And yes, welcome to Uganda!

Ja, da er jeg offisielt ønska velkommen. Tror jeg, i hvert fall. Det tok meg nøyaktig 23 sekunder å få mappa mi, med ferdig godkjent oppholdstillatelse. Så tok det 23 minutter å vente på cashieren, som hadde tepause, for å få en regning. Så gikk jeg i banken, betalte og fikk en kvittering, og så var det bare å vente. På den virkelige kvitteringa, som det skulle ta ca en time å få. Jeg koste meg på kafe mens jeg venta, jobba litt på dataen og feira med kake. Og kom tilbake til banken og en klyngekø med ti personer, en av dem ei ganske sur dame som hadde vært på Immigration Office og i banken etter meg, og som ikke kunne få kvitteringa si nå, men om to og en halv time. Det hjalp ikke at hun sa at de hadde bedt henne komme tilbake omtrent på denne tida, og motet sank i meg. Men uten grunn, kvitteringa var klar! Da var det bare å gå tilbake til Immigration Office, få en kopi, og det var på hengende håret, for kopimaskina brøt sammen akkurat mens den kopierte min kvittering, og resultatet var ganske svart og krøllete, men det ble godkjent. Og jeg slapp å betale, for kopimannen hadde ikke vekslepenger, og da snøt jeg jammen Immigration Office for 200 shilling. Det føltes godt.

Og nå har jeg levert kvitteringskopien og passet mitt, og sagt thank you, thank you, og fredag kan jeg hente en fiks ferdig gyldig oppholdstillatelse, stempla inn i passet. Etter nesten ni måneder, tusen takk for meg.  

Immigration? But why?

Ja, det er en fortsettelse... Jeg var tilbake på Immigration Office forrige mandag, som jeg fikk råd om. Ingenting hadde skjedd. "We´re still waiting for the board". Saken er nemlig den, som et ledd i korrupsjonsbekjempelse eller ett eller annet, at det er et styre som skal samles og gå igjennom alle søknader om oppholdstillatelse, og som så fatter sin beslutning. Om det er ved håndsopprekking eller hvordan de gjør det, veit jeg ikke, men de skal i hvert fall være enige. Og etter å snakka med fire forskjellige funksjonærer fikk jeg vite at saken min var oversendt styret 20. februar. Det er jo ei stund sida, da, tenkte jeg. Men kanskje det er en vanskelig sak jeg har, den var i hvert fall ikke ferdig, og det var bare å vente ei ny uke. "Let´s all pray" sa de. 

Og jeg kom tilbake i dag, i min andre uke uten lovlig opphold, full av optimisme. Det tok sin tid, men så viste det seg at saken ikke var ferdigbehandlet. Styret hadde visst ingen møter forrige uke. Og sannsynligvis har de det ikke denne uka, heller, fikk jeg høre, for nå er det jo påske. I Uganda er det bare fredag som er helligdag, og samfunnet ellers ser ut til å være ganske uanfektet av at det er dagene mellom palmesøndag og påskedag. Men Immigration Board, de har ferie. 

Og jeg kan også ta det helt med ro, sier de. Så lenge jeg ikke skal utenlands, får jeg ingen problemer. Hvis jeg blir stoppa i en kontroll, så ser de jo at jeg har søkt og venter på svar. Jeg veit ikke hvordan de kan se det, det er jo ikke sånn at det finnes et dataregister de kan slå opp i. Det er ikke sånn at de har datamaskiner med seg på veikontrollene sine, heller. Men jeg slår meg til ro med alle forsikringene og bønnene, og gleder meg heller til besøk. Og har stor tro på at alt skal være i orden når jeg kommer tilbake om et par uker! 

