Veien til førerkortet 1.

”La heller en kineser kjøre!” har vært mitt slagord i mange år. Jeg har ikke sett noen som helst grunn til å sette meg bak rattet på en bil, streve med clutch og trafikk, og forurense verden. Jeg har stolt fullt og helt på Oslo Sporveier og Kampalas litt mindre organiserte, men mye mer effektive, matatutjenester.

Men nå har vi valgt å flytte til Stavern til høsten, og det valget viser seg å få alvorlige konsekvenser. Vi kommer til å trenge bil, og da må vi først ha førerkort. Og jeg har vegra lenge, men nå har endelig stunden kommet. Og det starta på fredag, med legesjekk. Som en korrupsjonskonsekvens er det kun én lege som kan brukes til dette, og vi hadde fått time klokka ti. Men da var legen på en annen jobb, så vi kunne komme tilbake klokka to. Halv tre kom jeg, spent og nervøs, det hadde jo vært kjedelig hvis jeg ikke fikk lov å kjøre opp på grunn av noen hittil ukjente helseplager.

Heldigvis gikk det bra. Jeg besto synstesten, og har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke fortalte at jeg hadde på linser. Så ble jeg bedt om å vri anklene opp og ned, samme bevegelse som man gjør når man skal tråkke på pedalene. Dette greide jeg fint, og vips hadde jeg passert helsesjekken, fiks ferdig godkjent for førerkortet!

Og som seg hør og bør starta undervisninga med teorikurs, lørdag morgen. Tema: radiatoren. Vi har nå hatt to timers undervisning om denne viktige delen av en motor, og jeg føler meg klar for å hive meg ut i trafikken. Radiatoren er svært viktig, og den må kun fylles med filtrert vann eller kjølevæske. Læreren understreka flere ganger at man ikke, under noen omstendigheter, må fylle såpe i radiatoren. Det er greit, det skal jeg huske. Derimot, i spylevæsketanken, der er det helt greit med såpe. Men pass på at du bare bruker flytende såpe eller sjampo, ikke såpestykker eller omo. Jeg tror jeg kommer til å gjøre det godt på den norske teoriprøven om ei stund…

Vi skulle reise på besøk til noen venner rett etter kurset, og var litt stressa på tida. Man kan av og til bli litt irriterte når møter starter alt for seint og varer alt for lenge. Men læreren var veldig flink, ba oss si fra et kvarter før tida var ute, for å få tid til spørsmål. Til slutt sa han ”da har vi ett minutt igjen, et siste spørsmål?” En ivrig fyr på bakerste benk reiste seg: ”Kan du kanskje repetere det du sa den første halvtimen, for oss som kom litt seint??” It’s just the beauty of Africa!

Og i dag var det tid for første kjøretime. Jeg var svett og nervøs! Men helt uten grunn. Jeg fikk sitte i førersetet, tråkke på clutchen, men ikke starte motoren. Jeg fikk en grundig innføring i hva alt på dashbordet betyr, hvor lys og vindusviskere og pedaler er, og deres nytte, og en rask gjennomgang av motorens deler og bruksområder. Og kjørelæreren sa ”But Sara, why do you come to a driving school if you already know all this??” Det var etter gjennomgangen av dashbordet. “For å lære å kjøre,” sa jeg. Og så smalt en diger FN-bil med radarantenne inn i en boda rett utafor kjøreskolen, og en halvtime senere satt bodaen fortsatt fast i bilen. Jeg gruer meg fortsatt like mye til kjøringa begynner…