Veien til førerkortet 1.

”La heller en kineser kjøre!” har vært mitt slagord i mange år. Jeg har ikke sett noen som helst grunn til å sette meg bak rattet på en bil, streve med clutch og trafikk, og forurense verden. Jeg har stolt fullt og helt på Oslo Sporveier og Kampalas litt mindre organiserte, men mye mer effektive, matatutjenester.

Men nå har vi valgt å flytte til Stavern til høsten, og det valget viser seg å få alvorlige konsekvenser. Vi kommer til å trenge bil, og da må vi først ha førerkort. Og jeg har vegra lenge, men nå har endelig stunden kommet. Og det starta på fredag, med legesjekk. Som en korrupsjonskonsekvens er det kun én lege som kan brukes til dette, og vi hadde fått time klokka ti. Men da var legen på en annen jobb, så vi kunne komme tilbake klokka to. Halv tre kom jeg, spent og nervøs, det hadde jo vært kjedelig hvis jeg ikke fikk lov å kjøre opp på grunn av noen hittil ukjente helseplager.

Heldigvis gikk det bra. Jeg besto synstesten, og har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke fortalte at jeg hadde på linser. Så ble jeg bedt om å vri anklene opp og ned, samme bevegelse som man gjør når man skal tråkke på pedalene. Dette greide jeg fint, og vips hadde jeg passert helsesjekken, fiks ferdig godkjent for førerkortet!

Og som seg hør og bør starta undervisninga med teorikurs, lørdag morgen. Tema: radiatoren. Vi har nå hatt to timers undervisning om denne viktige delen av en motor, og jeg føler meg klar for å hive meg ut i trafikken. Radiatoren er svært viktig, og den må kun fylles med filtrert vann eller kjølevæske. Læreren understreka flere ganger at man ikke, under noen omstendigheter, må fylle såpe i radiatoren. Det er greit, det skal jeg huske. Derimot, i spylevæsketanken, der er det helt greit med såpe. Men pass på at du bare bruker flytende såpe eller sjampo, ikke såpestykker eller omo. Jeg tror jeg kommer til å gjøre det godt på den norske teoriprøven om ei stund…

Vi skulle reise på besøk til noen venner rett etter kurset, og var litt stressa på tida. Man kan av og til bli litt irriterte når møter starter alt for seint og varer alt for lenge. Men læreren var veldig flink, ba oss si fra et kvarter før tida var ute, for å få tid til spørsmål. Til slutt sa han ”da har vi ett minutt igjen, et siste spørsmål?” En ivrig fyr på bakerste benk reiste seg: ”Kan du kanskje repetere det du sa den første halvtimen, for oss som kom litt seint??” It’s just the beauty of Africa!

Og i dag var det tid for første kjøretime. Jeg var svett og nervøs! Men helt uten grunn. Jeg fikk sitte i førersetet, tråkke på clutchen, men ikke starte motoren. Jeg fikk en grundig innføring i hva alt på dashbordet betyr, hvor lys og vindusviskere og pedaler er, og deres nytte, og en rask gjennomgang av motorens deler og bruksområder. Og kjørelæreren sa ”But Sara, why do you come to a driving school if you already know all this??” Det var etter gjennomgangen av dashbordet. “For å lære å kjøre,” sa jeg. Og så smalt en diger FN-bil med radarantenne inn i en boda rett utafor kjøreskolen, og en halvtime senere satt bodaen fortsatt fast i bilen. Jeg gruer meg fortsatt like mye til kjøringa begynner…

Vi har hatt ei kjempefin helg:)  

Det daglige brød...

Jeg husker at jeg reiste fra et Norge med stigende matvarepriser, og avisene var bekymra. Jeg er ikke så flink til å huske priser på ting, og har ikke vært så flink til å handle på salg, eller velge Kiwi for noen varer og Prix for andre. Jeg veit ikke hvor mye prisene steig, men jeg husker at jeg leste om det i avisa.

I dag leste jeg om matvareprisene i avisa igjen. Det var min tur til å levere Milan i barnehagen, og da går jeg forbi en av byens beste kaffesjapper på veit til bussen til jobb. Og en av de tingene som gir meg mest luksusfølelse, er å kjøpe med en take away-kaffe. Så det gjorde jeg, og med kaffe mocca i et beger med sugerør, inni en brun papirpose, nøt jeg morgenen. Og tenkte at jeg skulle kjøpe avisa, siden bussturen kan ta litt tid, jam som det jo er her. "30 % of Ugandans lack enough food" smalt imot meg. Jeg syns kaffen var litt bitter i dag, men jeg kunne jo ikke la være å kjøpe avisa bare for å holde på luksusfølelsen. Samvittigheten hadde allerede satt sine spor i magen uansett.

