Ja, hva skal vi egentlig gjøre i jula?

Det er jo ikke det at vi har det travelt, vi har plenty med tid, men dagene går nå likevel. Rart med det der. Men til slutt greide vi å finne ut at hotellet vi vil være på i jula ikke er nedlagt, og få en e-postadresse som funka. Etter litt fram og tilbake-mailing med spørsmål om de har myggnett, barneseng, priser og sånne ting, sendte vi en mail med reservasjon for fire dager i jula. Det var jo over en måned igjen. Men det er fullt. Helt fullt, ikke et eneste rom igjen. Så hva gjør vi da i jula?? Det kan se ut som om vi er litt seine med planlegginga her...



Og det hadde jeg ærlig talt ikke trodd. Jeg vil ikke være frekk, men jeg har ikke akkurat inntrykk av at ugandere sånn generelt er så innmari tidlig ute. I hvert fall ikke de på jobben til Sverre. De snakker fortsatt om at Sverre og sjefen hans kanskje skal ta en tur til Rwanda i slutten av november. Altså, Rwanda er nabolandet, men det er jo et stykke å reise likevel, og i hvert fall med buss, som er alternativet her. Og det er jo snakk om å bli der noen dager, når de først betaler reise og visum. For meg er dette slutten av november. Så jeg trodde vi hadde god tid med å planlegge jula.

Men det var altså feil, og nå ser det ut til at det blir hjemmejul. Shit ass. Hva skal vi spise?? Vi har ei kokeplate som virker, og ei som nesten virker, og et bittelite kjøkken. Pinnekjøtt blir det helt sikkert ikke, selv om Sverre sirkler rundt kjøttdisken hver gang vi er på butikken, for å se om de har noe lam som kan ligne. De har ikke det. Kanskje vi må bestille bord på en indisk restaurant, hvis ikke alle restaurantene også er fulle allerede. Men jeg veit ikke om jeg og Sverre og Milan og mange fremmede, og ingen barnestol, på en indisk restaurant, er det som får julestemninga til å strømme på. I disse dager er det bare svetten som strømmer, i hvert fall. Men fredag er det Christmas Concert i barnehagen, og Milan danser og synger og vrikker hele dagene nå, så alt blir kanskje mye bedre etter det. Jeg skal i hvert fall kjøpe røde lys! Hvis jeg finner.

En liten tur i bassenget

Vi ligger ved bassengkanten og koser oss, og leser bøker og surfer på internett med vårt trådløse bærbare moden. Sverre har hjemmekontor i dag, så vi tok det med oss hit til bassenget, og lever det reneste luksusliv. Vi gikk hjemmefra tidlig om morgenen, det gjør man jo når man skal på jobb. Først er det en ti minutters gåtur langs ganske hullete røde jordveier, ned til bussen. Milan ville også gå, så det tok førti minutter. But what’s the rush? Først hilste vi på tre hunder som lå og sov (det gjør de nemlig ikke på natta!), så skulle vi snakke med noen geiter som sto i grøftekanten og spiste, og si hei til den hvite høna. Som egentlig er en brun hane, men det er jo ei hvit høne der også, så det blir på en måte riktig. Milan er veldig tøff på avstand, når han hører hanen galer, sier han ”den hvite høna mi roper på meg” og så må vi gå og hilse på, men når den galer sånn helt nært, så sier han ”den er sint!” Og så kan vi gå videre. Det er noen kaktuser vi må se på og ikke ta på fordi piggene stikker, og så må han servere ca søtten kakestykker (steiner) som han finner langs veien. Og så er vi ved skolen, og må hilse på alle barna som roper byebye muzungu. Og så er vi framme ved busstoppet, og i dag er det en kuflokk der også. Det er et kombinert buss- og bodabodastopp, så det står alltid en fire-fem motorsykler med sjåfører der og venter. Men de veit at vi ikke vil sitte på, så de spør ikke så ivrig. Og ganske snart kommer første buss, som er full. I dag måtte vi vente ganske lenge, for vi har med vogna, men til slutt kom en buss som skulle andre veien, som hadde plass til oss. Så fikk vi stabla oss inn, og ble med til endestasjonen, og måtte vente til bussen var full, så kunne vi kjøre. Men da gikk det fort. Vi kjørte forbi frukthandlere med stabler av aubergine, tomater, avokado og papaya, snekkere med rekker med senger og hyller, og boder med klær og sko hengende i snor fra taket. Vi fikk motorstopp over en alt for høy fartsdump, men fikk start igjen nesten straks, og kjørte forbi en bodaboda med fire høner hengende fra styret. Så var vi framme. Sverre måtte riktignok videre, for han måtte på et møte på kontoret, selv om det var hjemmekontor, men nå er han tilbake. Og nå ligger vi altså her blant palmer og mangotrær, og drikker passion juice og kaffe, og bare koser oss. Sverre og Milan svømmer, og jeg syns de er så vakre, og livet er så bra som det kan bli. Uganda er et fint sted i november!

Barnehagen. Eller skolen, som det heter her.

