Om mygg og menn

Vi har skruppelløst brukt myggen som skremselspropaganda for Milan hver gang det har føltes nødvendig. Når det blir kveld, truer vi han inn med at myggen kommer for å stikke han. Og det funker fint, han har jo fått myggstikk, og veit at de klør, og som oftest kommer han lydig, og litt redd, inn i huset. Jeg tror ikke han får varige traumer av det. 

I går kveld var han ute og lekte med Gilbert, den ene vaktmannen, og ville ikke komme inn selv om badebalja sto klar. Så vi måtte ty til myggtrusselen igjen, og den funka. Men da han skulle legge seg, spurte han med bekymra stemme "hva med Gilbert, mamma? Tar ikke myggen Gilbert? Har han myggnett?" Det er vondt når livets harde realiteter går opp for en liten gutt. Gilbert har jo ikke myggnett, i hvert fall ikke på jobb. Ved porten er det ei lita bu, tre vegger og et tak, og det er huset til vaktene. De har en liten bølgeblikkbit, ca 40 cm høy, som de prøver å sette foran inngangen når det regner som verst, for å hindre vannet i å fosse inn. 

Vi snakka med utleiere og eiendomsmeglere da vi så på leiligheter for å flytte i vinter. De fleste steder var vaktbua i svært dårlig forfatning, og vi spurte om det var noe som ville bli fiksa på før vi eventuelt overtok. "Oh no, you can´t give them too much comfort, then they will become lazy!"

Det er faktisk ganske mye mygg og insekter akkurat rundt porten vår, og jeg har tidligere snakka med vaktene om det ikke går an å henge opp myggnett for dem. De får ikke lov av landlorden, sier de. Jeg veit ikke om de har spurt og fått nei, eller om de bare regner med at det ikke er greit, og ikke har turt å spørre. Men slu som jeg er, foreslo jeg for Milan at han kanskje kunne spørre landlorden om ikke vaktene kunne få et myggnett fra oss. Vi har jo noen til overs, og landlorden syns Milan er veldig søt. 

Så da Milan våkna i morges, sa han "nå skal jeg ut og spørre landlorden om Gilbert kan få myggnett!". Jeg ba han vente til han hadde fått av seg pysjen, i hvert fall, og til landlorden hadde stått opp. Nå skal vi øve på noen nyttige engelske fraser for å få formidla budskapet, og så får vi se hvordan det går.  Det er mange som sier at det ikke finnes malaria i Kampala, men klør gjør myggstikkene uansett!

Veien til førerkortet 4. Kjøretesten.

Det mest avgjørende i hele oppkjøringsprosessen, og til tross for ganske mange nær døden-opplevelser i Kampalas ville trafikk, også det mest nervepirrende. Kjøretesten. Våre ferdigheter skulle nå måles og vurderes, og en gretten mann i hvit frakk skulle avgjøre hvorvidt vi var egnet til å ferdes trygt på veiene. Til å få førerkortet, i hvert fall, jeg er fortsatt usikker på hvor stor vekt de la på sikkerhetsaspektet. Og jeg er usikker på hvor lurt det er å legge dette ut på verdensvevven, vi kommer snart kjørende forbi et hus nært deg!

Jeg for min del følte meg på ingen måte verdig til å bli en selvstendig sjåfør, som når som helst kan sette seg bak rattet og kjøre hvor jeg vil. Men kjørelæreren min Esther sa at jeg var klar, og anbefalte meg å satse på lukeparkeringstesten. Det finnes nemlig to varianter av kjøretesten, og man kan selv velge den man føler at man behersker best: lukeparkering eller kjøretur i trafikken. Esther mente at lukeparkering var best, siden man da var ferdig mye raskere, og jeg var tilbøyelig til å være enig, siden jeg da ville unngå bodaer og fulle sjåfører og all slags annen galskap som kan ferdes på veiene. Bane er best, og jeg ble forsikra om at luka på oppkjøringsbanen var mye større enn den jeg øvde med på forhånd, så dette kom til å gå glatt.