Avisa siterte den siste Afrobarometer-undersøkelsen, som viser at 4 % av uganderne alltid (til en hver tid, hver eneste dag) har for lite mat. Det var regjeringas avis, så artikkelen fokuserte på at både Kenya og Tanzania kom dårligere ut på matstatistikken, så situasjonen i Uganda er slett ikke så verst. Relativt sett. Nå er ikke Norge med i Afrobarometers kildegrunnlag, men relativt er jo litt hvordan man ser det. Og i Kenya og Tanzania var det bare 1 og 2 % som sa de alltid var sultne, grunnen til at de kom to-tre prosent dårligere ut enn Uganda, var at noen flere var uten nok mat "several times". Men avisa hadde flere innvendinger. Det er tross alt ingen forklaring i undersøkelsen på hva "nok mat" er. Det kommer jo an på øynene som ser, og magen som skriker. Og det hender tanken slår meg, når vi må gå på restaurant og spise middag, fordi vi "ikke har mat i huset". Vi har skapet fullt av hermetikk, en tikilossekk halvfull av ris på boden, og det er alltid ett eller annet i kjøleskapet. Men det er jo ikke noe vi har lyst på, da. Ingenting å lage en god middag av. Men jeg tar meg i å endre språkbruken litt, kanskje vi skal spise ute fordi det er en hyggelig avveksling... Prisen på ris er forresten dobla det siste året, uten at jeg har merka det, heller.

Artikkelen forteller videre at ca 30 % av landets befolkning vanligvis har for lite rent vann til husholdningen. Men igjen, påpeker de, det er ingen som har sjekka om det respondentene har sagt er sant. Det er vel ingen som har spurt om de forventer nok vann til å bade hele familien i samme bajle en gang i uka, heller, eller om de krever å dusje to ganger hver per dag. Det er jo ganske støvete og varmt her, hjemme hos oss er det dusjing i hvert fall flere ganger i uka. Og da mener jeg flere enn sju.

Noen ganger blir jeg overraska over hvor fri pressen er her, hvor mye negativt de kan skrive om presidenten og regjeringa, ganske sterke diktatortendenser til tross. Men så finner jeg ofte ut, akkurat som i dag, at det er bare overskriftene. Når man begynner å lese kan man nesten få inntrykk av at "30 % uten nok mat" er et godt resultat. Noe man skal være stolt av, og takke sin Gud for at man ikke er så uheldig å bo i Kenya eller Tanzania. Det kan godt være vi skal takke for det. Eller for at vi er norske. Se for dere den overskrifta i Aftenposten! Eller VG. Det hadde vært vanskelig å si at svenskene har det verre enn oss, så dette kan vi være fornøyde med...

Jeg er ferdig med kaffen. Og jeg håper Sverre lager middag til jeg kommer hjem. Og da skal vi dele med vaktmannen.

End of term reports

I går var vi på Open Day i barnehagen. Det er en slags kombinert foreldrekaffe/konferansetime, lørdag formiddag. Jeg har ikke vært på så mange foreldrekaffer i barnehagen i Norge, men jeg tror dette er litt annerledes. Forrige gang var det på kvelden, coctail party med dress code og fri bar, og da var Milan det eneste barnet som var med. Men i dag var det litt mer barnevennlig, med klovn, ansiktsmaling og hoppeslott. Men fortsatt teknomusikk på høy guffe, og litt tivolivibber.

Vi fikk omvisning på avdelinga, tilrettelagt for de foreldrene som knapt har satt sine ben der, og det er nok de fleste. Det vanlige er at barna løftes ut og inn av bilen av barnehagepersonalet, så foreldrene (eller sjåfør og nanny) kan kjøre avgårde igjen fortest mulig. Vi fikk se alt det fine Milan har laget, og den faglige tanken bak hvert kunstverk (altså lærerens, ikke Milans). I følge barnehagens hjemmesider har de et internasjonalt pensum, "which aims at all round development of the child to suit all cultures". Dette inkluderer fagene Language & Literacy, Speaking & Listening, Maths & Numeracy og Knowledge and Understanding of the world. Dette semesteret har Milans klasse jobbet med alfabetet, fra A til Z, og tallene opp til 15, og farger og figurer og former. Og det var en lettelse å høre at Milan er klar til å flyttes opp til neste klassetrinn etter ferien! Tenk så kjipt å måtte gå et år om igjen allerede som toåring... (Nå tror jeg ikke egentlig at noen holdes tilbake, men det er sånn de snakker, og da gjør jeg også det, for dramatikkens skyld.)