Milan begynte i barnehage litt tidligere enn planlagt. Jeg var ikke så tålmodig som jeg trodde. Eller, det var ikke så mange parker og lekeplasser og aktivitetstilbud og steder å finne venner som jeg trodde. Det høres jo bedre ut, for min del. Så allerede dag 36 begynte han i barnehage. The Hungry Caterpillar Pre-school, class Nursery 2. Så fra åtte til tolv har han skole, så er det varmlunsj (og da har de allerede spist frokost og hatt to snack times, så det er ikke noen slankekur…), som vi kan betale ekstra for, så Afternoon Clubs, som vi kan betale enda mer for, og så Day Care, som selvfølgelig også koster. Men hvis vi henter han før tre, så slipper vi å betale for det.

Barnehagen har eget svømmebasseng, og tirsdager og onsdager har Milan svømmeundervisning. Tirsdager har han også sports. Fredager er det water play, som er litt sånn plaske med vann i baljer og bli innmari våte. Så han er godt fornøyd. Selv var jeg litt ambivalent i starten, det er et kjempefint sted, store gressplener og kaniner som springer omkring, men en litt annen pedagogikk enn vi er vant til. En noe over middels bekymra mor kan få litt mageknip. For når det er sand pit time, da er det meninga at hver eneste toåring skal sitte i sandkassen, og ikke springe omkring. Og det er jo ikke akkurat sånn Milan er vant til å ha det, vi pleier vel mest å følge etter han akkurat dit han vil… Men på den andre side, pappa syns nok at vi lar Milan bestemme litt vel mye selv, så det er vel en middelvei i alt. Og jeg har blitt veldig rolig etter hvert. Han har fortsatt sin sterke vilje intakt, noen ganger er det nesten så jeg skulle ønske de kunne knekke den, bare litt… Toåringer, ass! Og han er så glad for Auntie Farida og alle vennene sine, og ville nok helst vært der hver dag, ikke bare tre dager i uka. Han smiler lurt og sier at han skal gråte når jeg går, men som oftest er han så travelt opptatt med å sykle rundt på en boda-boda (lekemotorsykkel), eller mate kaninene, eller spille dataspill, at han glemmer å gråte.

Og i følge lærerrapporten forrige uke, har han allerede lært alle tallene fra en til fem, og alle bokstavene til og med F. På engelsk. Det kan jeg jo ikke klage på! Selv om jeg kanskje heller vil si at ”he was present while this was being teached”. Men det er vel bare flisespikkeri. Vi er alle veldig glade for barnehagen! Og nå gleder vi oss til julespillet, som skal være i slutten av november. Vi har fått innbydelse, dress code for Nursery er brun skjorte og svarte bukser for gutter. Altså, det var jo dress code på coctailpartyet (som er caterpillar-varianten av foreldrekaffe), men dress code for toåringer?? Litt i overkant, kanskje. Jeg håper brun body med hvite roboter og svart shorts med dødningehode godkjennes. Milan har ikke akkurat flust med skjorter. Og jeg kjenner at en liten opprører rykker i meg. Men det skal bli morsomt å se, de har øvd og øvd i ukesvis, og de voksne har salsakurs hver ettermiddag. Så bare vent på rapport. Og det er lov å ha med familie og venner, så hvis noen syns dette høres ut som noe de ikke kan gå glipp av, så er det bare å hive seg på flyet:)

www.thehungrycaterpillarug.com

Kakerlakker og andre kryp.

Her om dagen, eller rettere sagt kvelden, hørte vi en knatrelyd like etter at vi hadde lagt oss. Det hørtes ut som om noen krøller sammen et ganske stort papirark. ”Det er nok ute” sa jeg. ”Nei, det er her inne” sa Sverre. Så skrudde vi på lommelyktene (vi har alltid hver vår liggende ved hodeputa, sånn i tilfellet et eller annet), og begynte å lyse. Og så fant vi en ganske stor kakerlakk, kanskje sju cm lang, en sånn med ganske tjukke, takkete bein, brun-oransje og glinsende, som krabbet rundt på en Banana Boat-papirpose med julegaver (men jeg sier ikke til hvem…). Altså, jeg tåler ikke kakerlakker. Jeg blir helt skjelven, kroppen prikker, det kjennes ut som om jeg kan besvime. Jeg pleier å fortelle det til vaktmannen hver gang vi finner noen (akkurat som om det er kakerlakker han skal vokte oss mot), og han ler godt. Så sier han et eller annet han syns er passende, i dette tilfellet ”yes, they like it dark”.

