilling. Det føltes godt.

Og nå har jeg levert kvitteringskopien og passet mitt, og sagt thank you, thank you, og fredag kan jeg hente en fiks ferdig gyldig oppholdstillatelse, stempla inn i passet. Etter nesten ni måneder, tusen takk for meg.  

Immigration? But why?

Ja, det er en fortsettelse... Jeg var tilbake på Immigration Office forrige mandag, som jeg fikk råd om. Ingenting hadde skjedd. "We´re still waiting for the board". Saken er nemlig den, som et ledd i korrupsjonsbekjempelse eller ett eller annet, at det er et styre som skal samles og gå igjennom alle søknader om oppholdstillatelse, og som så fatter sin beslutning. Om det er ved håndsopprekking eller hvordan de gjør det, veit jeg ikke, men de skal i hvert fall være enige. Og etter å snakka med fire forskjellige funksjonærer fikk jeg vite at saken min var oversendt styret 20. februar. Det er jo ei stund sida, da, tenkte jeg. Men kanskje det er en vanskelig sak jeg har, den var i hvert fall ikke ferdig, og det var bare å vente ei ny uke. "Let´s all pray" sa de. 

Og jeg kom tilbake i dag, i min andre uke uten lovlig opphold, full av optimisme. Det tok sin tid, men så viste det seg at saken ikke var ferdigbehandlet. Styret hadde visst ingen møter forrige uke. Og sannsynligvis har de det ikke denne uka, heller, fikk jeg høre, for nå er det jo påske. I Uganda er det bare fredag som er helligdag, og samfunnet ellers ser ut til å være ganske uanfektet av at det er dagene mellom palmesøndag og påskedag. Men Immigration Board, de har ferie. 

Og jeg kan også ta det helt med ro, sier de. Så lenge jeg ikke skal utenlands, får jeg ingen problemer. Hvis jeg blir stoppa i en kontroll, så ser de jo at jeg har søkt og venter på svar. Jeg veit ikke hvordan de kan se det, det er jo ikke sånn at det finnes et dataregister de kan slå opp i. Det er ikke sånn at de har datamaskiner med seg på veikontrollene sine, heller. Men jeg slår meg til ro med alle forsikringene og bønnene, og gleder meg heller til besøk. Og har stor tro på at alt skal være i orden når jeg kommer tilbake om et par uker! 

The annual Hungry Caterpillar Swimming Gala

Vi gleda oss alle sammen, og trilla i samla tropp ned til barnehagen, utøver, mor og far. Barnehagen var pynta med store partytelt (som sto slik at sola likevel skinte på 70 % av stolene) og oransje ballonger og et enormt høytaleranlegg. Stakittgjerdet rundt bassenget var nymalt, og fargerike baderinger lå langs kanten og venta. På et bord sto vann og juice og refreshments og svetta, klart til snack time tre timer senere. Siden vi var først kapra vi de beste stolene, de som både ga best utsikt og sto i skyggen. Så begynte en spent venting, mens Milan var inne med de andre barna og gjorde seg klar. Det hele, både skiftinga (som endte med at Milan fikk badetrusa bak-fram) og ventinga, ble foreviget på film av et innleid selskap. Headmistress Aunty Bhavna sprang svett og stressa rundt omkring, men til slutt så alt ut til å være klart, og festen kunne begynne.

Med et brak, etter som lyden på det overdimensjonerte høytaleranlegget var justert på russebuss, ikke barnehage. Men vi klappa og jubla, og så kom barna marsjerende på rek

ke i badetruser og floatiser. Det var et rørende syn! Og enda vakrere ble det da de stilte seg opp og sang Yellow Submarine, med (delvise) bevegelser. Det var virkelig en "fabulous performance", akkurat som lovet!

Og så bar det ut i vannet, rydde tid-sangen skingra gjennom høytaleranlegget, og barna skulle plukke masse plastballer opp i en stor balje. Milan greide seg bra, selv om han var mest opptatt av å svømme rundt og sparke med beina. Og det var kanskje det som ble hans bane. For neste nummer på programmet var svømmekonkurranse. I tillegg til floatisene fikk hvert barn nå også en badering, sånn for sikkerhets skyld. En drukningsulykke ville jo lagt en demper på festen, det er helt klart. Men Milan er ikke så vant til badering, og han hadde

kanskje allerede svømt for mye, og han fikk en dårlig start. Så veit jeg ikke helt hva som skjedde, for til tross for at jeg fortsatt hadde den beste plassen, helt foran, så så jeg plutselig ingenting. Jeg ble rett og slett nedløpt, av ivrige, heiende og jublende foreldre, som har skjønt dette med at støtte er viktig for å bringe sitt barn fram til seier.