Men selv om pedagogikken er litt annerledes her enn i Norge, så har det bare vært fint for Milan. Han syns det er kjempemorsomt med tall og bokstaver, og er utrolig glad i barnehagetantene sine. Han gleder seg til å gå i barnehagen og "svømme og synge og leke med alle vennene mine!". Og nå når sommerferien begynner kan en av barnehagetantene komme hjem til oss og passe Milan der, siden vi ikke har noen nanny. Så hjelpsomheten er det ingenting å si på! Og de er alle veldig glade i Milan, og vi er glade i barnehagen også.

Moro vi har fra morgen til kveld!

17. mai fikk en ny dimensjon med en toåring i familien! Milan hadde sitt livs største opplevelse, og vi koste oss også. Flaggheising og nasjonalsangen på ambassaden tidlig om morgenen ("ja, vi elstej dette Nojde, som det stidej fjam!! Fujet ovej vannet og de tusen hjem. Elstej det og jømme...")



Og tog rundt i Bugolobi med musikk fra politikorpset, og Milan er nå ferdig med vaktmanndrømmen (for ei stund...) og vil heller bli korpsmusiker.

Potetløp. Og Milan var minst, så vi så gjennom fingrene med litt juksing. Litt har vi jo lært siden Swimming Gala. Men det hjalp ikke...

Men heldigvis gjenopprettet Sverre familiens ære og vant sekkeløpet, etter å ha gitt alt i spurten!

Og vi fikk servert "norske delikatesser" og pølse i lompe (flydd inn med ambassadekurer fra Norge, det var helt sikkert Gilde!), og til og med is! Det var en fantastisk dag!

A tribute to the African beauty

Jeg er glad i å pynte meg. Jeg liker smykker og perler og blonder, og ofte er jeg mer pynta enn mange. Men jeg kommer tross alt fra Allværsjakkelandet. Jeg har en viss ballast av sunn fornuft og det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær-mentalitet, og blant Kampalas divaer kommer jeg til kort. Jeg tror vi kan snakke om pynting og Pynting.

Ta for eksempel dagen i dag. Det har vært regn i uværs styrke siden i tretida i natt, og fortsatt regner det. Kampala er forvandlet til gjørme og søle og store hav der det vanligvis skal være veier. Jeg er pynta omtrent ned til knærne, så stopper det, og min fornuftige bakgrunn bretter opp buksene og kler meg i tjukke helsesandaler som tåler en støyt. Som ikke sklir, og som ikke spruter, og som gjerne kan bli skitne. For det blir de jo. Men mine ugandiske medsøstre, de tripper rundt på stiletthælene sine i dag også. Jeg skjønner ikke hvordan de gjør det, for de går jo der jeg går, men det må være noe med genene, eller afrikansk heksekunst, for de er like skinnende rene og blanke og vakre, ikke en dråpe gjørme er det på skoene i gull og perler og strass. Jeg fatter det ikke!

Jeg gikk bak ei dame på vei til bussen i dag. Hodet høyt hevet, rak rygg, svingende hofter, dansende rumpe og trippende ben. På røde, høye lakksko, med hælene svevende ca åtte cm over bakken. Armene hang pent ned langs sidene, og bare hendene vippet så vidt utover, som en modell på en catwalk. Det var ikke noe catwalk. Det var sleip gjørme, og ganske bratt. Jeg prøvde å holde meg rett bak henne, og sette beina nøyaktig der hun gjorde det, for jeg tenkte at hun kanskje hadde et nedarvet, medfødt afrikansk talent til å kjenne hvert sandkorn og hver forhøyning i bakken, så hun visste hvor hun skulle tråkke.

Dette er meg: Hodet trukket ned mellom heiste skuldre, stirrende ned i bakken foran meg, framoverbøyd rygg, armene rett ut til sida for å holde balansen, krokete bein, knærne sammen, og flere ganger nesten sidelengs i det jeg mister fotfestet og sklir i gjørma. Det er verken elegant eller grasiøst, og har ingenting med diva å gjøre.

