Tidsklemme?

Det er ikke akkurat mitt yndlingsord, det passer liksom best for førti år gamle karrierekvinner som trener og har bil og båt og hytte og jobber i TV. Jeg har aldri helt følt at det var et ord for meg. Men jeg må jo innrømme det, livet kan være travelt, til og med stressende. Så en av de beste tingene med å flytte til Afrika, var å slippe ut av tidsklemma. De har ikke det her. Time squize, liksom? Nei, her er det slow motion living, kom når du kan og gå når du vil, og rekker du det ikke i dag, så gjør du det en annen dag. Og smiler. Og det er så godt!

Varmen gjør at nakkemusklene løser seg opp, stiletthælene gjør at man går sakte (altså, jeg går ikke på stiletthæler, men jeg prøver å gå sakte likevel, og være rak i ryggen), og sola funker som klokke. Tidlig, midt på dagen, sent. Her trenger vi ikke å stresse! Vi trenger ikke å nå bussen, for den venter. Og jeg trenger ikke sette opp farten for å nå den, heller, jeg kan rusle videre eller trippe elegant, og plass får jeg. Og jeg kan komme på jobben når jeg vil, det spørs jo helt hvordan trafikken er, det. Og om jeg syns jeg trenger å gå innom butikken først, eller kanskje ta en kaffe, så vær så god. Og vil jeg mate kaninene i barnehagen før jeg sier hadet til Milan, så er det helt greit. Er det noen som vil treffe meg på jobben, så setter de seg i sofaen og venter til jeg kommer. Og smiler. Det gjelder bare å komme inn i den riktige modusen, den langsomme, så er det utrolig befriende.

I dag, for eksempel, har jeg et møte med 15 university branch leaders klokka elleve. Men det regner. Og ingen kan jo reise i regnet, sånn er det bare. Så derfor skriver jeg dette innlegget, for å minne meg selv på alle de fine sidene ved African time uten tidsklemme. Jeg irriterer meg ikke over at ingen kommer, for de kommer jo etterpå, når det slutter å regne og de får plass på bussen. Kanskje regner det så lenge at de blir nødt til å spise lunsj før de kommer, men de kommer. Det er jo ikke sånn at man kan få verden perfekt, akkurat de samme tingene som gjør at folk ikke kommer på møtet klokka elleve, men kanskje klokka to, er det jo som gjør at jeg slipper å stresse med tidsklemma. Vi kan sove til Milan vekker oss, så kan vi bygge litt lego, spise havregrøt til frokost, kjøre litt bodaboda, og så rusle av gårde til jobben. Jeg gjør det, og jeg nyter det, og jeg prøver å ikke irritere meg når andre også gjør det. For det er jo ikke noe som haster. Det er Sverre som skal hente Milan i dag, og jeg kan være her hele ettermiddagen, det eneste jeg skal rekke er middagsgjester klokka fem. Men det er jo Sverre som skal lage middagen, jeg får komme til dekka bord. Så jeg kan vente. Og nyte roen. Og smile når de kommer ruslende et par timer for seint.

Slow motion happy people. Det er oss. Og nå er klokka fem på ett.