The annual Hungry Caterpillar Swimming Gala

Vi gleda oss alle sammen, og trilla i samla tropp ned til barnehagen, utøver, mor og far. Barnehagen var pynta med store partytelt (som sto slik at sola likevel skinte på 70 % av stolene) og oransje ballonger og et enormt høytaleranlegg. Stakittgjerdet rundt bassenget var nymalt, og fargerike baderinger lå langs kanten og venta. På et bord sto vann og juice og refreshments og svetta, klart til snack time tre timer senere. Siden vi var først kapra vi de beste stolene, de som både ga best utsikt og sto i skyggen. Så begynte en spent venting, mens Milan var inne med de andre barna og gjorde seg klar. Det hele, både skiftinga (som endte med at Milan fikk badetrusa bak-fram) og ventinga, ble foreviget på film av et innleid selskap. Headmistress Aunty Bhavna sprang svett og stressa rundt omkring, men til slutt så alt ut til å være klart, og festen kunne begynne.

Med et brak, etter som lyden på det overdimensjonerte høytaleranlegget var justert på russebuss, ikke barnehage. Men vi klappa og jubla, og så kom barna marsjerende på rek

ke i badetruser og floatiser. Det var et rørende syn! Og enda vakrere ble det da de stilte seg opp og sang Yellow Submarine, med (delvise) bevegelser. Det var virkelig en "fabulous performance", akkurat som lovet!

Og så bar det ut i vannet, rydde tid-sangen skingra gjennom høytaleranlegget, og barna skulle plukke masse plastballer opp i en stor balje. Milan greide seg bra, selv om han var mest opptatt av å svømme rundt og sparke med beina. Og det var kanskje det som ble hans bane. For neste nummer på programmet var svømmekonkurranse. I tillegg til floatisene fikk hvert barn nå også en badering, sånn for sikkerhets skyld. En drukningsulykke ville jo lagt en demper på festen, det er helt klart. Men Milan er ikke så vant til badering, og han hadde

kanskje allerede svømt for mye, og han fikk en dårlig start. Så veit jeg ikke helt hva som skjedde, for til tross for at jeg fortsatt hadde den beste plassen, helt foran, så så jeg plutselig ingenting. Jeg ble rett og slett nedløpt, av ivrige, heiende og jublende foreldre, som har skjønt dette med at støtte er viktig for å bringe sitt barn fram til seier.

Vi har ikke skjønt det. Vi syns i hvert fall ikke det skal være viktig for en toåring. Men på grunn av denne pedagogiske mangelen i vår barneoppdragelse (og kanskje også litt på grunn av konsentrasjon og svømmeferdigheter), vant ikke Milan. Sasha vant. Og alle jublet. Milan også, det ser ut som om han tar tapet med fatning. "Dere var så glade når dere så meg svømme!" sa han. Så jeg tror han har forstått det viktigste.

Og sånn fortsatte formiddagen, klasse etter klasse skulle opptre. Og det ble mer og mer avansert, og endte med at førskoleklassen gjorde livredning, og viste svømming både i free style og frog style. Hvis vi ikke flytter hjem til høsten blir nok Milan like flink. Og som avslutning på den flotte dagen fikk alle juice og kjeks og et håndkle med "the hungry caterpillar" på.

Og alle var stolte og glade og slitne, og nå begynner Easter Club.

Immigration Office

Forrige gang vi besøkte Immigration Office kom det plutselig en stork vandrende ut av det ene kontoret. Om han hadde fått hjelp veit jeg ikke, for det kan være vanskelig, men han så ut til å ta det helt med ro. Han krysset gårdsplassen og gikk inn på et annet kontor, men kom raskt ut derfra igjen, og tok til vingene. Og jeg var glad, for å møte en over en meter høy stork i et av de smale rommene der, det ville jeg ikke likt. Jeg liker ikke Immigration Office i det hele tatt. Men i går måtte jeg tilbake, for oppholdstillatelsen min går ut om en uke. Og for første gang skulle jeg gå alene, uten Sverre. Jeg kjente at jeg skalv litt i knærne da jeg gikk av bussen, for jeg har aldri vært der uten å begynne å grine, jeg har alltid vært ganske dårlig på å bare smile og si thank you, thank you når folk ikke vil hjelpe deg bare fordi å vise at de har mer makt enn deg.