Uansett hvor mye jeg prøver, så kan jeg aldri bli som dem. Det er noe med stiletthæler og svaiende rumper. Og det er noe med den afrikanske kvinneligheten. I Norge er det ofte sånn at hvis magen har blitt for stor, så føler du deg ikke pen, og gjemmer deg i store flagrende sosionomklær. Uansett om du er sosionom eller ikke. Her gjelder slagordet ”any size is my size!”. Mine single ugandiske venninner har fortalt meg at lista med krav en ugandisk mann har til sin kommende kone er lang som et vondt år. Kanskje bryr de seg ikke, eller så er stolthet et av kravene, for uansett for radmagre eller kjempesvære de er, så pynter de seg i tette kjoler og høye hæler, og setter puppene fram og rumpa ut. Og vrikker av gårde, og er nydelige! Og jeg kan lage lister med utfordringer for likestillinga her i landet, og du kan si at å gjøre seg pen er bare å la seg bli sett på som et objekt, men det forandrer ingenting, for den afrikanske kvinnen er så full av styrke og stolthet, og hun viser det med puppene og rumpa og stiletthælene, og det er en fryd. Jeg skulle ønske jeg var en afrikansk diva! (Og noen ganger viser de styrken med å bære trær på hodet, men det er en annen historie...)

Opp, alle jordens bundne treller, opp, I som sulten knuget har...

En av arbeidsoppgavene mine er å være med i EARMUN Country Working Group. EARMUN er et FN-rollespill for studenter for hele Øst Afrika, som Uganda skal være vertskap for i august. For noen uker siden satte vi opp møteplan for arbeidsgruppa, annenhver fredag klokka to. Et av møtene falt på 1. mai, og jeg spurte om ikke det var en fridag. "Neida," sa de "vi feirer ikke 1. mai her." Det overrasket meg ikke, for arbeiderrettigheter er ikke akkurat dette skjøre demokratiets sterkeste side. Ikke rettigheter i det hele tatt, egentlig.

Men natt til torsdag fikk jeg likevel ei melding, møtet var flyttet fram til torsdag klokka to, siden fredag var public holiday. Og for meg er vanligvis 1. mai akkurat det, holiday. Slik har det vært helt siden jeg som 13-åring avsluttet korpskarrieren. Den første vårdagen, perfekt til å jobbe i hagen eller kose seg i en park. Men mange ting får en litt annen betydning her, og arbeidernes kamp føles mer relevant. Så jeg sjekka litt rundt for å finne ut hva som skjer.

Hovedarrangementet ser ut til å være Presidentens feiring på Kololo Airstrip. Flagg, militærparader og Hans Eksellense fløyet inn med helikopter for å si noen ord. Jeg tror ikke akkurat han kommer til å sitere Internasjonalen. Og for alle de som ikke er på airstripen, er det en helt vanlig dag. Arbeiderne, for eksempel, må på jobb. For som det meste her, public holiday gjelder bare for den høyere middelklasse, de som har kontorjobber. For den store majoriteten er det en dag som alle andre, slit og strev for dårlig lønn. Det er ikke uvanlig at hushjelper tjener 20.000 shilling i måneden, pluss kost og losji. Et "kost og losji" som vil si at du er på jobb 24 timer i døgnet, hele året. Også Labour Day. Jeg har ikke spurt hva vaktmennene våre tjener, men med indisk landlord regner jeg med at det ikke er så mye. Og de har ikke fått fri, de heller. Men vi har bakt kake til dem, og nå skal vi gå i tog og synge og feire...

The war on malaria, can we win it?

25. april var Africa Malaria Day, og i den forbindelse arrangerte FN-Sambandets studentgruppe på Makerere Universitet work shop. Debattantene var fra Helsedepartementets malariaavdeling, en representant fra en NGO som jobber mot malaria (han hadde fire forskjellige doktorgrader) og en professor fra School of Public Health. Jeg og ca 90 studenter var tilhørere.

På verdensbasis er det mellom 350 og 500 millioner tilfeller av malaria hvert år, og tre millioner mennesker dør årlig på grunn av smitte fra den lille myggen. Det er mange. Og 80 % av disse kommer fra Afrika sør for Sahara. 50 % fra landene Nigeria, DR Kongo, Uganda, Etiopia og Tanzania. Uganda er på fjerdeplass i verden når det gjelder antall malariatilfeller, med gjennomsnittlig 320 malariadødsfall per dag. 320 personer per dag som dør av malaria, jeg må bare skrive det en gang til. Tenk hvis det hadde skjedd i Norge. Og det er ikke bare det at de dør, de er jo syke først, mange flere er syke uten at det går så galt, så det er ikke så rart om økonomien er litt skranten.