Luka var større, men feltet man får til å svinge ut og inn av luka var mye mindre, og testen var noe mer omfattende enn Esther hadde forespeilet meg. Det vrimlet av påler som skulle markere parkeringsluka og veien og alle svingene jeg skulle gjøre, og hvor jeg skulle rygge og ikke rygge. Og da vi skulle velge om vi ville kjøre automatgira eller manuellgira bil, og om vi ville velge trafikk eller parkering, da var jeg nesten den eneste på manuellgir, og den desidert eneste på lukeparkering. Til og med kjøreskolens representant spurte med vantro i stemmen om jeg virkelig hadde tenkt å velge lukeparkering. 

Dette var etter fire timers venting, og pulsen hadde sakte, men sikkert steget til Nervøs, men jeg holdt skjelvende på mitt. Det skulle være lukeparkering, og automatgir har jeg knapt prøvd, det er bedre å holde seg til det kjente. 

30 spente ugandere samlet seg i ring rundt Mzunguen som skulle prøve seg på dette hårreisende stuntet. Og jeg satte meg inn i bilen, en stasjonsvogn. Den føltes enorm, utrolig mye større enn den bittelille bilen Esther og jeg har kjørt rundt i! Og nå uttaler jeg meg om noe jeg ikke har peiling på, for jeg har knapt kjørt andre biler, men jeg syns girene var veldig annerledes. I følge kjøretestinstruktøren og kjøreskolerepresentanten var dette bare tull, alle biler er like, det er bare mine ferdigheter det kommer an på. Jeg var ikke så trygg på mine egne ferdigheter, og liker ikke så godt å opptre foran publikum, så jeg begynte å skjelve. Og turte ikke å spørre hvordan man stiller sidespeilene, jeg ville jo ikke stryke før jeg har starta motoren, og det er vel en ganske grunnleggende kunnskap, tenkte jeg. Grunnleggende fordi de er nødvendige. Det er svært vanskelig å lukeparkere uten å kunne se i sidespeilene, som var justert en meter for høyt opp, når bakruta er dekket av grå tape. 

Men heldigvis hadde Esther rett i ett punkt, luka var stor, og alt gikk bra. Riktignok sneia jeg en stolpe i siste, paniske sving når alt jeg kunne tenke var at jeg var ferdig, men jeg syns jeg hadde lukeparkert og rygga og svingt etter forholdene bra. "On no, you killed my police officer, you have to do first aid!" sa sensor. Jeg skjønte ikke helt hva han mente, men har etter hvert fått med meg at trikset er å smile og være søt, så jeg knep tårene sammen, undersøkte politipålen, og fant ut at det var en kvinnelig politikonstabel som bare hadde blitt sneia iden store rumpa. Ingen skade skjedd, og jeg kunne passere videre til skilttesten. Og etter å ha vist at jeg kunne betydningen av åtte forskjellige, mer eller mindre vanlige, skilt, ble jeg overrakt beviset på at jeg nå anses som en trygg og pålitelig sjåfør, kompentent til å ferdes alene i trafikken. Jeg veit ikke om dere vil le eller gråte.

Klok av politipålens skade, og de vantro blikkene fra alle andre, valgte Sverre kjørerundetesten. Som etter Esthers sigende skulle ta mye lenger tid enn lukeparkeringa. Han satte seg i bilen med sensor og tre andre elever, som skulle ta hver sin tørn i å bevise sin trafikksikkerhet. Førstemann holdt seg midt i veien jevnt over hele tida. Andremann prøvde å starte bilen i tredje, og hadde store problemer med å identifisere årsaken til at det ikke gikk. Så var det Sverre sin tur. Han forteller at han kjørte i ca tre minutter, og at han fikk påpakning for å bruke for lang tid på å justere speilene. Var det ikke det jeg visste. Men bortsett fra denne somlinga, var han en svært dyktig sjåfør, og kunne også han sendes inn til skiltmannen. Som mente at skiltet "Parkering forbudt på partallsdatoer" var relevant å kunne, og så fikk Sverre førerkortet også.

Og nå har vi lappen, og snart kommer vi hjem til Norge, og Milan gleder seg til å bli kjørt til barnehagen som alle andre barn. Jeg gleder meg til å kjøre i Stavern, der jeg har hørt at det er bare to filer i rundkjøringene. Og jeg håper dere gleder dere til å se oss igjen!

PS. Lukeparkeringsbanen var i en bakke. Bare så det er sagt.