Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
.JPG)
Uganda
* Hovedstad: Kampala
* Areal: 235 796 km2
* Befolkning: 28,2 millioner (2006)
* Språk: Luganda, engelsk, swahili og over 30 andre språk.
* President: Yoweri Museveni (siden 1986)
* Forventet levealder: 52 år (80 år i Norge).
* Tilgang til rent vann: 54,6% av befolkningen (2002). Og med "tilgang" menes maks 500 m i urbane strøk, og maks 1,5 km i rurale strøk.
* Velstandsnivå: 90 % av befolkningen har såpe å vaske seg med, 44 % har en radio (2002).
37,7% av befolkningen lever under nasjonal fattigdomsgrense, og 66,7% av befolkningen i byer lever i slumområder.
* Barnedødelighet: 134 barn per 1000 levendefødte (Norge: 4 per 1000 levendefødte) .
"This is truly the pearl of Africa" sa Winston Churchill i gamle dager.
* Areal: 235 796 km2
* Befolkning: 28,2 millioner (2006)
* Språk: Luganda, engelsk, swahili og over 30 andre språk.
* President: Yoweri Museveni (siden 1986)
* Forventet levealder: 52 år (80 år i Norge).
* Tilgang til rent vann: 54,6% av befolkningen (2002). Og med "tilgang" menes maks 500 m i urbane strøk, og maks 1,5 km i rurale strøk.
* Velstandsnivå: 90 % av befolkningen har såpe å vaske seg med, 44 % har en radio (2002).
37,7% av befolkningen lever under nasjonal fattigdomsgrense, og 66,7% av befolkningen i byer lever i slumområder.
* Barnedødelighet: 134 barn per 1000 levendefødte (Norge: 4 per 1000 levendefødte) .
"This is truly the pearl of Africa" sa Winston Churchill i gamle dager.
Nasjonalfuglen
Altså, internettet vårt greier ikke laste ned så mange avanserte funksjoner. Tenk tidlig nittitall. Så det ble ikke noe tekst i innlegget. Jeg prøver å legge det inn som kommentar i stedet, det kan jo være like bra, det?
SvarSlettHer:
Haha, takk skal du ha, Stian! Jeg tror vi kan si at våre blogger på en måte er en illustrasjon på forskjellene mellom Nord og Sør. Dere er høyteknologiske, fancy Amerika, vi er Afrika, som ikke har fått være med på festen i like stor grad. I helga har ikke den nettsida der vi administrerer bloggen fra funka i det hele tatt. Men vi skal bli bedre og bedre, og vi har stor tro på Obama (nesten i overkant, vil jeg si, i Kenya ble det offentlig fridag dagen etter valget og jeg har mange ganger allerede blitt takka for å stemme på han), og en dag skal vi reise oss fra det røde støvet og verden skal få øynene opp for the African Way, her er menneskehetens vugge og her har de skjønt greia med simple living og at jorda bare er til låns.
BUSS og BARNEVOGN
Lørdag 8. november var det tre måneder siden vi kom hit. Vi feira jubileet med kake. Søndag dro vi inn til yndlingsstedet vårt i byen, Sheraton gardens, en stor, flott park (den eneste parken i byen, egentlig). Milan elsker å løpe der, og det er fredfullt å sitte i skyggen av et stort jakarandatre og lese. Og for første gang greide vi å ta bussen hjem også. Det var en fin markering av tremånedersjubileet, syns jeg.
Bussene her er jo Toyota Hiace minibusser, med sjåfør, conducter og 14 passasjerer, og det er ganske vanskelig å få plass til vogna. Den er for stor til å ligge bakerst, en gang prøvde vi det, og da gikk bakluka opp og den falt ut av bussen midt i et av de travleste gatekryssene i Jinja Road, og skapte ganske kaos, så det var ikke noe særlig vellykka. Så jeg må ha den på setet ved siden av meg, og med meg og Milan og alle tingene våre i tillegg, er det ganske trangt. Derfor må jeg sitte på første rad, der er det litt bedre plass. Men det er populære seter, så jeg må helst komme først på bussen. Når vi skal reise til byen går det ganske greit, vi bor ikke så langt unna en endeholdeplass, men hjem igjen er det mye verre. Vi har greid det noen ganger fra jobben til Sverre, og hvis vi har vært uten vogn, men dette var en merkedag. Første gang med bussen hjem fra Kampala Road. Det er så utrolig surt å måtte ta drosje hele tida, ikke fordi vi har lyst, men fordi vi ikke kommer oss hjem på annen måte. Dette var riktignok søndag, og mye mindre trafikk enn vanlig, men jeg er optimist! Fra nå av blir det masse buss hjem, og bare drosje når vi har lyst til å unne oss den luksusen.
Det er forresten mye jeg kan skrive om den vogna. Å bruke vogn til å transportere barn i er ikke akkurat så vanlig her, for å si det sånn. Det hender jeg føler at vi er et trillende sirkusfølge. Og veistandarden her er litt annerledes enn hjemme også. Vi klagde på vogna allerede i Norge, vi, at den var så vanskelig og tung å trille, og da fikk vi til svar at det egentlig bare er ei kjøpesentertrille. Men det var den vi valgte å ta med likevel, for den blir ganske liten når den legges sammen, og den er ikke så mye verdt at det gjør noe om den går i stykker (som jo er ganske sannsynlig, behandlinga den får tatt i betraktning). Når vi triller av gårde sitter Milan som en konge og vinker til alle, jeg peser og stønner og sparker meg fram, lyserosa i fjeset, barn springer rundt oss og roper og vinker, og hjulene setter seg fast i hull og kanter og dumper med jevne mellomrom. At veiene skal være framkommelige for barnevogner er nok ikke på prioriteringslista til regjeringa, tror jeg. Og det er for så vidt like greit, jeg syns jo det, de har andre ting å bruke pengene på, men slitsomt kan det være. Men jeg har jo ikke så mye annet å gjøre her, så å være underholdning kan være like greit som noe annet. Og jeg tror jeg kan få ganske sterke armer av det. Det gjelder å finne positive ting, da blir alt så mye hyggeligere!
Her er en liste over positive ting med vogna vår:
1. Den er her. Vi slipper å bære Milan.
2. Han kan sove i den på dagen.
3. Vi gir mange underholdning og noe morsomt å snakke om.
4. Jeg får bedre kondis.
5. Jeg får sterkere armer.
6. Milan slipper å gå så langt. Selv om han skryter av at han har store, sterke bein, så orker han ikke så lange strekker om gangen.
7. Vi kan frakte ting i den.
8. Han kan sove i den på kvelden også, sånn at vi kan være med på Nordic Sports Day-fest på den svenske ambassaden, for eksempel.
9. Når det regner og vi har på regntrekket, er vi dagens lættis i hele byen. Mange familier kan få noe vittig å snakke om ved middagsbordet etter å ha sett oss