Men jeg mota meg opp, og gikk inn på Office Two, og spurte så pent jeg kunne om de kanskje kunne sjekke om arbeidstillatelsen min var ferdig behandla. De kasta et blikk på søknadsnummeret mitt og sa nei. Siden dette nummeret egentlig ikke kan si noen noe som helst, spurte jeg enda mer forsiktig om de var helt sikre. Etter å ha bladd igjennom to kurver med ca 70 pass i hver sa de at ja, de var sikre. Jeg burde gå over til Office One for å se om søknaden var sendt derfra.

Office One er et fire kvadratmeter stort rom med tre digre damer som drikker te, og hyller og stabler med papirer i rosa og grønne omslag, sikkert to tusen saksmapper til sammen, noen av dem med kakerlakker kravlende oppover. Ydmykhet er trikset, og damene kunne hjelpe meg. Men de fant ikke mappa mi noe sted, og så ble det litt usikkert om jeg hadde riktig søknadsnummer, siden det jeg har egentlig er Sverre sitt, og han har jo allerede fått sin arbeidstillatelse for to måneder siden. Jeg forklarte at vi hadde fått beskjed om at vi skulle ha samme nummer siden vi var gift, selv om sakene ikke ble behandlet samtidig. Da sa damene at de huska oss, det var oss det var så mye styr med fordi jeg først hadde søkt om Dependent Pass og så ombestemte meg og heller ville ha Work Permit. Ja, sa jeg, og tusen takk for hjelpa forrige gang (som besto i et ”well, maybe you can’t go to Norway then, if you want a work permit!” men det minte jeg dem ikke på). Og til slutt fant de meg i ei brun bok som var 50x50 cm stor, og 25 cm tykk, og der stod det at saken min var sendt til behandling 20. februar. ”So you should go and talk to the people at Office Two!”

”Thank you so very, very much for all your help!” sa jeg, og ba pent om å få tilbake passet mitt, som var sendt til Immigration Office’s eneste datamaskin, for å se om de kanskje kunne finne saken min på den måten (noe de ikke gjorde, men det gjør jo ingenting, når de fant meg i boka). Jeg fikk passet, kryssa gårdsplassen like rolig som storken hadde gjort, og snek meg inn på Office Two igjen med mitt største smil. Kanskje de kunne gi meg et lite råd om når det var lurt å komme tilbake for å se om saken var behandla? Så slapp de å plages med at jeg kom og maste så ofte...

Neste mandag kan jeg komme tilbake. Det er dagen før oppholdstillatelsen min går ut. Hvis jeg ikke får arbeidstillatelsen min da, må jeg levere inn passet og være ei uke uten pass og lovlig opphold, mens jeg venter på en forlengelse av vente-oppholdstillatelsen min. Men jeg lever i tro, og regner med at alt er i orden neste mandag! Og tross alt betaler jeg ikke skatt her, så noen avgifter til immigrasjonsmyndighetene kan jeg godt avse. Jeg begynte jo ikke en gang å gråte.

Dette har jeg sett langs veien i dag:

1. En bodaboda med sjåfør, en femåring og ei dame som ammer en baby.
2. Den kinesiske ambassadøren.
3. Dagens avis med hovedoppslag om at trafikkreglene skal strammes alvorlig inn.
4. To bodabodanestenulykker. Som gjorde meg redd, men knapt fikk de uganderne som sto der til å løfte et øyenbryn.
5. En død slange med tarmene utover fortauet.
6. To sauer som tilsynelatende kom ut av en kiosk.
7. Tre joggende damer i en bratt oppoverbakke.
8. En sykkel med en kasse på 50x100x70 cm, et bord og en stol på bagasjebrettet.
9. Ei gammel, skrukket dame som sitter i veikanten og hugger stein til grus.
10. Enorme, blomsterkledde fire meter høye murer rundt enorme villaer med parkanlegg og basseng.
11. En bodaboda med to menn og ei datamaskin på. Skjerm, harddisk og tastatur, alt i størrelse stor, hvit fra 1997.
12. En sykkel med yoghurtbutikk på bagasjebrettet.
13. 20 barn i grønne skoleuniformer.
14. 15 trafikkpolitibetjenter i beige uniformer.
15. 75 vaktmenn i lyseblå uniformer.
16. Ei dame som sover på fortauet ved siden av sin lille butikk som selger bananer og kokt eller stekt mais.
17. En sykkel med fire høner hengende fra styret.
18. En tankbil med påskriften ”Jesus is the living water-water supply”.
19. Rio Ferdinands leilighet (I hvert fall I følge reklamen, jeg har aldri sett han sev).
20. En mann som går midt i gata og selger badmintonracketer, rosa og grønne håndklær, mobiltelefonladere og kalkulatorer.
21. En annen mann som går rundt og selger voksduker, åtte ruller på to meter i bredden, som han bærer på skulderen.
22. En sørafrikansk tidligere leiesoldat.