Hovedbudskapet fra foredragsholderne var at de kjemper. De kriger mot malaria så godt de kan. Men det er store utfordringer. Malariakrigen er dyr, og regjeringa har ikke så mye. Uten korrupsjon hadde de nok hatt mer, men likevel. Og fienden er ikke bare myggen, men også alle de som profiterer på at malaria fortsatt er så utbredt. De er mange, og de er mektige, og hva skal de leve i sus og dus av hvis ingen lenger trenger malariamedisin? Jeg føler som jeg ofte gjør, motstanden er så stor og sterk, hvordan kan dette ende godt?

Men det skulle jo være lett. Kampen mot malaria er et av tusenårsmålene, FN og hele verdenssamfunnet har altså blitt enige om å kjempe sammen, og det burde jo være litt av en styrke. Så tross alt, det er bedre å være optimist. Og hvis Ugandas studenter holder motet og entusiasmen oppe, så kan dette gå bra.

And yes, welcome to Uganda!

Ja, da er jeg offisielt ønska velkommen. Tror jeg, i hvert fall. Det tok meg nøyaktig 23 sekunder å få mappa mi, med ferdig godkjent oppholdstillatelse. Så tok det 23 minutter å vente på cashieren, som hadde tepause, for å få en regning. Så gikk jeg i banken, betalte og fikk en kvittering, og så var det bare å vente. På den virkelige kvitteringa, som det skulle ta ca en time å få. Jeg koste meg på kafe mens jeg venta, jobba litt på dataen og feira med kake. Og kom tilbake til banken og en klyngekø med ti personer, en av dem ei ganske sur dame som hadde vært på Immigration Office og i banken etter meg, og som ikke kunne få kvitteringa si nå, men om to og en halv time. Det hjalp ikke at hun sa at de hadde bedt henne komme tilbake omtrent på denne tida, og motet sank i meg. Men uten grunn, kvitteringa var klar! Da var det bare å gå tilbake til Immigration Office, få en kopi, og det var på hengende håret, for kopimaskina brøt sammen akkurat mens den kopierte min kvittering, og resultatet var ganske svart og krøllete, men det ble godkjent. Og jeg slapp å betale, for kopimannen hadde ikke vekslepenger, og da snøt jeg jammen Immigration Office for 200 shilling. Det føltes godt.

Og nå har jeg levert kvitteringskopien og passet mitt, og sagt thank you, thank you, og fredag kan jeg hente en fiks ferdig gyldig oppholdstillatelse, stempla inn i passet. Etter nesten ni måneder, tusen takk for meg.  

Immigration? But why?

Ja, det er en fortsettelse... Jeg var tilbake på Immigration Office forrige mandag, som jeg fikk råd om. Ingenting hadde skjedd. "We´re still waiting for the board". Saken er nemlig den, som et ledd i korrupsjonsbekjempelse eller ett eller annet, at det er et styre som skal samles og gå igjennom alle søknader om oppholdstillatelse, og som så fatter sin beslutning. Om det er ved håndsopprekking eller hvordan de gjør det, veit jeg ikke, men de skal i hvert fall være enige. Og etter å snakka med fire forskjellige funksjonærer fikk jeg vite at saken min var oversendt styret 20. februar. Det er jo ei stund sida, da, tenkte jeg. Men kanskje det er en vanskelig sak jeg har, den var i hvert fall ikke ferdig, og det var bare å vente ei ny uke. "Let´s all pray" sa de. 

Og jeg kom tilbake i dag, i min andre uke uten lovlig opphold, full av optimisme. Det tok sin tid, men så viste det seg at saken ikke var ferdigbehandlet. Styret hadde visst ingen møter forrige uke. Og sannsynligvis har de det ikke denne uka, heller, fikk jeg høre, for nå er det jo påske. I Uganda er det bare fredag som er helligdag, og samfunnet ellers ser ut til å være ganske uanfektet av at det er dagene mellom palmesøndag og påskedag. Men Immigration Board, de har ferie. 

Og jeg kan også ta det helt med ro, sier de. Så lenge jeg ikke skal utenlands, får jeg ingen problemer. Hvis jeg blir stoppa i en kontroll, så ser de jo at jeg har søkt og venter på svar. Jeg veit ikke hvordan de kan se det, det er jo ikke sånn at det finnes et dataregister de kan slå opp i. Det er ikke sånn at de har datamaskiner med seg på veikontrollene sine, heller. Men jeg slår meg til ro med alle forsikringene og bønnene, og gleder meg heller til besøk. Og har stor tro på at alt skal være i orden når jeg kommer tilbake om et par uker!