Kakerlakker og andre kryp.

Her om dagen, eller rettere sagt kvelden, hørte vi en knatrelyd like etter at vi hadde lagt oss. Det hørtes ut som om noen krøller sammen et ganske stort papirark. ”Det er nok ute” sa jeg. ”Nei, det er her inne” sa Sverre. Så skrudde vi på lommelyktene (vi har alltid hver vår liggende ved hodeputa, sånn i tilfellet et eller annet), og begynte å lyse. Og så fant vi en ganske stor kakerlakk, kanskje sju cm lang, en sånn med ganske tjukke, takkete bein, brun-oransje og glinsende, som krabbet rundt på en Banana Boat-papirpose med julegaver (men jeg sier ikke til hvem…). Altså, jeg tåler ikke kakerlakker. Jeg blir helt skjelven, kroppen prikker, det kjennes ut som om jeg kan besvime. Jeg pleier å fortelle det til vaktmannen hver gang vi finner noen (akkurat som om det er kakerlakker han skal vokte oss mot), og han ler godt. Så sier han et eller annet han syns er passende, i dette tilfellet ”yes, they like it dark”.

Men for å fortsette historien: vi diskuterte litt om vi skulle drepe den med Doom, men fant ut at det ville trenges ganske mye spray før den døde, og at vi da sannsynligvis ville få ganske vondt i hodet av å sove der inne. Så prøvde vi å fange den med en kopp (på dette tidspunkt hadde kakerlakken kommet seg over i stolen der vi hadde klærne våre og sengeteppet liggende). Det greide vi, men vi (Sverre) kunne jo ikke stå og holde den hele natta. Så fant vi et fat, og fikk lirka det under koppen, men da rømte kakerlakken. De er heldigvis ikke så smarte, og kan ikke rygge, så vi fikk fanga den på nytt, og nå inni kopp-fat-fella (et triks jeg lærte av Rebecca i Malawi).
Men hvor skulle vi gjøre av den? Sette den på gulvet til i morra? Tenk om den på mystisk vis skulle rømme? Sette den på trappa? Hva ville den vel ikke tiltrekke seg av uhyrer? Skylle den ned i do? Nei, vi har nok ikke sterk nok flush i vannklosettet vårt til at den ville forsvinne, og ikke veit jeg, de lever vel gjerne i vann også? Så åpna vi kjøkkendøra, Sverre gikk ut på trappa, jeg gjemte meg ganske langt inne i huset (selv om jeg skulle lyse med lykta så han så hva han gjorde), og så kasta Sverre kakerlakken så langt av gårde som han greide. Jeg aner ikke hvor langt det er, men det vil jeg helst ikke tenke på. Vi har ikke sett mer til den, i hvert fall.

Nå sitter jeg og tenker på at det kanskje er dumt å skrive dette. Hvor mange potensielle på vippen-gjester har jeg nå fått til å hoppe ned fra gjerdet og bestemme seg for ikke å komme likevel? Det er jo ikke det jeg vil oppnå med denne bloggen. Vi vil gjerne ha besøk! Så derfor vil jeg føye til at dette var historien om kakerlakk nr fem jeg har sett etter at vi flytta hit. Og en av dem var i Malawi, så den telles vel neppe. Så da blir det bare fire. Fire kakerlakker på over tre måneder, det er mindre enn det man kan finne på en middels bra kafe i Oslo. Bare at dere ikke veit det. Fordi dere ikke er der når det er mørkt. Så strengt tatt, hvis dere er redde for kakerlakker, så burde dere heller komme hit til gjestesenga vår i Kampala, enn å gå på byen i Oslo.

Når det gjelder andre kryp, hva kan jeg si? De finnes så å si ikke. En dag var det ca tre tusen småmaur (bitte,bitte små) som sprang forbi trappa vår bærende på hvite ting, men da jeg tok med meg vaktmannen for å se på dem to minutter senere, var de borte. ”Maybe they’re migrating” sa han da. Da har de i så fall flytta bort fra oss. Og for å være på den sikre sida, spraya jeg hele trappa og ytterveggen med en god dose Doom. Så nå er det ingen maur her.
Av og til har vi firfirsler i taket. De er små og hvite, og ligger klistra fast der oppe, og gjør ikke en flue fortred. Eller, det er jo akkurat det de gjør, de spiser fluer og edderkopper og maur, og mygg hvis de får fatt i dem, men da gjør de i hvert fall ikke meg fortred, men heller en tjeneste. Så firfirslene kan vi være glade for. Og aldri har jeg sett at de har krabbet lavere ned på veggen enn over hodehøyde, jeg er ikke noe bekymra for at de skal være i senga mi. En kveld satt det en på veggen over senga til Milan da han skulle legge seg. Først sa han ”hei, fine firfirsle”. Så sa han ”den får ikke komme inn i myggnettet mitt, da!” med litt sånn klagende pipestemme. Og det fikk den jo ikke, og ikke tror jeg at den prøvde, heller, og neste dag var den borte. Så sånn er det med firfirsler. Ingen ting å bekymre seg over. Dere er alle hjertelig velkomne! Og skulle det komme en kakerlakk igjen, vel, da skal jeg få Sverre til å ta den.