Back in business!

Overskrifta er valgt bare for å vise hvem som driver denne bloggen. For Sverre har jo vært her hele tida, med business as usual. Men jeg og Milan har vært en måned i Norge, og det var ganske annerledes. Milan kan nok ikke huske at han har sett snø før, og i år fikk han se mye! Han satte seg opp i senga midt på vår første natt i Kjempers Fødeland, og sa ”i Norge er det veldig kaldt og vi må ha på masse klær!”. Så la han seg til å sove igjen. Men han fikk rett, det var innmari kaldt, mer snø enn på flere år, og fantastisk fint å være hjemme! Nå leker han skiskyting gjennomsnittlig tre timer per dag, og vi strever med å forklare barnehagetantene og naboer at det er en sport, ikke krig han leker…

Hjemme igjen altså, i hjemmet vårt og huset vårt og dagliglivet vårt. Og hos Sverre. Tusen takk for oss, det var en fest å være på besøk, men jammen er det godt nå også. Milan forteller med glede i stemmen at i Uganda trenger vi bare shorts og t- skjorte. Og jeg hiver meg i jobbinga med fornyet energi. Jeg har jo vært på forberedelseskurs og fått Fredskorpsetidentitet og gode ideer. Og første dag tilbake på jobb starta med besøk på Heritage Day på Kalinabiri Secondary School, med time på time med tradisjonell sang og dans. Trommer og vrikkende hofter og ristende fjær. Og for å gjøre overgangen litt lettere, var det noen elever fra en norsk videregående skole på besøk, som spilte Per Spelmann og Liti Kjersti. Og denne uka ser ut til å bli full, med møter både torsdag, fredag og lørdag. Ingenting kan være bedre. Jeg lager møtebudsjetter og skriver foredrag og planlegger gruppeoppgaver om gender imbalance. Jeg er glad. Og nå skal jeg publisere dette, og håpe at alt det gode varer. Og i ettermiddag skal jeg drikke kaffe med Vanja:)

Tidsklemme?

Det er ikke akkurat mitt yndlingsord, det passer liksom best for førti år gamle karrierekvinner som trener og har bil og båt og hytte og jobber i TV. Jeg har aldri helt følt at det var et ord for meg. Men jeg må jo innrømme det, livet kan være travelt, til og med stressende. Så en av de beste tingene med å flytte til Afrika, var å slippe ut av tidsklemma. De har ikke det her. Time squize, liksom? Nei, her er det slow motion living, kom når du kan og gå når du vil, og rekker du det ikke i dag, så gjør du det en annen dag. Og smiler. Og det er så godt!

Varmen gjør at nakkemusklene løser seg opp, stiletthælene gjør at man går sakte (altså, jeg går ikke på stiletthæler, men jeg prøver å gå sakte likevel, og være rak i ryggen), og sola funker som klokke. Tidlig, midt på dagen, sent. Her trenger vi ikke å stresse! Vi trenger ikke å nå bussen, for den venter. Og jeg trenger ikke sette opp farten for å nå den, heller, jeg kan rusle videre eller trippe elegant, og plass får jeg. Og jeg kan komme på jobben når jeg vil, det spørs jo helt hvordan trafikken er, det. Og om jeg syns jeg trenger å gå innom butikken først, eller kanskje ta en kaffe, så vær så god. Og vil jeg mate kaninene i barnehagen før jeg sier hadet til Milan, så er det helt greit. Er det noen som vil treffe meg på jobben, så setter de seg i sofaen og venter til jeg kommer. Og smiler. Det gjelder bare å komme inn i den riktige modusen, den langsomme, så er det utrolig befriende.