Vi har ikke skjønt det. Vi syns i hvert fall ikke det skal være viktig for en toåring. Men på grunn av denne pedagogiske mangelen i vår barneoppdragelse (og kanskje også litt på grunn av konsentrasjon og svømmeferdigheter), vant ikke Milan. Sasha vant. Og alle jublet. Milan også, det ser ut som om han tar tapet med fatning. "Dere var så glade når dere så meg svømme!" sa han. Så jeg tror han har forstått det viktigste.

Og sånn fortsatte formiddagen, klasse etter klasse skulle opptre. Og det ble mer og mer avansert, og endte med at førskoleklassen gjorde livredning, og viste svømming både i free style og frog style. Hvis vi ikke flytter hjem til høsten blir nok Milan like flink. Og som avslutning på den flotte dagen fikk alle juice og kjeks og et håndkle med "the hungry caterpillar" på.

Og alle var stolte og glade og slitne, og nå begynner Easter Club.

Immigration Office

Forrige gang vi besøkte Immigration Office kom det plutselig en stork vandrende ut av det ene kontoret. Om han hadde fått hjelp veit jeg ikke, for det kan være vanskelig, men han så ut til å ta det helt med ro. Han krysset gårdsplassen og gikk inn på et annet kontor, men kom raskt ut derfra igjen, og tok til vingene. Og jeg var glad, for å møte en over en meter høy stork i et av de smale rommene der, det ville jeg ikke likt. Jeg liker ikke Immigration Office i det hele tatt. Men i går måtte jeg tilbake, for oppholdstillatelsen min går ut om en uke. Og for første gang skulle jeg gå alene, uten Sverre. Jeg kjente at jeg skalv litt i knærne da jeg gikk av bussen, for jeg har aldri vært der uten å begynne å grine, jeg har alltid vært ganske dårlig på å bare smile og si thank you, thank you når folk ikke vil hjelpe deg bare fordi å vise at de har mer makt enn deg.

Men jeg mota meg opp, og gikk inn på Office Two, og spurte så pent jeg kunne om de kanskje kunne sjekke om arbeidstillatelsen min var ferdig behandla. De kasta et blikk på søknadsnummeret mitt og sa nei. Siden dette nummeret egentlig ikke kan si noen noe som helst, spurte jeg enda mer forsiktig om de var helt sikre. Etter å ha bladd igjennom to kurver med ca 70 pass i hver sa de at ja, de var sikre. Jeg burde gå over til Office One for å se om søknaden var sendt derfra.

Office One er et fire kvadratmeter stort rom med tre digre damer som drikker te, og hyller og stabler med papirer i rosa og grønne omslag, sikkert to tusen saksmapper til sammen, noen av dem med kakerlakker kravlende oppover. Ydmykhet er trikset, og damene kunne hjelpe meg. Men de fant ikke mappa mi noe sted, og så ble det litt usikkert om jeg hadde riktig søknadsnummer, siden det jeg har egentlig er Sverre sitt, og han har jo allerede fått sin arbeidstillatelse for to måneder siden. Jeg forklarte at vi hadde fått beskjed om at vi skulle ha samme nummer siden vi var gift, selv om sakene ikke ble behandlet samtidig. Da sa damene at de huska oss, det var oss det var så mye styr med fordi jeg først hadde søkt om Dependent Pass og så ombestemte meg og heller ville ha Work Permit. Ja, sa jeg, og tusen takk for hjelpa forrige gang (som besto i et ”well, maybe you can’t go to Norway then, if you want a work permit!” men det minte jeg dem ikke på). Og til slutt fant de meg i ei brun bok som var 50x50 cm stor, og 25 cm tykk, og der stod det at saken min var sendt til behandling 20. februar. ”So you should go and talk to the people at Office Two!”

”Thank you so very, very much for all your help!” sa jeg, og ba pent om å få tilbake passet mitt, som var sendt til Immigration Office’s eneste datamaskin, for å se om de kanskje kunne finne saken min på den måten (noe de ikke gjorde, men det gjør jo ingenting, når de fant meg i boka). Jeg fikk passet, kryssa gårdsplassen like rolig som storken hadde gjort, og snek meg inn på Office Two igjen med mitt største smil. Kanskje de kunne gi meg et lite råd om når det var lurt å komme tilbake for å se om saken var behandla? Så slapp de å plages med at jeg kom og maste så ofte...