Men for å fortsette historien: vi diskuterte litt om vi skulle drepe den med Doom, men fant ut at det ville trenges ganske mye spray før den døde, og at vi da sannsynligvis ville få ganske vondt i hodet av å sove der inne. Så prøvde vi å fange den med en kopp (på dette tidspunkt hadde kakerlakken kommet seg over i stolen der vi hadde klærne våre og sengeteppet liggende). Det greide vi, men vi (Sverre) kunne jo ikke stå og holde den hele natta. Så fant vi et fat, og fikk lirka det under koppen, men da rømte kakerlakken. De er heldigvis ikke så smarte, og kan ikke rygge, så vi fikk fanga den på nytt, og nå inni kopp-fat-fella (et triks jeg lærte av Rebecca i Malawi).
Men hvor skulle vi gjøre av den? Sette den på gulvet til i morra? Tenk om den på mystisk vis skulle rømme? Sette den på trappa? Hva ville den vel ikke tiltrekke seg av uhyrer? Skylle den ned i do? Nei, vi har nok ikke sterk nok flush i vannklosettet vårt til at den ville forsvinne, og ikke veit jeg, de lever vel gjerne i vann også? Så åpna vi kjøkkendøra, Sverre gikk ut på trappa, jeg gjemte meg ganske langt inne i huset (selv om jeg skulle lyse med lykta så han så hva han gjorde), og så kasta Sverre kakerlakken så langt av gårde som han greide. Jeg aner ikke hvor langt det er, men det vil jeg helst ikke tenke på. Vi har ikke sett mer til den, i hvert fall.

Nå sitter jeg og tenker på at det kanskje er dumt å skrive dette. Hvor mange potensielle på vippen-gjester har jeg nå fått til å hoppe ned fra gjerdet og bestemme seg for ikke å komme likevel? Det er jo ikke det jeg vil oppnå med denne bloggen. Vi vil gjerne ha besøk! Så derfor vil jeg føye til at dette var historien om kakerlakk nr fem jeg har sett etter at vi flytta hit. Og en av dem var i Malawi, så den telles vel neppe. Så da blir det bare fire. Fire kakerlakker på over tre måneder, det er mindre enn det man kan finne på en middels bra kafe i Oslo. Bare at dere ikke veit det. Fordi dere ikke er der når det er mørkt. Så strengt tatt, hvis dere er redde for kakerlakker, så burde dere heller komme hit til gjestesenga vår i Kampala, enn å gå på byen i Oslo.

Når det gjelder andre kryp, hva kan jeg si? De finnes så å si ikke. En dag var det ca tre tusen småmaur (bitte,bitte små) som sprang forbi trappa vår bærende på hvite ting, men da jeg tok med meg vaktmannen for å se på dem to minutter senere, var de borte. ”Maybe they’re migrating” sa han da. Da har de i så fall flytta bort fra oss. Og for å være på den sikre sida, spraya jeg hele trappa og ytterveggen med en god dose Doom. Så nå er det ingen maur her.
Av og til har vi firfirsler i taket. De er små og hvite, og ligger klistra fast der oppe, og gjør ikke en flue fortred. Eller, det er jo akkurat det de gjør, de spiser fluer og edderkopper og maur, og mygg hvis de får fatt i dem, men da gjør de i hvert fall ikke meg fortred, men heller en tjeneste. Så firfirslene kan vi være glade for. Og aldri har jeg sett at de har krabbet lavere ned på veggen enn over hodehøyde, jeg er ikke noe bekymra for at de skal være i senga mi. En kveld satt det en på veggen over senga til Milan da han skulle legge seg. Først sa han ”hei, fine firfirsle”. Så sa han ”den får ikke komme inn i myggnettet mitt, da!” med litt sånn klagende pipestemme. Og det fikk den jo ikke, og ikke tror jeg at den prøvde, heller, og neste dag var den borte. Så sånn er det med firfirsler. Ingen ting å bekymre seg over. Dere er alle hjertelig velkomne! Og skulle det komme en kakerlakk igjen, vel, da skal jeg få Sverre til å ta den.

se i kommentaren igjen...

Se i kommentaren...:)

Da begynner vi...

Jepp. Velkommen. Her er bloggen vår. Jeg har skjønt at det er sånt man driver med når man har flytta hjemmefra. Og det har vi jo, for tre måneder siden, så nå er det bare å sette i gang.





Vi har det fint i Uganda. Jeg har blitt en Afrikagutt, sier Milan. Og han vil heller spise vaktmannens posho enn vår dyrebare tilsendte kyllinggryte fra Toro. Så han har nok rett. Men han er fortsatt muzungu, og ganske hvit også, for vi smører han med faktor 50 både i sol og regn, så han er ganske god underholdning der han kommer trillende i vogna si. Og det liker han godt. Han smiler og vinker som den kongen han sitter der som.



Men i dag er han sjuk, og har feber. Det er fredagskveld, jeg har bakt kake, Sverre leser om Sudan, og jeg strever med dette. Avansert teknologi, ass. Og Milan sover og gråter litt om hverandre. Og sånn går nå kveldene. Vi har ikke TV, ikke barnevakter, og bor ganske langt utafor byen. Vi lager lister over de bøkene vi leser, så vi kan ha opptelling når vi kommer hjem i oktober. Det er ganske mange. Flest for meg som ikke jobber.

Og nå skal jeg publisere dette. Så har vi begynt. Da har vi en blogg. Og jeg håper det kommer mer informasjon etter hvert. En dag skal jeg ta med meg dataen ned til byen og det raske internettet, og laste opp bilder. Planlegger jeg.

Så igjen: You are most welcome. Enjoy.