I dag, for eksempel, har jeg et møte med 15 university branch leaders klokka elleve. Men det regner. Og ingen kan jo reise i regnet, sånn er det bare. Så derfor skriver jeg dette innlegget, for å minne meg selv på alle de fine sidene ved African time uten tidsklemme. Jeg irriterer meg ikke over at ingen kommer, for de kommer jo etterpå, når det slutter å regne og de får plass på bussen. Kanskje regner det så lenge at de blir nødt til å spise lunsj før de kommer, men de kommer. Det er jo ikke sånn at man kan få verden perfekt, akkurat de samme tingene som gjør at folk ikke kommer på møtet klokka elleve, men kanskje klokka to, er det jo som gjør at jeg slipper å stresse med tidsklemma. Vi kan sove til Milan vekker oss, så kan vi bygge litt lego, spise havregrøt til frokost, kjøre litt bodaboda, og så rusle av gårde til jobben. Jeg gjør det, og jeg nyter det, og jeg prøver å ikke irritere meg når andre også gjør det. For det er jo ikke noe som haster. Det er Sverre som skal hente Milan i dag, og jeg kan være her hele ettermiddagen, det eneste jeg skal rekke er middagsgjester klokka fem. Men det er jo Sverre som skal lage middagen, jeg får komme til dekka bord. Så jeg kan vente. Og nyte roen. Og smile når de kommer ruslende et par timer for seint.

Slow motion happy people. Det er oss. Og nå er klokka fem på ett.

EN VAKKER DAG

Nå vil jeg fortelle om den fine dagen min. Det var første skikkelige arbeidsdag etter juleferie og ei uke med hjemmekontor (som egentlig er bare tull når man samtidig skal passe en toåring), og det var en god dag på jobb. Det begynner å skje ting, og jeg forberedte virkelige møter som skal finne sted, og ikke bare foredrag og prosjekter jeg kanskje kan gjøre noe med en eller annen gang. Konkret er alltid bra, syns jeg.

Så jogga jeg ned til barnehagen for å hente Milan. Ja, det er nedover, men det var jogging. Og det er varmt her. Og etterpå måtte jeg jo trille Milan opp igjen, på den skranglete kjøpesentertrilla, og det var egentlig det tyngste. Da vi kom hjem undersøkte vi bananpalmen i hagen, for å se om bananene har blitt modne enda, det har de ikke. Så sjekka vi avokadotreet, men avokadoene var heller ikke modne. Så da kjørte Milan på boda boda’n sin mens jeg slappa av på verandaen.

Og nå har vi spist ris og grønnsaker til middag, og Milan har bada og lagt seg, og Sverre rydder og ordner. Snart skal vi lese hver vår gode bok mens vi spiser pannekaker til dessert. Jeg ville bare dele denne idyllen.

Roadside

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder fra landeveien, så kan vi drømme om den dagen vi får lappen og kan kjøre hvor vi vil...


Bilverksted. Alltid åpent.

Og det kan jo trengs, for her har jammen bussen kjørt seg fast i veiarbeidet. Og alle mann må ut og dytte.

Og går ikke bussen, så går lastebilen.

Madrasslass.

Marked langs veien.

En fil i hver retning, og en fil i midten for bodabodaene.

Rasteplass med salg av bananer, mais, vann og grillspyd.

Ved?

Høylass.

Okser på vei til slakting.

Høner på vei til å bli julemiddag.

Geit som sikkert også skal bli julemiddag.

En bøtte- og kosteselger midt i rundkjøringa.