Neste mandag kan jeg komme tilbake. Det er dagen før oppholdstillatelsen min går ut. Hvis jeg ikke får arbeidstillatelsen min da, må jeg levere inn passet og være ei uke uten pass og lovlig opphold, mens jeg venter på en forlengelse av vente-oppholdstillatelsen min. Men jeg lever i tro, og regner med at alt er i orden neste mandag! Og tross alt betaler jeg ikke skatt her, så noen avgifter til immigrasjonsmyndighetene kan jeg godt avse. Jeg begynte jo ikke en gang å gråte.

Dette har jeg sett langs veien i dag:

1. En bodaboda med sjåfør, en femåring og ei dame som ammer en baby.
2. Den kinesiske ambassadøren.
3. Dagens avis med hovedoppslag om at trafikkreglene skal strammes alvorlig inn.
4. To bodabodanestenulykker. Som gjorde meg redd, men knapt fikk de uganderne som sto der til å løfte et øyenbryn.
5. En død slange med tarmene utover fortauet.
6. To sauer som tilsynelatende kom ut av en kiosk.
7. Tre joggende damer i en bratt oppoverbakke.
8. En sykkel med en kasse på 50x100x70 cm, et bord og en stol på bagasjebrettet.
9. Ei gammel, skrukket dame som sitter i veikanten og hugger stein til grus.
10. Enorme, blomsterkledde fire meter høye murer rundt enorme villaer med parkanlegg og basseng.
11. En bodaboda med to menn og ei datamaskin på. Skjerm, harddisk og tastatur, alt i størrelse stor, hvit fra 1997.
12. En sykkel med yoghurtbutikk på bagasjebrettet.
13. 20 barn i grønne skoleuniformer.
14. 15 trafikkpolitibetjenter i beige uniformer.
15. 75 vaktmenn i lyseblå uniformer.
16. Ei dame som sover på fortauet ved siden av sin lille butikk som selger bananer og kokt eller stekt mais.
17. En sykkel med fire høner hengende fra styret.
18. En tankbil med påskriften ”Jesus is the living water-water supply”.
19. Rio Ferdinands leilighet (I hvert fall I følge reklamen, jeg har aldri sett han sev).
20. En mann som går midt i gata og selger badmintonracketer, rosa og grønne håndklær, mobiltelefonladere og kalkulatorer.
21. En annen mann som går rundt og selger voksduker, åtte ruller på to meter i bredden, som han bærer på skulderen.
22. En sørafrikansk tidligere leiesoldat.

Back in business!

Overskrifta er valgt bare for å vise hvem som driver denne bloggen. For Sverre har jo vært her hele tida, med business as usual. Men jeg og Milan har vært en måned i Norge, og det var ganske annerledes. Milan kan nok ikke huske at han har sett snø før, og i år fikk han se mye! Han satte seg opp i senga midt på vår første natt i Kjempers Fødeland, og sa ”i Norge er det veldig kaldt og vi må ha på masse klær!”. Så la han seg til å sove igjen. Men han fikk rett, det var innmari kaldt, mer snø enn på flere år, og fantastisk fint å være hjemme! Nå leker han skiskyting gjennomsnittlig tre timer per dag, og vi strever med å forklare barnehagetantene og naboer at det er en sport, ikke krig han leker…

Hjemme igjen altså, i hjemmet vårt og huset vårt og dagliglivet vårt. Og hos Sverre. Tusen takk for oss, det var en fest å være på besøk, men jammen er det godt nå også. Milan forteller med glede i stemmen at i Uganda trenger vi bare shorts og t- skjorte. Og jeg hiver meg i jobbinga med fornyet energi. Jeg har jo vært på forberedelseskurs og fått Fredskorpsetidentitet og gode ideer. Og første dag tilbake på jobb starta med besøk på Heritage Day på Kalinabiri Secondary School, med time på time med tradisjonell sang og dans. Trommer og vrikkende hofter og ristende fjær. Og for å gjøre overgangen litt lettere, var det noen elever fra en norsk videregående skole på besøk, som spilte Per Spelmann og Liti Kjersti. Og denne uka ser ut til å bli full, med møter både torsdag, fredag og lørdag. Ingenting kan være bedre. Jeg lager møtebudsjetter og skriver foredrag og planlegger gruppeoppgaver om gender imbalance. Jeg er glad. Og nå skal jeg publisere dette, og håpe at alt det gode varer. Og i ettermiddag skal jeg drikke kaffe med Vanja:)