Nyttårstalen

Denne gangen blir det litt mer alvorlige saker, det er jo årsskifte og tid for ettertanke og store planer for framtida og alle slags ting. Uganda er et deilig land å bo i, syns vi, her vi bor i sus og dus i Kampala, og prøver å gi inntrykk av at livet stort sett består av basseng og passion juice. Men Uganda er også et land som har vært herjet av borgerkrig i over 20 år. I hvert fall de nordlige områdene, hvor Lord’s Resistance Army, med Joseph Kony i spissen, bortfører barn og voldtar kvinner og kjemper for å få danne egen regjerning. Da skal landet styres med de ti bud, og diverse profetier som Kony får direkte fra Gud. Jeg veit ikke hvor han får det fra, men Gud er det nok ikke. Det har vært en grusom og brutal krigføring, der stort sett ingen andre enn sivilbefolkningen lider. Og det er vel også derfor de har kunnet holde på så lenge uten å bli stoppa.

Kony er fra Acholifolket, og det er på en måte deres rettigheter han ønsker å kjempe for, men det er samtidig dem han lemlester, og deres barn han kidnapper for å bruke til soldater og koner, og deres landsbyer han brenner ned, så det er også de som lider mest på grunn av krigen. Og de begynner å bli slitne, og de begynte å se håp. Det har vært fredssamtaler de siste par årene, ledet blant annet av en av geriljalederne fra Sør Sudan, og krigføringen roet seg, og folk begynte å flytte hjem fra flyktningleirene sine for å starte et nytt liv. Det eneste som mangla var Konys underskrift, men det var bare en formalitet, og nå i høst skulle han også møte opp for å underskrive.

Men Kony er etterlyst av menneskerettsdomstolen i Haag, og vil sannsynligvis få en ganske streng straff hvis han blir tatt, og da er det jo ikke så fristende å komme ut av jungelgjemmestedet sitt. Så han kom ikke til den første underskrivelsesseremonien, og ikke til de tre andre, heller. Og da fikk Hans Høyhet President Museveni nok, og slo seg sammen med hærene til Kongo og Sør Sudan, og gikk til angrep. Og Kony gikk til motangrep. Ikke på hærene, så klart, det kan han jo ikke, men på sivilbefolkningen. Denne gang i Kongo, for det er der han holder til for tida, etter å ha blitt drevet ut fra både Uganda og Sudan.

I følge avisene er det ca fire hundre drepte i løpet av juleuka. Hvor mange som er bortførte, veit jeg ikke. Heller ikke hvor mange som er etterlatt skadet, foreldreløse eller hjemløse, eller som har fått ødelagt avlingene sine. Men denne krigen er fæl, og den har vart alt for lenge. I media her er det mange diskusjoner om hvorvidt det var riktig å gå til angrep nå, og ikke prøve fredssamtaletaktikken enda litt lenger, og de regjeringsvennlige avisene heier stort sett på presidentens Operation Lightening Thunder, mens de andre hevder at det kanskje ikke er så rart at Kony ikke underskrev, siden Museveni tross alt heller ikke har gjort det.

Jeg veit ikke hva som er riktig å gjøre, jeg. Men jeg lurer på om dere har hørt noe særlig om denne krigen der hjemme? Konflikten litt lenger sør i Kongo var jo hovedoppslag et par uker i høst, men da ble det kanskje nok? Man kan godt kritisere diktatoren Museveni, president Kabila i Kongo, som kanskje har mer enn nok annet å streve med, og lederne for Sør Sudan, som ikke er et eget land enda, en gang, for å gjøre for lite, eller å velge feil taktikk. Men jeg tenker kanskje at resten av verden kunne få en irettesettelse også? Altså, hvis US Army, eller FN, eller NATO, eller hvem veit jeg der ute, bestemte seg for at nå var det nok, hvor vanskelig er det egentlig å ta en middels sinnssyk krigsherre med en hær av barnesoldater? Selv om jungelen er ugjennomtrengelig? Jeg syns bare det høres rart ut. Og jeg syns det høres litt for dårlig ut.

Det var bare det jeg ville si. Godt nytt år! Vi koser oss ved Bujagali Falls, og nyter det deilige Uganda. Dere kan forresten se filmen Wardance, hvis dere finner den. Den ble nominert til Oskar for beste dokumentar i 2007, og det var fullt fortjent.